Alkoholens historie:

2. Reformasjonen og eneveldet

Av Ragnar Hauge

Publisert 2011-06-30

Mens alkohol i Norge i middelalderen for folk flest var ensbetydende med øl, fikk etter hvert brennevinet innpass fra slutten av 1500-tallet, og særlig fra midten av 1600-tallet da kunnskapene om destillering ble alminnelig kjent.

I motsetning til datidens overgjærede øl kunne brennevin oppbevares i ubegrenset tid uten fare for at det ble udrikkelig, og det kunne fraktes og omsettes langt fra der det var tilvirket. Med brennevinet ble alkohol en dagligvare i den forstand at en dram til måltidene ble en selvfølge både for husbonden og tjenestefolkene, både i by og på land. Brennevin ble ansett for å være noe som både ga styrke og utholdenhet i tungt arbeide og et godt botemiddel mot kulden vinterstid. Til daglig ble det nok anvendt måteholdent, selv om noen utvilsomt drakk mer enn de hadde godt av. Ølet var fremdeles den dominerende alkoholdrikk for folk flest i selskapelige sammenkomster. Men ved at brennevinet ofte kom i tillegg, kunne nok festlighetene utarte mer enn de ellers hadde gjort.

Alkoholbruk fant også sted i forbindelse med religiøse begivenheter. Kongemakten – som etter reformasjonen hadde tiltatt seg ansvaret for kirken – så seg nødsaget til å gripe inn gjennom lovgivningen for å forsøke å hindre de verste utglidninger. I en rekke lover ble det gitt regler både for prestestanden og kirkelyden om hvordan de skulle forholde seg til alkoholbruk. For å forhindre at folk var beruset når de kom i kirken under gudstjenesten ble omsetning av alkohol i byene forbudt før middag på søn- og helligdager, og på landsbygda ble omsetning på kirkebakken forbudt. En lov fra 1586 bestemte at vielser skulle starte senest klokken elleve – dersom det skjedde senere var det fare for at bryllupsgjestene ”kommer drukne og ubesindige til kirken”. Kirkeordinansen av 1607 forbød flere netters likvake, fordi dette bare innebar ”gilde, gjestebud, drukkenskap, lek og raseri som hos hedningene”, og under bisettelsen måtte de som skulle bære liket ikke være drukne, fordi ”de undertiden mister dette eller lar det falle slemt.” Det ble i 1629 opprettet et eget kontrollsystem ved at lensmannen, biskopen og presten i fellesskap skulle utnevne medhjelpere for presten, som fikk til oppgave å tilse blant annet at menighetslemmene ikke viste ”forsømmelse ved prekenen, helligdagsmisbruk ved gilder, drikk (…) fylleri og stadig drukkenskap”. De som oppførte seg i strid med bestemmelsene skulle straffes av presten, ved å nektes nadverd, lyses i bann fra prekestolen og som siste utvei å utstøtes av menigheten.

I andre sammenhenger synes derimot overdådig alkoholbruk å bli godtatt. En illustrasjon på dette gir den danske historikeren Troels-Lund (1940:510) hvor han siterer franske gjesters erfaringer fra feiringer innenfor den danske overklassen i første del av 1600-tallet:

En fransk gjest ved et adelig bryllup i København i 1629 fikk således følgende inntrykk av festen. ”I de tre dagene bryllupet varte, drakk gjestene uten stans. Det er alltid en tyve-tredve stykker som holder det gående, mens de som er fulle, sover ut rusen et par timer, og så tar de til å drikke på ny med friskt mot. Prinsen blev drukken fem eller seks ganger og stattholderen også; tirsdag da jeg så ham sist, var han full ennå.” En annen franskmann som var gjest ved prins Christians bryllup forteller: ”Maten var utmerket etter dansk smak, men den smakte ikke oss. Etter at folk var gått fra bordet og dansen var begynt, holdt de like fullt ved med å drikke for hverandre. En av de fornemste gjestene, som jeg ikke skal nevne navnet på, trengte sig plutselig gjennom selskapet, men han greide ikke å komme til døren før han måtte kaste opp. Vi franskmenn syntes den gangen at dette var nytt og lite tiltalende. Men etter at vi hadde fart rundt blant folk i Norden i to år, syntes vi ikke det var så rart lenger.”

Også blant almuen hadde trolig alkoholbruken – i hvert fall i selskapelige sammenkomster – det samme preg. En dansk idéhistoriker betegner forholdene fra midten av 1500-tallet som (Andersen 1904:89): ”den store nordiske rus, som i mer enn hundrede år, inntil den dampet av i den store nordiske krig [1700-1721], innhyllet alle tre riker i en sky av vindamp og brennevinsrøyk.” Selv om dette trolig er nokså overdrevent, var utvilsomt et høyt alkoholforbruk ikke uvanlig i mange sammenhenger.

Utover på 1700-tallet synes imidlertid alkoholbruken å ha kommet under en viss kontroll. Dels som følge av at merkantilismen, som gradvis hadde fått innpass fra slutten av 1500-tallet, var blitt den dominerende økonomiske filosofi. Merkantilismens grunnsetninger var at et land burde være mest mulig selvforsynt slik at man unngikk å bruke penger til import av varer, samtidig som man burde begrense forbruket av varer som kunne eksporteres og dermed bringe inntekter til landet. Blant annet gjennom luksuslovgivningen som var rettet mot overdådig og overflødig forbruk og gjennom skatte- og avgiftslovgivningen og nye omsetningsregler søkte kongen å begrense forbruket, derunder også av alkoholdrikker. På denne tiden fikk dessuten pietismen sitt gjennombrudd – som ikke minst kongemakten ble påvirket av – og pietismens krav om nøysomhet og avstandstaken mot selskapelighet og liknende verdslige sysler virket nok også inn. Og ikke minst viktig var det at kornavlingene i mange år slo feil. For å sikre befolkningen mat ble det nedlagt forbud mot brennevinsbrenning i mange og til dels lange perioder på 1700-tallet, som endte med at det i 1757 ble satt forbud mot å brenne brennevin på landet i Norge. Alle disse faktorene virket sammen, og hadde som resultat at alkoholbruken ble sterkt redusert.