-Vi trenger et kvalitativt oppfølgingstilbud

Bakgrunnen er de evalueringsrapportene som er blitt lagt fram om det landsomfattende behandlingsprogrammet med legemiddelassistert rehabilitering, som ble påbegynt i 1998.

Forsker, Bente Vindedal, fra konsulentfirmaet AIM -ResearchBased Consulting, som har utarbeidet den ene av rapportene, sa i sitt innlegg at målgruppen, de injiserende stoffbrukerne er blitt større siden programmet startet, fra 6000  til ca. 14000 heroinavhengige i dag. Av disse kan halvparten være aktuelle for LAR. Men fortsatt er ventelistene svært lange. Av dem som er inne i LAR har de fleste fått en bedre livskvalitet, men svært få av brukerne er blitt rusgiftfrie og sosialt yrkesmessig rehabilitert. Antallet overdoser er imidlertid blitt redusert, og LAR har utvilsomt reddet mange liv.  Lokale praksiser og "skjulte ventelister" gjør at muligheten til å fremme LAR-søknad er bostedsavhengig.

Vindedal trakk opp et spenningsforhold mellom rehabilitering og skadereduksjon. De som ruser seg har det bedre med enn uten metadon. De slutter å injisere, lever mindre kaotisk, får bedre økonomi - det er derfor feil å skrive dem ut av programmet..

Men mye rusing blant LAR-brukere gir tiltaket og brukerne dårlig omdømme hos involverte parter.

Liberale krav til noen brukere, svekker andre brukeres motivasjon til å holde seg unna rusing.

Vindedal hadde sett på virkemiddelbruken innen LAR. Ideelt er den av to slag:

-medikamentering (type, dose, utlevering, kontroll osv)

-psykososiale, sosialfaglige etc.

Arbeidet knyttet til virkemidler som angår kjemisk stabilisering er grundig og gjennomført, mens virkemidler som dreier seg om psykososial oppfølging og rehabilitering er langt mindre systematisk, selv om en god del kommuner også  gjør et godt arbeid her. Her er det store utviklingsutfordringer. Dette gjelder:

-         bolig som passer for den enkelte, her mangler mye.

-         Rehabiliteringsinnsatsen i forhold til skole/jobb/fritid og nettverk må styrkes.

Bente Vindedals anbefalinger for det videre arbeidet i  LAR, var:

- LAR bør ikke være et lavterskeltilbud - rehabiliteringsambisjonen bør opprettholdes.

- Folk bør bare skrives ut av LAR på medisinsk grunnlag - ikke som kontroll eller straff. - pasientrettigheter gjøres gjeldende for alle deler av tilbudet.

-Rehabiliteringsinnsatsen må dokumenteres

- LAR-sentrene må få bedre prosedyrer, systemkompetanse.

- Almingeliggjøre LAR, dsv brukere og tiltak inkluderes i eksisterende hjelpeapparat.

Du finner Bente Vindedals foredrag som Powerpoint-presentasjon her.

LAR-Nett.

Lise Åsmundstad, som er nestleder i LAR-nett, en interesseorganisasjon for LAR-brukere, pekte i sitt innlegg på at ansvarsgruppen, som skal finnes rundt alle LAR- pasienter er det tiltaket som avgjør om LAR for den enkelte skal bli et kvalitetstilbud eller en sosial dumping.

Som svar på møtetittelen, (Metadon - statsdop eller god hjelp?) forsikret hun at LAR-nett Norge skal jobbe for at det ikke skal bli "Stats-dop", men at brukerne skal behandles som ansvarlige mennesker. LAR-brukerne er ikke ofre, men personer med store ressurser, som de trenger hjelp til å frigjøre. Lise Åsmundstad, som selv har brukt metadon i 7 år, mente at om alle hadde fått like god oppfølging som hun selv, ville suksessraten vært langt høyere. Hun mente derfor at evalueringsrapportene nå utgjorde et veiskille i den framtidige LAR-behandlingen. Enten får vi nå et stadig mer kvalitativt tilbud til alle LAR-brukere, eller så blir det slik at alle får LAR, men få får den nødvendige oppfølging, og da blir det statsdop.

Vedrørende aktiviteten i  LAR-Nett henviste hun til den nyopprettede hjemmeside, www.larnettnorge.no

Rusmisbrukernes interesseorganisasjon, RIO.

Jon Storås fra RIO mente at LAR handler om å dekke menneskelige behov, behov for fellesskap. Mange LAR-pasienter er ensomme, fordi de ikke har annet fellesskap enn det gamle rusgiftmiljøet, som de ikke ønsker å vende tilbake til. Tiltaksapparatet må derfor bidra til å hjelpe dem inn i andre fellesskap, Storås advarte mot å bli for liberal i LAR, og mente at i Trøndelag og nordover, hvor man har den strengeste praktiseringen av LAR, fungerer det best for brukerne.

Storås sa at den kommunale sosialtjenesten mange steder ønsket å gjøre en god jobb, men mangler ressurser for å klare det. RIO-kontoret får av og til flere henvendelser fra fortvilete sosialarbeidere enn fra rusgiftavhengige.

For øvrig mente han at det psykososiale oppfølgingsbehovet var like stort enten man var inne i et LAR-program eller man var inne i/hadde gjennomgått medikamentfri behandling..

Mer om RIO kan du finne på organisasjonens hjemmeside, http://www.riorg.no

I debatten deltok flere Subutex- og metadonbrukere. Det var ulike meninger om hensiktsmessigheten ved kontroll- og urinprøvetaking. Storås mente at noe av kontrollsystemet kanskje er for rigid,  men fortsatt er oppfølgingssystemet for dårlig til bare å gjøre det. Bente Aker- leder i LAR-Nett syns at regler og grensesetting er greitt i en periode, men folk er forskjellige og det er dumt å kaste bort penger på urinprøver til folk som ikke trenger det. Dette bør det være diskusjon om hele veien, og målsettinger på dette området bør inngå som en del av det individuelle planarbeidet.

Et spørsmål, som ble tatt opp av en pårørende var: Hvorfor kan ikke en metadonpasient som har  behov  for beroligende medikamenter i tillegg få dette, når det også er anbefalt av hans fastlege?  Det kom også innlegg som foreslo å legge hele LAR-behandlingen over til fastlegene.

Martin Blindheim fra Sosial- og helsedirektoratet mente at det mest overbevisende ved evalueringsrapportene var LARs evne til å redusere overdosedødeligheten. Dersom LAR kommer over på fastlegenes ansvarsområde, vil vi kunne få flere overdosedødsfall. Men LAR-sentrene må selvfølgelig samarbeide med fastlegene om oppfølging og gjennomføring av behandlingen.

Knut T. Reinås, forbundsleder i FMR, som var møteleder, trakk opp et par tankekors til slutt: Da MAR/LAR ble introdusert het det at det skulle være et supplement til ordinær, medikamentfri behandling av stoffavhengige. Men på den nasjonale høringskonferansen om LAR for en tid tilbake ble de medikamentfrie behandlingsformene omtalt som "alternative", mens LAR-behandling tydeligvis skulle være hovedformen. Og med 6-7 000 injiserende stoffbrukere som målsetting for LAR-programmet (mot ca. 3000 i dag) vil LAR også bli det.

Samtidig viser undersøkelser at de aller fleste injiserende stoffbrukere ønsker å bli stoff-fri. Det er da et paradoks at å velge seg inn i metadon-programmer i praksis for de fleste vil være et valg for livet, hvor muligheten for et stoff-fritt liv i liten grad er tilstede. Dette fordi all erfaring viser at de som forsøker å kutte ut metadon, i de fleste tilfeller får tilbakefall til stoffbrukertilværelsen på gata.. Vi må derfor ikke komme dit hen at LAR blir det eneste mulige behandlingsalternativet. Folk som ønsker seg ut av rusgiftavhengighet må også få et reelt medikamentfritt behandlingstilbud, slik at de har et valg. 

Du kan lese Bente Vindedals foredrag her .

Du kan lese en omtale av evalueringsrapportene, og finne lenker til dem her.

Du kan lese mer om LAR på FMRs sider om legemiddelassistert rehabilitering her.