Debatten rundt etablering av forsøksordning med sprøyterom, tvangsflytting av narkomane fra Plata og en ikkefungerende rusreform går livlig og har gjort det i hele sommer. Skråsikkerhet for egne meninger har ikke vært noen mangelvare. Særlig gjelder dette våre folkevalgte som har lansert de reneste luftslott av ideer. Sistemann ut er Arbeiderpartiets fraksjonsleder i helse- og sosialkomiteen, Trond Jensrud (Dagsavisen 7. september), som vil skape en væreplass for narkomane midt i Oslo sentrum.

Allerede i utgangspunktet er dette dømt til å mislykkes. Det finnes for det første ingen steder i sentrum der ingen ikke vil kunne bli sjenert. Ellers ville Jensrud sikkert vært konkret med lokaliseringen. For det andre ville dette uansett være et stigmatiserende tiltak. For det tredje er det meget tvilsomt at de narkomane ville ønske å bli anbrakt nærmest som kveg på en av myndighetene anvist plass.

Jensrud er særdeles uklar når han snakker om et sted, en slags Kardemomme by, der man fritt skal kunne bruke illegale stoffer under fullt oppsyn av politiet. Han sier at Arbeiderpartiet ikke er for en legalisering av narkotika samtidig som han vil åpne for et friområde der det å bruke illegale stoffer som er smuglet inn i landet og dessuten omsatt ulovlig, skal være tillatt. Riktignok skal politiet slå ned på åpenlys omsetning av narkotika. Men det største problemet er vel heller den omsetning som foregår i det skjulte, Jensrud?

At Ap nå blir betraktet som et narkoliberalt parti er ikke det minste rart. Sprøyteromsaken er banket gjennom takket være Ap. Og nå Jensruds utspill med lansering av et slags Soria Moria for de narkomane.

Det er selvsagt ikke lett å gjøre de rette håndgrep i komplekse narkotikapolitiske spørsmål. Men det politikere bør lære seg er å bli en smule ydmyke og lytte til dem som har nærhet til problemene, nemlig tidligere narkomane, deres familier og dagens aktive misbrukere før det fattes vedtak om å gjennomføre tiltak. Slik det er i dag får de det gjelder aller nådigst kastet til seg et forslag til høring der det allerede ligger mye prestisje og sterke føringer. Og når tiltakene settes ut i livet fungerer de ikke - eller dårlig - fordi de er i utakt med virkeligheten.

I stedet for et slikt utspill Jensrud nå har kommet med, burde han heller tenke over hvordan han skal kunne etablere en god dialog med de ulike interesseorganisasjoner. Ellers kan det hende at det blir lansert tiltak som aktualiserer Goethes utsagn: «Det verste syn er å se uvitenhet i entusiastisk utfoldelse».

Jan Erik Thoresens innlegg i Dagsavisen den 13. september og Trond Jensruds artikkel den 7. september ligger ikke lenger i Dagsavisens nettutgave.