Alkoholens historie:

5. Verdenskrigen og forbudstiden

Av Ragnar Hauge

Publisert 2011-06-30

en første verdenskrig og forholdene i kjølvannet av denne førte til en dramatisk endring i norsk alkoholpolitikk. Selv om Norge ikke tok del i krigen, ble tilførselen av varer fra utlandet avskåret, først og fremst på grunn av de krigførendes blokade av skipstrafikken.

SomD følge av manglende matforsyning måtte myndighetene gripe til rasjonering og andre tiltak med sikte på at befolkningen skulle få tilgang til i hvert fall et visst minimum av matvarer. Et av disse tiltakene var å begrense adgangen til å brygge øl og brenne brennevin. Det ble også satt restriksjoner når det gjaldt importen av slike varer, for at dette ikke skulle skje til fortrengsel for andre og viktigere varer.

Men matsituasjonen ble stadig mer prekær. Julen 1916 ble det satt forbud mot omsetning av brennevin, og våren 1917 kom det forbud mot omsetning av sterkvin over 15 prosent alkohol – som senere ble senket til 12 prosent – og av øl, bortsett fra lettøl. I 1916, som var det siste året med ordinær omsetning av alkoholdrikker, var det registrerte alkoholforbruket i Norge 4,51 liter ren alkohol per innbygger 15 år og over. I det siste krigsåret, 1918, var det sunket til 0,61 liter. Og trolig var dette et godt mål også for totalforbruket. Mulighetene for å skaffe seg slike varer på andre måter var meget små. Krigen gjorde smugling vanskelig, og den generelle matmangelen gjorde at mulighetene for å skaffe råstoffer til hjemmeproduksjon var sterkt begrensede.

Det var derfor en edruelig befolkning som møtte fredsslutningen. De to års forbud syntes å ha virket godt. Befolkningen hadde avfunnet seg med forbudet samtidig som alkoholforbruket var sunket til et minimum, og fyll og andre sosiale problemer knyttet til alkoholbruk var redusert. Skulle man, fordi krigen var over, uten videre gi avkall på disse fordelene?

Selv om det trolig var flertall for et fortsatt forbud i Stortinget, kviet det seg for å vedta dette uten videre. Under krigen kunne man gjøre det, men i fredstid ville det være politisk betenkelig. I stedet ble det besluttet å la spørsmålet avgjøres ved folkeavstemning – noe både tilhengere og motstandere av forbudslinjen gikk inn for, trolig fordi begge parter trodde de hadde folkemeningen på sin side. Avstemningstemaet var hvorvidt man ønsket lovfestet et varig forbud mot innførsel og omsetning av brennevin og sterk vin, og ved avstemningen 1. oktober 1919 gikk et flertall inn for dette. Øl – derunder sterkøl som etter hvert kom i bruk på nytt – og ordinær vin kunne derimot omsettes som før, og mot legeresept kunne også brennevin og sterk vin selges på apotekene til medisinsk bruk.

Til tross for innførsels- og omsetningsforbudet ble imidlertid Norge tvunget til å importere både brennevin og sterkvin. Spania og Portugal – som var de viktigste avtagere av norsk klippfisk og tørrfisk, og som samtidig var store eksportører særlig av sterkvin – foruten Frankrike, forlangte at Norge som ledd i varebyttet mellom landene var avtager av brennevin og sterkvin. I motsatt fall var de innstilt på å innføre tollforhøyelser på norsk fisk som ville føre til alvorlige avsetningsvansker. Gjennom handelsavtaler ble det derfor avtalt hvor mye brennevin og sterkvin fra hvert av landene Norge skulle kjøpe. Men fordi disse varene ikke kunne selges videre – bortsett fra på apotekene – ble det opprettet et statlig innkjøpsmonopol, AS Vinmonopolet, som skulle stå for innførselen og lagringen. Under forhandlingene med Portugal i ble det imidlertid fremsatt krav om så store importkvoter på sterkvin at Stortinget sa nei, og dermed var handelskrigen mellom de to landene et faktum. Av hensyn til fiskerne og fiskeeksportørene måtte regjeringen krype til korset. I mars 1923 ble sterkvinsforbudet opphevet, og en handelsavtale kunne inngås.

Et forbud i fredstid var imidlertid noe annet enn et forbud i krigstid. Det var mange som så forbudet som et formyndersk inngrep i den enkeltes handlefrihet, og forsøkte å skaffe seg de forbudte varene på ulike måter. En måte å skaffe seg det på var gjennom resept fra lege. Troen på den medisinske virkning av brennevin var utbredt. Et utslag av dette var at da spanskesyken herjet som verst i 1918, ble det gitt adgang til å selge en halv flaske konjakk til hver husstand i landet. Men også mot andre sykdommer og lidelser kunne brennevin komme godt med, og legesøkningen med sikte på å få resept på brennevin var i enkelte tilfelle så stor at politiet måtte tilkalles for å rydde venteværelset. Og for å slippe mas og ubehageligheter ble det nok skrevet resepter selv om legen selv ikke hadde særlig tro på den legende virkning. Enkelte leger, de såkalte ”brennevinsdoktorene”, gjorde imidlertid god butikk ved en liberal forskrivningspraksis. Rekorden hadde visstnok en lege i hovedstaden som skrev ut 48 000 slike resepter i løpet av et år. Også dyrleger kunne skrive ut resepter, og i 1920 ble det ordinert til sammen 16 400 liter sprit til husdyra i Bergen. Selv om myndighetene forsøkte å rydde opp i forholdene, var det ofte ikke så lett å trekke grensen mellom det som ble ansett som forsvarlig og uforsvarlig forskrivning.

En annen måte å skaffe seg brennevin på var å brenne det selv. Hvem som drev med hjemmebrenning og hvor store kvanta det var tale om er det ingen som vet, men antallet som ble straffet var økende. Mens 244 personer ble straffet i 1923 – som er det første året man har opplysninger om dette – var tallet i 1926 nær tidoblet til 2 298. Men de fleste brant bare til eget og bekjentes bruk, og da var sjansen for pågripelse minimal. De som ble straffet var oftest de som drev i større målestokk, og solgte det til fremmede.

Men det var smuglingen som skapte de største problemer. Den startet umiddelbart etter fredsslutningen, men økte gradvis i omfang. Særlig fra Tyskland og de baltiske landene ble store mengder brennevin transportert til norskekysten og brakt i land med småbåter. Til å begynne med var dette forholdsvis risikofritt for smuglerne – de disponerte hurtiggående båter og kysten var lang med et utall av landingssteder som tollvesen og politi ikke hadde mulighet for å overvåke. Men etter hvert fikk også tollvesenet bedre båter, foruten at også marinen ble satt inn i kontrollen, og til tider utviklet det seg til rene sjøslag. På mange måter utviklet konflikten seg til å ha preg av en krigstilstand – en ”brennevinskrig” som Johansen (1985) betegner det som.

Manges misnøye med at de ikke kunne skaffe seg brennevin på legal måte, kriminaliteten i forbudets fotspor, men først og fremst de handelspolitiske problemer i forhold til ”vinlandene”, førte til at spørsmålet om opphevelse av forbudet ble reist. Og den 18. oktober 1926 ble en ny folkeavstemning avholdt, som resulterte i at forbudet ble nedstemt. Resultatet skyldtes ikke først og fremst at folk hadde skiftet oppfatning, men at mange som hadde vært i tvil ved den første avstemningen og derfor holdt seg hjemme, nå møtte frem til urnene og stemte for opphevelse. Og ved en ny alkohollov av 5. april 1927 ble brennevinsforbudet opphevet.