Som direktør i Verdens helseorganisasjons rusgiftprogram og med 25 års erfaring fra internasjonalt arbeid, har svensken opparbeidet seg en enorm respekt. Bistandsarbeidere fra de åtte viktigste bistandsorganisasjonene er samlet i Oslo for å sette narkotikaproblematikken på dagsorden. Det er ikke noe oppmuntrende bilde Hans Emblad tegner opp for oss.

-Narkotikabruket sprer seg med epidemisk fart i utviklingslandene i dag. I løpet av de neste tretti år antar man at det vil være en økning i tobakksrelaterte sykdommer i u-landene med 700%. Det er vestlig importerte rusgifter som øker mest. Alkohol er her et godt eksempel, der flyten av alkohol og tobakk går fra nord til sør, mens narkotikaen tar den andre veien. Men også når det gjelder narkotika er Europa blitt en viktig produsent. I løpet av de siste 10 årene har narkotikabruken spredd seg fra å være et vestlig fenomen til å bli et globalt problem, og i dag er det utviklingslandene som står for den største økningen av brukere.

Flyktninger billig arbeidskraft for profitørene -Migrasjon er ved siden av media skyldig i at rusgiftene spres verden over. Flyktninger tar med seg sine behov, vaner og verdier. I tillegg har de dårligere tilgang på helsestell og utdanning i de landene de kommer til, og er mer sårbare for skadelige vaner som var ukjente der de kom fra. Diskriminering og mangel på hjelp til å integrere seg i et nytt land kan gjøre dem til billig arbeidskraft for narkotikaindustrien. Turisme er blitt en ny form for uhemmet migrasjon. Skrekkvisjonen er at alle lærer rusgiftbruk av alle, slik at verden blir et eneste stort homogent narkotikamarked. Heldigvis er det langt igjen til at visjonen blir virkelig, fremdeles har vi et svært så heterogent bilde.

Emblad har i flere sammenhenger kritisert vesten for å drive ensidig kulturimperialisme mot utviklingslandene i rusgiftproblematikken. Også her peker han på den vestlige dobbeltmoralen som fordømmer rusgifter utviklingslandene har brukt i flere hundre år, mens reklame for øl og sprit pryder selv de skitneste fattigkvartalene. -Den vestlige "universelle visdommen" om at alkohol i moderate mengder er bra for helsa, ligner svært på argumentasjonen fra andre kulturer om rusgifter som i vesten er forbudt. I steden for at det jobbes for å kontrollere eksporten av rusgifter fra nord til sør, legges forholdene til rette for aggressiv markedsføring i utviklingsland for å finne nye markeder for alkohol- og tobakksindustrien. Betegnende er det at narkotikabekjemperen Margareth Tatcher nylig fikk noe slik som fem millioner pund for å promotere tobakksrøyking i Kina og Russland.

Utdann flere lokale helsearbeidere! -Det er på tide med nytenking for å demme opp mot de økende rusgiftsproblemene i utviklingsland. Vi har alt for lenge arbeidet mot de landene som produserer rusgifter. Skillet mellom produsent- og konsumentland finnes ikke lengre, nå må man hanskes med en ungdomsgenerasjon som er vant til at folk bruker narkotika og som vet hvordan de skal få tak i det. Da blir utfordringen å jobbe for å overbevise dem om at kjemiske stoffer hverken er normalt eller til å anbefale. Ikke bare ved å legge vekt på bivirkninger og død, men ved å finne positive alternativer i hverdagen. Jeg ser fire mulige prioriteringer for bistandsarbeidere og andre: Prioritere migrasjonsproblemene i forebyggende arbeid, samle inn data om problemene i utviklingslandene og å utdanne flere helsearbeidere som kan jobbe effektivt med rusgiftsproblematikken. Mye bistandsarbeid vil være bortkastet så lenge rusvanene ikke endres. Her er kampen mot AIDS et godt eksempel. Mens det i vesten er en sannhet at AIDS er en seksuelt overførbar sykdom, spiller sprøytedeling en langt større rolle andre steder. I Kina er denne smitteveien fullstendig dominerende, noe det har vært vanskelig å få forståelse for i internasjonale fora. Så lenge det ikke settes i gang lokalmiljøbaserte tiltak i tredje verden, vil rusgiftsproblematikken bare fortsette å øke i omfang.