Alkoholens historie:

3. Selvstendighet og brennevinsflom

Av Ragnar Hauge

Publisert 2011-06-30

Mot slutten av 1700-tallet falt merkantilismen i vanry, og ble avløst av en ny, liberalistisk næringspolitikk som sto i full blomst da Norge fikk sin selvstendighet i 1814. I det lutfattige Norge med sitt barske klima hadde man ikke så mange næringsveier å satse på.

Poteter
Poteter
Jordbruk – ved siden av fiske og skogsdrift – var det sentrale, men Norge hadde ikke muligheter til å konkurrere med de store landbrukslandene. Brennevinstilvirkning var imidlertid noe man så som en mulighet. Mot slutten av 1700-tallet hadde nemlig potetene kommet i alminnelig bruk. Fordi potetene kunne erstatte korn som matemne, kunne man følgelig benytte mer korn til å tilvirke brennevin. Men enda viktigere var det at potetene også kunne benyttes som råstoff ved brennevinsproduksjonen. Og potetene grodde godt i Norge.

Brennevin ble sett på som et viktig landbruksprodukt – både fordi man da slapp å importere det, og kanskje kunne man også bygge opp en eksportnæring. Umiddelbart etter bruddet med Danmark ble derfor spørsmålet om å frigi brennevinsbrenningen tatt opp i det nye Storting. Under behandlingen uttalte komiteen som spørsmålet var underlagt at: ”Det kan neppe være underkastet tvil at fri brennevinsbrenning på landet er forbundet med de mest iøynefallende økonomiske fordeler, og vil ha den viktigste innflytelse på åkerdyrkingens fremskritt.” Og ved en lov av 1816 ble brenningen, som hadde vært forbudt siden 1757, på nytt tillatt for eiere av eiendommer på landet. Bøndene fikk også selge og skjenke brennevin fra gården til den de ville, forutsatt at det ikke var tilvirket av korn som de hadde kjøpt – i så fall kunne det bare benyttes til eget forbruk. Men loven sa ikke noe om potetbrennevin, så der sto man fritt inntil man i 1824 fikk et forbud mot også å anvende innkjøpte rotfrukter til dette. Byborgerne fikk fortsatt adgang til å brenne brennevin, men forutsetningen var at de brukte brennevinskjeler på minst 200 potter – med andre ord en mer industriell brenning. Fordi det norske brennevinet kunne være lite velsmakende, var det fare for at mange ville foretrekke utenlandske varer, og for å forhindre dette ble det samtidig innført innførselsforbud for utenlandsk brennevin.

I perioden fra 1816 – da brennevinsbrenningen ble frigitt – og frem til 1840-årene, steg brennevinsforbruket til uante høyder. Mens importen av brennevin i 1814 var på anslagsvis 1,5 liter ren alkohol per innbygger, og den innenlandske produksjon var beskjeden pga nødsårene og brenningsforbudet på landet, ble brennevinsproduksjonen i 1833 anslått til å være 7 liter ren alkohol per innbygger, barn og kvinner medregnet. Og brennevinsbruken florerte (Keilhau 1931:50):

Nye skikker kom opp. Daglønnere og tjenestefolk krevde å få kontraktsmessig rett til bestemte drammer i tillegg til kosten, og husbonden gikk oftest med på det for det falt billigere enn lønnspålegg og holdt drengestuen i godt humør. I de egentlige bondehushold trengte også daglige drammer inn. De fikk forskjellige kjælenavn. Det var ”morgendram” til frokost, ”appetittsup” til middag, ”knorrel” til eftasverd og ”sovedram” til kveldsverd. Dessuten stilte mange en flaske ved sengekanten for å kunne ta seg en nattdram eller to.

På grunnlag av en gjennomgåelse av samtidige skrifter – biskopenes visitasberetninger, andre embetsmenns nedtegnelser foruten innlegg i tidsskrifter og aviser – har Kristiansen (1934) gitt en livfull skildring av forholdene. Ikke minst utbredt syntes brennevinsbruken å være i byene, og særlig blant arbeiderbefolkningen i forstedene. Det ble hevdet at gjennomsnittskonsumet var en halv liter brennevin om dagen, og at arbeiderne oftere var beruset enn edru under arbeidet. I helgene var konsumet vesentlig høyere – arbeidsuken begynte ofte ikke før på tirsdagen fordi de ansatte var ute av stand til å arbeide på mandagen. Blant bøndene var forholdene visstnok noe bedre, selv om brennevin var i daglig bruk.

Etter hvert spredte det seg imidlertid en viss bekymring over utviklingen. For å begrense brenningen ble det allerede i 1827 for samtlige kjeler på landet innført en avgift uansett hvor store kjelene var, med den følge at noen av småtilvirkerne fant det mest lønnsomt å legge ned brenningen. Mens det på midten av 1820-tallet ble anslått at de fantes 40-50 000 brennevinskjeler i bruk på bygdene, sank tallet til 10 800 som ble registrert etter loven av 1827. Men nedgangen i antall kjeler betydde lite – tekniske nyvinninger innebar at fremstillingen ble mer effektiv, og fordi avgiften ble lagt på kjelene uavhengig av tilvirket kvantum, var det mest lønnsomt å brenne store kvanta. De større brennevinsbrennerne kunne uten vanskeligheter erstatte de småprodusentene som falt bort, samtidig som brennevinet fra de store og teknisk mer avanserte anleggene var både sterkere og bedre. Mens brennevinet opprinnelig hadde blitt drukket i form av råsprit slik den kom ut av brennevinskjelene, begynte de mer industrialiserte brenneriene å rense råspriten i destillerier, og gjennom tilsetninger av smaksstoffer å produsere mer velsmakende brennevin.

Begrensningene av antall brennevinskjeler hadde liten virkning på forbruket av brennevin. Det måtte sterkere tiltak til. I 1842 vedtok derfor Stortinget et forslag om at etter en avviklingsperiode skulle brennevinsbrenning forbys. Kongen nektet imidlertid å sanksjonere vedtaket. I stedet ble det i 1848 vedtatt en lov som blant annet innførte avgifter, ikke på brennevinskjelene, men på mengden av tilvirket brennevin, samtidig som brenning bare ble tillatt i vintermånedene og kontrollen med brenneriene og destilleriene ble skjerpet. Også omsetningen ble regulert ved at det i 1845 ble innført kommunal bevillingstvang ved salg og skjenking av brennevin, samtidig som det ble innført en omsetningsavgift på salget.