FMR 1. mai:

- Den største kampen står nå på narkotikaområdet

Publisert 2010-05-01

I sin tale på FMRs 1.mai-arrangement sa forbundsleder Knut T. Reinås at den nye legaliseringsbevegelsen nå utgjør den største utfordringen for rusgiftmotstanden. Han nevnte både legaliseringstilhengerne ved Kriminologisk Institutt og sosiologiprofessor, Willy Pedersen som aktivister i denne sammenhengen. Men motstanden mot den slags tanker vokser. I LOs tog på Youngstorget hadde Forbundet Mot Rusgifts seksjon større oppslutning enn på mange år.

Her kommer Reinås 1. mai-tale i sin helhet:

Kjære venner.
 
Gratulerer med dagen. På ny er vi samlet for å feire 1. mai, den internasjonale kamp- og solidaritetsdagen. Rusgiftpolitikken er ett av de mange kampavsnitt hvor det til stadighet er nødvendig å slå tilbake angrep fra krefter som vil undergrave velferden i samfunnet.
 
FMR har lang tradisjon for feiring av 1. mai.  Noe av bakgrunnen for dette kan vi finne i FMRs allmenne verdigrunnlag i prinsipp-programmet, hvor det heter:
”FMR vil arbeide for en demokratisk samfunnsutvikling, der hvert enkelt menneske har frihet til å utvikle seg selv etter sine egne evner og anlegg, innenfor rammer hvor andre menneskers frihet ikke blir krenket. I en slik sammenheng blir det naturlig å ta avstand fra all bruk av alkohol og andre rusgifter. Med "demokratisk samfunnsutvikling" mener FMR en maksimal folkelig deltakelse i avgjørelsen av spørsmål som angår folks velferd og nærmiljø, såvel som i nasjonale og internasjonale spørsmål. I dette arbeidet vil det være nødvendig å kjempe for en levende, ikke-kommersiell kultur og aktive fritidsmiljøer.
FMR arbeider ut fra prinsippet om at folk flest har ressurser å bidra med, og at det gjelder å ta i bruk disse ressursene i konstruktiv utvikling for den enkelte, nærmiljøet og samfunnet.”
Ved siden av mye annet fint som også står i FMRs prinsipprogram, avsluttes verdikapittelet også med følgende formuleringer:
”FMR føler seg i slekt med en rekke folkelige organisasjoner og bevegelser som arbeider på ett eller flere av disse feltene, som miljøbevegelsen, kvinnebevegelsen, solidaritetsorganisasjoner for den tredje verden, fredsbevegelsen. Forbundet Mot Rusgift vil finne sin plass blant disse bevegelsene ved å arbeide mot all spredning og bruk av rusgifter, og ved å påvise hvordan rusgiftkulturen øver avgjørende innflytelse og er en hindring for kampen på en rekke av de områdene som er nevnt.”
Vi har ved en rekke anledninger gått igjennom hvor store skader rusgiftene påfører enkeltmennesker, familier og samfunnet som helhet, både sosiale, helsemessige, miljømessige og økonomiske. Helsekøene ville vært mindre, ventelistene ville vært kortere, barnevernet og politiet ville ha hatt mindre å gjøre og folk flest ville hatt det bedre hadde det ikke vært for rusgiftproblemet. Alkoholen er det største problemet, den tar flest liv, ødelegger flest familier og skaper den dårligste helsa. Like fullt er farene ved bruk av alkohol de mest undervurderte i samfunnet. Kulturpresset på folk i retning av å drikke alkohol er enormt. Enhver avis med respekt for seg selv har når helga kommer egne vinsider. Før var det vinspalter, men nå er det ofte dobbeltsider. Det siste framstøtet kommer fra Landbruksministeren, som mener at nå bør bønder få lov til å selge sine egne hjemmeproduserte alkoholvarer.
Det skjer likevel noe positivt. Regjeringen har foreslått å redusere maksimal skjenketid med 1 time, fra kl. 03.00 til kl.02.00. Bakgrunnen er den massive fyllevolden som finner sted på og utenfor mange skjenkesteder i de sene nattetimer, særlig i helgene. Næringen har så godt grep på lokalpolitikerne mange steder at det har vist seg vanskelig å fastsette gode nok omsetningsregler lokalt. I en del kommuner har de likevel klart å redusere skjenketidene, med det resultat at politiet registrerer betydelig mindre vold og bråk. Dette er bakgrunnen for forslaget om en landsomfattende tidsgrense. Men det må være lov å minne om at normaltiden for skjenkestopp etter Alkoholloven er kl. 01.00 for øl og vin, og kl. 24.00 for brennevin. Kommunestyrene har imidlertid hatt anledning til å utvide ut over dette, noe de har gjort i stort monn.
Det er likevel på narkotikafeltet de største kampene står om dagen. Før Bjarne Håkon Hanssen gikk av som helseminister, lanserte han ideen om heroinforskrivning til opiatavhengige i Norge. Siden da har det pågått en debatt om temaet. Et utvalg ble nedsatt for å se på narkotikapolitikken, ledet av Thorvald Stoltenberg, far til Ninni og Jens. Mens utvalget har vært i arbeid, har den norske legaliseringsbevegelsen forsøkt å påvirke så mye som mulig, ved avisartikler, brev, lobbyvirksomhet, offentlige møter og på annen måte. En av landets fremste legaliseringstilhengere ble i fjor av Aftenposten kåret til ”årets Osloborger”. I tillegg gikk sosiologiprofessor, Willy Pedersen ut i fjor med en helomvending og foreslo legalisering av cannabis. Vi i FMR har vært ute i flere debatter med ham. I og for seg har vi intet i mot at rusgiftpolitikken blir diskutert, og vi har godt underbygde argumenter for vårt syn. Men det er påfallende hvordan presse og massemedia gir disse utspillene oppmerksomhet, og vier tilsvarende liten plass til motforestillinger. Det sitter åpenbart legaliseringtilhengere i mange redaksjoner bortover.
Hovedbudskapet fra den kanten er at den norske narkotikapolitikken er mislykket. Mislykket i forhold til hva? Vi har lavere tall for eksperimentering med narkotiske stoffer blant ungdom enn i de fleste andre vestlige land. Og tallene har gått nedover. Tallene for overdosedødsfall er nesten halvert siden årtusenskiftet. Likevel er det mye som ikke fungerer. En del s.k. skadereduksjonstiltak går alt for langt i å legge til rette for fortsatt narkotikabruk. Heroinforskrivning til opiatavhengige vil bli et nytt bidrag i den retningen, dersom det skulle bli aktuelt. Sprøyterommet i Oslo er et annet grelt eksempel. Her er det registrert over 1500 brukere, som alle har lov til å ha en dose heroin på seg, en defacto legalisering av heroin. Bare vel 100 injeksjoner blir satt i rommet pr. dag.
Substitusjon med metadon og buprenorfin kan teoretisk hjelpe noen til å ta i mot avhengighetsbehandling. Men når mange ikke får slik behandling, og heller ikke tilstrekkelig oppfølging i kommunene, blir LAR-tilknytningen et bidrag til å forbli i den ulykkelige avhengighetstilstanden som de aller fleste opiatavhengige ønsker seg ut av. FMR har, på linje med den øvrige rusgiftpolitiske bevegelsen, stilt krav om mer bevilgninger til behandling, slik at ventetidene kan avskaffes, vi har stilt krav om at den behandlingskapasiteten som finnes, må tas i bruk, vi har stilt krav om at Opptrappingsplanen for rusgiftfeltet skulle fylles med innhold. Vi har sagt at rusgiftavhengige blir diskriminert i forhold til andre pasientgrupper. Vi har tro på at det er mulig å vinne befolkningen og de politiske partiene for en restriktiv narkotikapolitikk, samtidig som samfunnet skal yte full hjelp og støtte til dem som har et avhengighetsproblem og deres pårørende.
Forbundet Mot Rusgift er i år inne i en nyorganiseringsperiode. Det satses nå sterkt på å etablere lokallag over hele landet. Skal vi bli sterke, må vi bli flere. Oppslutningen om dette arrangementet tyder på at grunnlaget er der, ikke minst blant dem som selv har følt rusgiftproblemet på kroppen, og som kjemper en daglig kamp for å komme ut av det. Jeg er derfor særlig glad for oppslutningen her i dag fra brukere og ledere fra flere behandlingstiltak. Sammen kan vi legge grunnlaget for en sterkere motkultur mot rusgiftpresset i alle dets former. La det gro fram små og store motstandsgrupper over hele landet og i så mange lokalsamfunn som mulig. Kanskje vil myndighetene høre på oss etter hvert. Det nytter å kjempe.
La meg avslutte med et vers fra en kampsang i sangheftet vårt:
På ny våre stemmer skal klinge, min venn,
for vår sak står vi fram igjen.
Med vår sang skal vi vekke de sløve opp,
kom bli med i vår glade tropp.
Vår vilje er jernskodd og evig vår idé,
for vårt forbund vi tar et tak.
Om vi bygger det sterkt, vil vi en dag se
FMR kjemper seierens sak.
 
Takk for oppmerksomheten.