Alkoholpolitikk

Det sentrale rammeverket for norsk alkoholpolitikk har ligget fast i mange år. Det er kommunenes utøvelse av regelverket som har resultert i den kraftige økningen i alkoholforbruk de siste årene. Argumentet om likebehandling, konkurranselikhet, bevaring av arbeidsplasser og faren for handelslekkasje har ført til at få kommuner kan unnlate å ha like lange salgs- og skjenketider som nabokommunen, og ingen nye serveringssteder kan nektes skjenkebevilling. Redselen for å få dyre erstatningssøksmål mot seg har gjort at mange kommuner har vært forsiktige både med å nekte tildeling og med å inndra bevillinger ved overtramp.

Men det ligger nok også en annen faktor til grunn: Nemlig en undervurdering av alkoholens skadevirkninger. Tanken på at ”alle bør da kunne holde måten” sitter dypt både i folkesjelen og hos lokalpolitikerne. Men all forskning og all erfaring viser at så ikke er tilfelle. Vi vet at gjennomsnittsforbruket av alkohol – som alle alkoholbrukere bidrar til – er avgjørende for skadenivået i et land. Ca 15 prosent av alkoholbrukerne drikker det dobbelte av gjennomsnittet, noe som innebærer at enhver økning i gjennomsnittsforbruk innebærer en økning i antall storforbrukere. Når alkoholforbruket øker til det dobbelte, øker antallet storforbrukere til det firedobbelte. Omvendt, dersom det hadde lykkes oss å redusere gjennomsnittsforbruket til halvparten, ville antallet storforbrukere kunne reduseres til ¼. For behandlingsapparatet ville dette kanskje ha vært en mulighet til å holde tritt med problemutviklingen. Alkoholproblemet er dessuten ikke bare – og ikke engang først og fremst – storforbrukerne. Det er alle de sosiale problemene, all volden og alle ulykkene som skyldes akutt alkoholpåvirkning – spesielt helgefylla. Og hvilken alkoholbruker kan si seg uberørt av den?

Det sier seg selv at med et alkoholforbruk som nærmer seg europeisk gjennomsnittsnivå, vil alkoholskadene i Norge fortsette å øke. I Europa er det slått fast at alkohol er den tredje mest alvorlige dødsårsaken, og ca 600 000 europeere dør årlig av alkoholrelaterte skader. Det pussige er at mens alkoholpolitikken i Norge er blitt stadig mer liberal, og alkoholskadenivået alvorligere, synker nå alkoholforbruket i mange europeiske land og alkoholpolitikk-klimaet blir mer restriktivt. Ved lanseringen av boka ”Alcohol – no ordinary commodity” roste hovedforfatteren, Thomas Babor, Norge for å ha tatt i bruk de fleste kjente virkningsfulle alkoholpolitiske tiltak. Burde vi ikke forsøke å vedlikeholde den posisjonen?

Knut T. Reinås