Ved hjelp av kunnskap fra tilgrensende fagfelt som antropologi, psykologi, sosiologi, pedagogikk og medisin,diskurs mellom fagene, sunn fornuft og en porsjon intuitiv teft og takt kan enkelte virksomme rusgiftforebyggende tyngdepunkter anvises - også for å styre unna mindre virksomme tiltak.
Min påstand er at vi i dag bare har delvis kunnskap om hva rusmiddelforebygging er, og hva som virker best, og at kontinuerlig forskning gjenstår. Det betyr at vi i stor grad også må anvende tanker og redskaper som er logiske og velbegrunnede. For eksempel er Maslows behovspyramide aldri vitenskapelig bevist. Likevel har modellen stor støtte. Forskningsfunnene på rusmiddelforebyggingsfeltet er heller ikke entydige, og rådene til praksisfeltet spriker. Sannsynligvis er det også slik at programmer som fungerte for en gitt aldersgruppe i 1992, ikke nødvendigvis virker på samme måte for tilsvarende aldersgruppe i 2002.
Den følgende fremstillingen er kjennetegnet av det som ofte omtales som sannhetens verste fiende: forenklinger. Derfor vet jeg at jeg kan motsies av andre fagpersoner - ja, jeg kan sikkert også motsi meg selv. Men for i det hele tatt å få sagt noe, må vesentlige perspektiver vike. For eksempel vil jeg se bort fra det komplekse samspillet mellom rusgiftutviklingen på den ene siden og politiske prioriteringer knyttet til barn og unges oppvekst på den annen. Den liberale rusvindens innvirkning på tilgjengelighet, og dermed økt bruk og avhengighet, må også skyves i bakgrunnen. Dette innebærer at jeg heller ikke vil problematisere utviklingen av nye rusgiftmønstre gjennom en internasjonaliseringsprosess hvor skillet mellom lokalt, nasjonalt og globalt gradvis utvannes.
La meg da si noe om hvordan jeg vil avgrense fokus i denne artikkelen. Jeg vil hovedsakelig konsentrere meg om etterspørselsreduserende strategier og innsatser, altså de tiltak som først og fremst har som intensjon å bygge opp om motforestillinger mot rusmiddelbruk og skadelig rusgiftvaner, spesielt rettet mot aldersgruppen 6-19 år. Denne aldergruppen tilsvarer utdanningsløpet for en typisk gutt eller jente i Norge.
Selv om hjem, banehage, organisasjons- og arbeidsliv alle er viktige arenaer for rusforebygging, kan det være fornuftig å gjøre skolen til hovedarena. I løpet av den nevnte alder skal alle gå på skole, og skolen er den eneste arena som kan invitere inn alle foreldre. Lærere og foreldre utgjør den langsiktige kontinuiteten i unge menneskers liv. Skolen løftes fram som nasjonal og lokal hovedarena for rusforebygging. Nedenfor følger et konsentrat, basert på støtte i forskningsbasert kunnskap, som kan gi visse holdepunkter for det rusmiddelforebyggende arbeidet.
Nøkkelkomponenter
Lokalbasert og samordnet rusgiftforebygging
(der du befinner deg og med velbegrunnet retning)
Som ramme for rusgiftforebygging må den lokale innsatsen fremheves. Et lokalmiljø kan defineres som en kommune eller bydel, en skole, skoleklasse eller en annen avgrenset arena som en befinner seg på. Den lokale innsatsen står langt sterkere dersom flest mulig av de lokale rusmiddelforebyggende aktørene i skolens støtteapparat (helsesøstre, utekontakter, politi, kompetansesentra, institusjoner m.fl.) samordner sin forståelse og innsats.
Samordningen kan dreie seg om hvilke programmer og tiltak vi vil anbefale overfor skolene, og for hvilke elevgrupper, samt de faglige begrunnelsene for dette. Bare gjennom en slik samordnet forståelse kan en unngå å gi altfor sprikende råd om retninger til skolen, og i verste fall anbefalinger som virker mot sin hensikt.
Oversiktsbilde. Mål
(Hvordan er situasjonen, og hvordan vil vi ha det?)
Ettersom evaluering av forebyggingsinnsatser og tiltak er en vesentlig del av effektivt rusgiftforebyggende arbeid, er det viktig å skaffe seg et bilde av rusgiftsituasjonen i lokalmiljøet som startpunkt, for eksempel gjennom en undersøkelse av skoleelevers rusgifterfaringer, normer og syn på ulike rusgifter. Med utgangspunkt i en slik undersøkelse, gjerne kombinert med andre kvalifiserte analyser av utviklingstrekk som angår unge menneskers oppvekst, eller aller helst en større lokalsamfunnsanalyse, danner man seg et bilde.
La oss tenke oss at dette oversiktsbildet munner ut i to hovedbekymringer: For det første økningen i hyppig beruselse blant unge jenter, med de potensielle sosiale og akutte skadene dette medfører. For det andre unge gutters eksperimenterende bruk av cannabis. Kanskje er det akkurat disse tedensene en da ønsker å gripe fatt i og motvirke? Eller kanskje man ønsker å sette kreftene inn på det som nå er den store rusmiddelforebyggende dugnaden i befolkningen: å bidra til å utsette eller forhindre rusmiddeldebut.
Langsiktighet
(i små og større drypp, over tid)
Hele utdanningsløpet defineres som rusforebyggingsalderen. Den mest økonomiske måten å drive rusforebygging på er den indirekte (Springer & Uhl). Dette betyr at de som har den jevne kontakten med barna (foreldre/lærere) får trening og veiledning i å kunne ta denne oppgaven med de unge.
På barnetrinnet legges grunnlaget ved å utvikle klassemiljø og trening i sosial kompetanse (eksempelvis: "Det er mitt valg") og ved å fokusere på foreldrenes betydning som rollemodeller og veivisere ("Speilbilder").
Først på ungdomstrinnet anbefales direkte russpesifikke programmer for de unge (eksempelvis: "ungdom og alkohol"). Den rusforebyggende undervisningen intensiveres i de periodene eksperimentering står sentralt hos ungdom. Foreldrene inviteres fortsatt med, ikke minst fordi tema aktualiseres mer og mer gjennom mange unges egen alkoholdebut.
I videregående skole er majoriteten av elevene i gang med egen rusgiftbruk. Den rusgiftspesifikke innsatsen utvides da også til å omfatte rusgiftskadeforebygging. På dette alderstrinn er det naturlig å trappe ned samarbeidet med foreldrene og begrense det til situasjoner rundt enkeltelever i risikosonen.
Skreddersydd
(alder, kjønn, risiko og kultur)
Bak effektiv rusforebygging ligger en nødvendig avklaring av hva som fungerer bra, for hvem det fungerer, og i hvilken sammenheng. Forebyggingsprogrammer styrkes av innsikt i - og innslag av - "kulturell følsomhet," hvor blant annet gutters og jenters likheter og ulikheter ivaretas. Den skreddersydde rusgiftforebyggingen rettet mot ulike alderstrinn, kjønn og elevgrupper (lavrisiko, risiko, høyrisiko) får forsterket betydning hvis innsatsen kan følges opp i skole, hjem og på fritiden. Enkeltstående happenings i en skoleklasse eller på et foreldremøte har begrenset verdi.
God planlegging
(er halve jobben)
Virkningen av den forebyggende innsatsen henger nøye sammen med kvaliteten på planleggingen. Dette betyr at skolen i samarbeid med lokale rusforebyggere må definere den problemskapende rusbruken og formulere mål for innsatsen. En må også bestemme seg for hvor mye tid en vil sette av, hvordan en vil gjennomføre planen og hvilken støtte en trenger av andre aktører. Til planleggingen hører også et solid grep om hvordan innsatsen skal evalueres. Begrensede mål og høy målrealisering gir mer energi enn program med vidløftige ambisjoner.
Tilstrekkelig kompetanse
(Det er lærere og foreldre som er de beste forebyggerne)
En god del skoler og lærere "setter bort" rusforebyggingen til eksperter. På mange måter kan en også hevde at rusforebygging er blitt "selgers marked". Ikke sjelden har disse innsatsene karakter av en enkelt opptreden eller forestilling. I beste fall kan slike arrangementer være med på å sette i gang et mer systematisk og langsiktig arbeid. For at dette skal bli en permanent del av skolens virksomhet må kompetansen bli en del av skolens pedagogiske eiendom.
Lærere og andre skolefolk må som utøvere av forebyggingsinnsatsen få hjelp til å sortere ut uvirksomme (men gjerne populære) innsatser. Instruerende formaninger til de unge om å gjøre slik og ikke slik, gjerne ispedd skremsel og mild moralisering, treffer som regel dårlig og kan tidvis virke mot sin hensikt. Lærere trenger klare råd om programmer som har vist seg effektive og kan ha positiv virkning.
Medvirkning fra de unge
(et praktisk dilemma)
Både i arbeidsprosessen med et rusmiddelforebyggingsprogram og også i utforming av skolens kjøreregler for rusgiftmisbruk tillegges elevene en sentral rolle. Velmente, men påtrengende undervisningsopplegg kommer fort i utakt med elevbehov og forståelse. Engasjement for temaet blant elevene betinger relevans og metodikk som kjennes meningsfull.
Elevene må få reell mulighet til innflytelse, noe som også kan føre til en mer åpen samtale om de positive sidene de selv knytter til rusgiftbruk. Dette gjelder først og fremst de elever og elevgrupper som selv bruker rusgifter, og som vil ha gledene, men ikke skadene. Et hoveddilemma er det faktum at mange elever gjerne ønsker tidligere rusgiftavhengige inn i skolen med begrunnelse: "Vi må høre det fra noen som har kjent det på kroppen". Slike opptredener er som regel fengende, men med liten overføringsverdi til de unges hverdag med forelskelser, identitetsutvikling og rusgiftpress.
Innhold og metodikk
(Innhold og metoder styres mye av målformuleringene)
Innhold, metode og virkemidler må inngå i en konsistent enhet og henge nøye sammen med de målene en har formulert i forebyggingsprogrammet. Dersom en har eksplisitte rusforebyggende mål, og det har en som regel, kan en stundom oppleve at programmer som fungerer bra pedagogisk, har minimal innvirkning på de unges rusvaner. Likevel er det viktig å ikke avfeie innsatsen som verdiløs. Programmer som for eksempel øker de unges kommunikasjonsevne, gir potensielt beskyttende kraft til stå imot rusmidler. Mias Dagbok er et godt eksempel: Denne er evaluert til å ha minimal innvirkning på elevers rusvaner, men den vurderes som engasjerende, spesielt blant jenter, og gir god kommunikasjonstrening (se evaluering i Springer & Uhl).
Ferdighetstrening
(Vil de ha våre velmente råd?)
Programmer som kjennetegnes av intensitet og interaktive undervisningsteknikker med trening av sosiale ferdigheter (lifeskills), og som også hjelper lærerne til å mestre og trives med slike arbeidsmetoder, kan gi gode resultater. Det er også forskningsfunn som tyder på at de unge, spesielt i "utforskningsårene", i sterkere grad lar seg påvirke av venner og jevnaldrene. "Ung til ung" er derfor en metode som virker lovende (eksempelvis "Kast masken"). Spesifikke rusmiddelforebyggende programmer som blant annet tar sikte på å redusere elevers positive forventninger til alkohol og styrke sosiale normer for å la være å drikke, har også gitt gode effekter. Også ikke-rusmiddelspesifikke programmer kan vise seg å gi gode rusmiddelforebyggende effekter (for eksempel Olweus´ program mot mobbing)
Evaluering
(kan gi oss nye holdepunkter og eventuelt bekrefte eller avkrefte tidligere kunnskap)
Skolen er et velegnet sted for forskning. Her er det mulig å utsette en bestemt elevgruppe for en bestemt påvirkning over et bestemt tidsrom og så se på effekten av denne påvirkningen. Ikke minst gjennom denne type forskning har en kunne konkludere med at forsøk på mild skremsel, ren faktainformasjon og velment moralisme ikke synes å treffe elevene etter hensikten. Et design kan da være pretest - posttest og kontrollgruppe. Ofte kan dette bli for stort og ambisiøst og i verste fall en sperre for å sette i gang. En mer overkommelig fremgangsmåte er prosessevaluering fra involverte parter og til slutt en vurdering fra elevhold om relevansen i programmet og hvordan de oppfatter at det har berørt dem.
Referanser
Baklien, B. (1992). Forebyggende arbeid sett fra forskerens synsvinkel. I Lindelien A. (red.) : Kritisk blikk på forebyggende arbeid. Temahefte. Avholdsfolkets Landsnemnd. Oslo.
Bjerrum Nielsen, H. & M. Rudberg (1992). Jenters vei til rusmidler - et sosialiseringsperspektiv. " s. 113 - 129 i Waal H. & A. - L. Middelthon (red.) :Narkotikaforebygging mot år 2000, Universitetsforlaget. Oslo.
Bøe, B. (2001). Evaluering av Fryspunkt. IGOR/Rogalandsforskning. Fryspunkt.no de Haes, & J. Schuurman (1982).Stoffsentrert opplysning kan virke mot sin Hensikt, Tidsskriftet Stoffmisbruk nr. 9/10 - 82 s. 12 - 13, Universitetsforlaget. Oslo.
Det svenske Skolverkets rapport (1999). Undervisning om tobak, alkohol och andra droger. Nationella kvalitetsgranskningar. Skolverket.
Dusenbury, L., Falco M. (1995). Eleven Components of Effective Drug Abuse Prevention Curricula.. Fra : Journal of School Health, December 1995, Vol. 65, No. 10, side : 420 - 425. Døhlie, E. (1989).Er lærerne utdannet til å forebygge narkotikaprobleme? Norsk pedagogisk tidsskrift 2/89, s. 83 - 90
Døhlie, E. (1990). Foreldreinformasjon og rusforebygging. Norsk pedagogisk tidsskrift nr. 4. Hibell B., Andersson B., Ahlstrøm S. Bjarnason T., Kokkevi A., Morgan M. (2000). The 1999 ESPAD report. Klepp, K - E. (1997). Rusmiddelforebyggende arbeid i Klepp, K - E. og L. E. Aarø (red.) "Ungdom, livsstil og helsefremmende arbeid". Universitetsforlaget.
Klyve, A. (1993). Kan ord redde noen fra fortapelsen? Det kommunikative aspekt i skolens arbeid med utsatte barn og unge i Klyve A. (red.) I Forbindelser , Caspar Forlag, Bergen
Klyve, A. (2000). Rusforebyggende utfordringer. Artikkel i "Rus og avhengighet nr. 3/2000 Langager, S. (1991) : "Grenser for forebyggelse?" Sosial Kritik nr. 16, s. 36 - 45.
Larsen, E. (1988). Forebyggende arbeid - Fiction eller fakta. Sosionomen nr. 33 (10) : 18 - 53
Lindelien, A. (1998). Karlegging av grunnskolens rusmiddelundervisning", rapport (foreløpig versjon per 9. 1. 98)
Lions Quest Foundation Norway. (2002). Det er mitt valg. En sammenfatning av evalueringen 2001 - 2002. http://www.lionsquest.no/
Lloyd C. & Joyce R. (1999). Teaching in the tender years. Fra publikasjonen til National Addiction Centre , juni 1999
Motorførernes Avholdsforbund: Kast Masken.no
Norsk Forebyggingsforum. http://www.forebygging.no/
Pedersen, W. og Waal H. (red) (1996) : "Rusmidler og veivalg. " Cappelen Akademiske Forlag as. Sentralrådet for narkotikaproblemer (1979). Hvordan gjør vi det, Oslo
Skinhøj, K. T. (1994).Kønsforskelle i unges rusmiddelkulturer. Psyke og Logos 15 s. 69 - 96. Springer A. & Uhl A. (1998). Evaluation Research in Regard to Primary Prevention of Drug Abuse A COST - A6 Publication , Brussels
Tvinnereim R. & Klyve A. (2202). Speilbilder - om å investere i barn og unge, PedCom Forlag, Bergen van der Stel, J. (red.) (1998). Håndbok i forebygging, alkohol, narkotika og tobakk
van Manen, M. (1993). Pedagogisk takt - betydningen av pedagogisk omtenksomhet, Caspar Forlag. Bergen.
Wilhelmsen, B. U. (1996). Rusforebyggende arbeid med ungdom.
Pedersen W. og H. Waal (red.) i boken Rusmidler og veivalg del II "Ti år med rusmiddelforskning", Cappelen Akademisk forlag.