Boken Beruselsens porter, kapittel 4

Alkohol i et folkehelseperspektiv

Fram til midten av 30-åra ble alkoholproblemet sett på som et atferdsproblem. Både avholdsbevegelsen og offentlige myndigheter bygde sine alkoholpolitiske oppfatninger på dette. Man registrerte beruselse, vold kriminalitet og andre negative konsekvenser av at folk brukte alkohol.

I løpet av de siste 40-50 åra har den medisinske og psykiatriske ekspertisen mer og mer fått definere problemet som "sitt problem". Mens folk tidligere forbandt alkoholproblemet med drikkeskikkenes utbredelse og omfang i sitt eget nærmiljø, ble det etterhvert vanlig å definere alkoholproblemet som et spørsmål om "alkoholisme".

Alkoholisme ble sett på som en sykdom. Det ble nå ekspertenes oppgave å behandle det lille antall "alkoholsyke" mennesker, "alkoholikerne". Det store flertallet av alkoholbrukere kunne dermed fortsette med sin alkoholbruk i trygg forvissning om at de ikke tilhørte dette lille avgrensede mindretallet. Avholdsbevegelsens syn, at det gjaldt å la være å bruke alkohol og forsøke å begrense bruken mest mulig ved hjelp av restriksjoner, kom dermed til å framstå som livsfiendtlig moralisme og formyndermentalitet. En konsekvens av bl.a. denne nye måten å se alkoholproblemet på, var at i takt med utbyggingen av behandlingsapparatet for alkoholskadde økte også antallet storforbrukere av alkohol sterkt, antallet avholdsfolk gikk sterkt tilbake og antallet alkoholrelaterte skader økte.

Internasjonal alkoholforskning og alkoholpolitisk fagdebatt kom i løpet av 80-tallet inn i en nyorientering, hvor det s.k. "Folkehelseperspektivet" kom i fokus. Her ble det igjen lagt vekt på utbredelsen av drikkevanene og det totale alkoholkonsumets betydning. Alkoholavhengighet og fysiske og psykiske skader av langtids storforbruk ble definert som bare en del av alkoholproblemet. De skadene som oppstår p.g.a. endret adferd og reduserte ferdigheter under kjemisk rus, er sannsynligvis langt større. Disse skadene rammer også konsumenter som sjelden er alkoholpåvirket. Dette er synspunkter som stemmer bedre med avholdsbevegelsens tilnærming, et primærforebyggingsperspektiv i forhold til det totale alkoholproblemet i samfunnet, en oppfatning om at alle har et ansvar og alle kan gjøre noe. Det var også noe av tankegangen da den s.k. "Aksjon mot russkader" ble gjennomført i første halvdel av 80-tallet.

I 1975 la en internasjonal forskergruppe under ledelse av finnen Kettil Bruun, fram for Verdens Helseorganisasjon rapporten "Alkoholpolitikk i folkehelseperspektiv". Her ble det ved hjelp av sammenliknende studier mellom alkoholpolitikk, alkoholforbruk og alkoholskadenivå i en rekke land bl.a. slått fast:

"Teoretiske betraktninger og empiriske data tyder på at en vesentlig økning i gjennomsnittskonsumet med stor sannsynlighet vil følges av en økning i antallet storforbrukere".

Og videre:

"En reduksjon i totalkonsumet av alkohol vil sannsynligvis bli fulgt av en nedgang i antall storforbrukere"(Bruun m.fl. 1975).

Med dette utgangspunktet har så Verdens Helseorganisasjon, og etterhvert også en rekke ekspertkomiteer og helsemyndigheter i mange land, gått ut med oppfordringer om å gjøre totalforbruket mindre i hvert enkelt land. Dette vil kunne redusere antallet nordmenn som har avhengighetsproblemer og høyt alkoholkonsum drastisk. Som kjent oppfordret WHOs Europakontor sine medlemsland til å redusere alkoholforbruket med 25 prosent innen år 2000, noe det norske Storting har sluttet seg til.

Det har vært populært å oppfatte det slik at alkoholbrukerne kan deles inn i to grupper:

  1. De som drikker "med måte",
  2. De som drikker "for mye", "alkoholikerne".

Nyere forskning viser imidlertid at det ikke lar seg gjøre å foreta en slik inndeling. Det er riktig at fordelinga av alkoholforbruket er skjev, slik at en forholdsvis liten andel av brukerne drikker storparten av konsumet. I Norge kan en regne med at de ca. 200 000 alkoholbrukerne som drikker mer enn 20 liter ren alkohol i året, og som bare utgjør 8 prosent av alle alkoholbrukere, konsumerer ca. halvparten av den alkoholen som blir drukket (Skog 1976). Det har imidlertid vist seg at når forbruket øker eller minker, gjenspeiler dette endringer i forbruksmønster hos alle brukergrupper, både hos små og store konsumenter. Hvis vi f.eks. inndeler befolkningen i 10 like store grupper etter forbrukets størrelse, kan fordelinga og endringene i forbruksmønsteret illustreres som på diagrammet (Fekjær 1982).

I perioder med lavt alkoholkonsum, som f.eks. på begynnelsen av forbudstida, i 1918, hadde den tiendedelen som hadde høyest konsum, ikke høyere forbruk enn den tredje høyeste tiendedelen av brukerne hadde i 1980, da det registrerte totalforbruket i Norge satte dette hundreårets rekord. Eller sagt på en annen måte: I 1980 hadde 30 prosent av alkoholbrukerne like høyt eller høyere konsum enn det de 10 prosent storbrukere hadde i1918.

Den medisinske problemoppfatningen, "alkoholismemodellen", har sett det slik at det har vært viktig å bygge ut behandlingstilbudet til dem som var rammet av "alkoholisme". Disse kan aldri røre en dråpe alkohol mer. De øvrige samfunnsborgerne bør imidlertid kunne få nyte sin drink ifred.

Imidlertid viser det seg at bare et fåtall av storforbrukerne noengang kommer i kontakt med alkoholbehandlingsapparatet på grunn av sin "alkoholisme". Derimot kommer mange fler av dem i kontakt med andre deler av hjelpeapparatet, spesielt helsevesenet, på grunn av alkoholforårsakede skader og ulykker. Man kan altså ikke redusere antallet storforbrukere ved hjelp av behandlingstiltak for alkoholister.

Dessuten kan det diskuteres i hvor stor grad de alkoholforårsakede helseskadene bare rammer storforbrukere.

Ulykker, arbeidsfravær, krangler og slagsmål som skyldes alkohol, rammer også i stor grad folk med et lavt forbruk. Selv om slike har en lavere individuell risiko for å pådra seg skader, vil de likevel i kraft av sitt store flertall utgjøre en betydelig andel av alle som blir innlagt i sykehus eller belaster primærhelsetjenesten med alkoholforårsakede skader (Skog 1985). Dersom en kan gå ut fra at mange av de andre alkoholskadene fordeler seg omtrent på samme måten, skjønner en at det ikke bare gjelder å redusere antallet storforbrukere gjennom tiltak ensidig innrettet på denne gruppen, f.eks. ved rasjonering, men det gjelder også å redusere antallet tilfeller av alkoholrus i alle brukergrupper. Eller sagt på en annen måte: Å redusere antallet storforbrukere er ikke den eneste hensikten med å redusere totalforbruket. Ved å få gjennomsnittsforbruket nedover kan en oppnå å redusere de alkoholforårsakede helseskadene i alle brukergrupper. Dermed nærmer vi oss avholdsbevegelsens gamle standpunkt: Vi må redusere utbredelsen av drikkevanene i befolkningen generelt.

En kan selvsagt spørre om innbyggerne i et land har noen innflytelse over sine egne drikkevaner, eller om vi som nasjon f.eks. er forutbestemt til å ha en viss andel storforbrukere, en viss andel som drikker seg fulle, og dermed en viss andel alkoholskadde. Er det slik at det bare er problemutviklinga i samfunnet ellers, eventuelt den økonomiske utviklinga som bestemmer våre alkoholvaner? På overflata kan det kanskje se slik ut. Men i alle fall på individnivå er det klart at vi kan bestemme våre egne drikkevaner, vel og merke dersom vi sier nei, Sier vi derimot ja til alkohol, vil mange av oss lett gli inn i den allminnelige alkoholkulturen, hvor situasjonen, miljøet og tradisjonene i mye større grad enn vår egen vilje bestemmer over oss, og hvor vi ikke har fullt herredømme over hva vi drikker, hvor ofte og hvor mye . Den norske alkoholforskeren Skog sier det slik:

"Reflekterer man litt over sine egne drikkevaner eller mangel på sådanne, vil nok de fleste innse at ens nærmeste omgangskrets har en avgjørende innflytelse på ens holdninger til bruk - eller ikke bruk - av alkohol. Samtidig har de fleste også en viss innflytelse på sin omgangskrets igjen, og vil derfor være med på å bestemme drikkevanene deres. I det sosiale miljø står en derfor overfor et komplisert nettverk av gjensidig påvirkning, der Hansen påvirker Pettersens drikkevaner, mens Pettersen samtidig påvirker Hansens drikkevaner. Enkle årsak/virkning-sammenhenger opphører dermed å eksistere, fordi enhver faktor både opptrer som årsak og virkning" (Skog 1976).

Slik er det i de fleste tilfelle. Det bevisste nei til alkoholbruk opphever imidlertid dette vekselspillet. Har du først sagt et prinsipielt nei til alkohol, vil din alkoholadferd i det sosiale spillet ikke lenger være en umiddelbar virkning av de andres alkoholbruk. Du vil imidlertid fortsatt kunne være en årsak til at de andres alkoholforbruk går ned. Historikeren Per Fuglum har vist hvordan den organiserte avholdsbevegelsen i sin glansperiode var med på å påvirke samfunnets drikkevaner på en slik måte at alkoholforbruket gikk nedover (Fuglum 1972).

Avholdsbevegelsens arbeid bygger på et forebyggingsperspektiv, hvor hvert enkelt medlem av bevegelsen fungerer i sitt sosiale miljø, og ved hjelp av sitt bevisste nei-standpunkt påvirker alkoholforbruket i sine omgivelser i reduserende retning. Ved å rekruttere mange mennesker til avholdsbevegelsen og til samfunnets alkoholfrie sektor, vil en få en påvirkningskraft som gir "snøballeffekt" fra forbruksnivå til forbruksnivå. Jo flere alkoholmotstandere, jo flere av alkoholbrukerne vil være lavkonsumenter, og tilsvarende færre vil være storforbrukere. Dermed oppnår en å forebygge alkoholskader istedenfor å forsøke å behandle dem bort. Også fra et folkehelsesynspunkt vil det derfor være fornuftig å investere i en sterk avholdsbevegelse.

I et folkehelseperspektiv får et individuelt totalavholdsstandpunkt også en sterk begrunnelse. Folk som er opptatt av forebyggende helsearbeid, kan ved hjelp av sitt eget totalavholdsstandpunkt gi et viktig bidrag til bedring av folkehelsa. Og de kan øke sin troverdighet.

Det finnes ytterligere minst ett bevisst element på den alkoholpolitiske banen, nemlig de krefter som tjener penger på produksjon og omsetning av alkohol. Disse interessene driver også påvirkning av samfunnets alkoholpolitikk og dets alkoholideologiske utvikling, på en slik måte at de får aksept for sin virksomhet, at det blir lettere for dem å drive sin geskjeft og slik at fortjenesten kan bli bedre. Alkoholbransjen har i det store og hele en alkoholpolitisk linje som står i motsetning både til avholdsbevegelsen og til folkehelsetankegangen. Alkoholindustriens linje er en måteholds- og frihet under ansvar-linje. Der avholdsbevegelsen krever mer restriktive tiltak, krever alkoholbransjen friere omsetningsforhold. Alkoholindustrien bekjemper totalforbruksteorien. Alkoholindustrien har vært med på å støtte opp under "alkoholismedefineringen" av alkoholproblemet, fordi det retter søkelyset bort fra dem selv og mot hver enkelt person med alkoholproblemer (Fekjær 1981). Alkoholbransjens og avholdsbevegelsens alkoholpolitiske linjer er uforenlige fordi deres primære mål står i motsetning til hverandre. Avholdsbevegelsens mål er å forebygge alkoholskader og fremme folkehelsen. Alkoholindustriens primære mål er å tjene mest mulig penger, noe som også krever størst mulig alkoholomsetning.

Ser en på alkoholomsetningsforholdene og alkoholforbruket i Norge, vil en se at avholdsbevegelsen har hatt en viss innflytelse på systemet. Det medisinske etablissementet og endel politiske krefter har opp gjennom 80-tallet også vært folkehelseorientert i alkoholsammenheng, og har bidratt til at de tradisjonelle alkoholpolitiske ordningene vi har hatt i Norge er blitt holdt så noenlunde i hevd. Men det er ingen tvil om at vinningsinteressene på alkoholsida har styrket seg og at de får større gjennomslag i samfunnet. Definisjonen av reise- og turistnæringen som vekstnæring, og ethvert tettsteds ønske om å konkurrere med Tromsø om betegnelsen "Nordens Paris" forsterker denne skjevutviklinga. EF-perspektivet på alkohol som først og fremst et jordbruksspørsmål, dernest et industrispørsmål, vil forsterke denne tendensen ytterligere. På sikt vil folkehelseperspektivet tape, om det ikke lykkes avholdsbevegelsen å vinne større oppslutning og flere tilhengere, og/eller fagmiljøene får større evne til å utvikle en argumentasjon som kan appellere til folks solidaritet og kollektive orientering. Her vil helseargumentene være viktige delargumenter, men har vist seg utilstrekkelige i kamp mot jappe-bølgen og 80-åras populistiske strømninger. "Fri fart, fri fyll og feitere førtiåringer" har større appell en "Kamp for folkehelsa".

En sterk avholdsbevegelse og en sterk alkoholkritisk opinion vil være ett av de viktigste redskapene Norge kan skaffe seg i de alkoholpolitisk stormfylte årene vi har foran oss, til bevaring av folkehelse og beskyttelse av liv, lemmer og eiendom mot hensynsløshet, brutalitet og ødeleggelseslyst i fylla. Men da må vi også utvikle en konkurransedyktig alkoholideologi, hvor perspektivene for kampen mot alkohol må utvides. Ikke slik at alle livsforhold skal defineres som helseproblemer, men slik at fylla blir kalt ved sitt rette navn, og at kampen mot de alkoholrelaterte adferdsproblemene blir definert som hovedsaken.