Liliana Bachs

Hvordan vil du forklare at folk som ikke har drukket alkohol likevel føler seg alkoholpåvirket dersom de deltar i et blindforsøk, der de tror at de har fått alkohol?

- Det er i stor grad er en psykologisk effekt. Men avhengighetsprosessen kan jo komme i gang selv uten rusgifter, men med naturlige stimuli som for eksempel sex, mat, gambling og risikosøking. Det er snakk om en betinget læring. Man har hatt en erfaring, som også har avsatt kjemiske og fysiologiske spor i hjernen, og som tilsier at man skal fortsette på samme måte for å få samme effekt. Det er den betingete læringen som setter i gang disse prosessene, som i og for seg er kjemiske prosesser, uten at man behøver å få tilført noe stoff. Vi ser det for eksempel med folk som er vant til å bruke heroin. Dersom de vet at de skal få heroin, så setter kroppen allerede på forhånd i gang en toleranseprosess, som gjør at de kan tåle doser som de ikke ville tåle dersom de fikk i seg dette stoffet uten å vite om det på forhånd.

Men det er vel likevel slik at folk merker om de har fått heroin eller ikke?

- Ja, man gjør jo det. Men det er ved større doser. Og ved betinget læring, hvor det ikke er noe stoff med i bildet, vil man som regel ha svakere responser, og det varer kortere.


Fremmedord:

Betinget læring - læring ved å erfare et fenomen flere ganger, slik at det oppstår fysiske og psykiske reaksjoner når feno-menet oppstår, slik Pavlovs hunder siklet når de hørte signalet for mat.

Eufori - følelse av velbehag - oppstemthet - rusfølelse

Kick - en plutselig og sterk rusfølelse, ekstatisk følelse

Nevroner - impulsførende celler i nerve-systemet

Synapse - bindeleddet mellom to nevroner

Dopamin - signalstoff som overfører impulser mellom nerveceller

Dopaminreseptor - mottaker av dopamin i enden av en nervecelle

Ligand - organisk molekyl som kan binde seg til visse typer reseptorer

Endogen - som oppstår i kroppen

Prefrontal cortex - pannelappen i hjernen

Men kan man få en langvarig rus, som ikke er innbilt, og som ikke skyldes inntatte stoffer?

- En rus er per definisjon en kortere, intens følelse av velvære, og det er ingen tvil om at for eksempel spilleavhengige får et kick, en reinforcement - en belønning innimellom - men ikke at de har det hele tiden. Spenningen er der hele tiden, som et slags euforisk velbehag eller oppstemthet/opphisselse som kan vare over noe tid, og så får de et ekstra kick når pengene ruller.

Men disse rusformene, både det intense kick og det mer euforiske velbehag over litt lengre tid, hvilke kjemiske prosesser i hjernen korresponderer disse med?

- Ja, vi vet jo ikke alt om det, men man mener vel at de fleste former for velbehag korresponderer med dopaminfrigjøring i nucleus accumbens - hjernens lystsenter, hvor det sitter på millionvis av nevroner som mottar dopamin. Dopaminets virkning på disse nevronene gir en følelse av belønning, og i tillegg en motivasjon til å fortsette og/eller gjenta opplevelsen. Og motivasjonen til å fortsette/gjenta vil være avhengig av styrken på den opplevelsen en har hatt. De naturlige stimuliene som spiller en rolle for artens overlevelse, er jo programmert for å gi den typen effekter. Mat, drikke, sex, barneomsorg, og jakt på nye oppdagelser som frigjør dopamin i hjernen, skal både gi belønning og motivasjon til å gjenta opplevelsen.

Flere av de aktivitetene du nevner innebærer sosial interaksjon. Er det da slik at sosiale impulser kan frigjøre dopaminer og skape rusopplevelse?

- Ja, dette er ikke noe som alkohol og narkotika har monopol på. Det lystsystemet vi har i hjernen er ikke laget for at vi skal få rus gjennom inntatte kjemiske stoffer, men for at hvert enkelt individ skal skjønne hva som er viktige aktiviteter for å overleve og videreføre slekten. Dette gjelder for alle dyrearter. Når disse naturlige rustilstandene oppstår, skal de oppleves og gjenkjennes som noe deilig og viktig, og har en klar naturlig funksjon. Det lille barnet som opplever noe deilig, skal instinktivt skjønne at denne aktiviteten må gjentas.

Er din konklusjon da at det er nedlagt i oss et naturgitt behov for rus og rusopplevelser?

Ja, det er en overlevelsesmekanisme som viser at visse handlinger skal gjentas ved å belønnes, som sex eller inntak av mat eller drikke. Jeg pleier ofte å sammenligne med nyfødte barn. De vifter med tær og drar seg i håret, uten at det gjør spesielt inntrykk, men når de kommer i kontakt med en pupp og begynner å suge, da skal det skje noe. Det er ikke like viktig å dra seg i håret. Puppen er viktig, og det må babyen skjønne, Derfor er dette belønnings- og motivasjonssystemet nedlagt i oss helt fra fødselen av, for at disse nøkkelfunksjonene skal kunne ivaretas og gjentas. Det er også derfor rusgiftavhen-gighet er så vanskelig å knekke. De eksternt inntatte kjemiske stoffene, rusgiftene, går inn i det naturlige russystemet vi alle er utstyrt med med kjempestyrke, og utkonkurrerer de naturlige stimuliene. De virker mye sterkere på dopaminreseptorene i hjernen enn det naturlige stimuli gjør. De virker både ved at de kan frigjøre mer dopamin enn naturlige stimuli kan klare, og noen kan virke direkte på dopaminreseptorene og imitere dopamin. Noen rusgifter virker også på dopaminsystemet i hjernen via omveier, men i prinsippet skjer det samme ved alle inntatte, rusframkallende stoffer: Man får en oversvømmelse av dopamin, eller en tilsvarende sterk påvirkning på dopaminreseptorene.

Det er tydelig at det finnes ulike reseptorer i hjernen som er følsomme for ulike rusgifter. Bl.a. forstår jeg det slik at vi også er født med et stort antall cannabisreseptorer. Kan du si noe mer om det?

- Ja, det er funnet en ligand, dvs. et endogent stoff med lignenede effekt som det rusframkallende stoffet i cannabis, THC, og som heter Anandamid. Det er et stoff som man ikke helt kjenner alle funksjonene til. Det driver finregulering av mange mekanismer i hjernen, men man vet ikke helt hva det gjør. Men forskjellen på det rusframkallende stoffet i cannabis, THC, og Anandamid, er at THC påvirker resptorene langt sterkere.Det er helt andre og sterkere konsentrasjoner. Det samme gjelder også for de andre rusgiftene. De virker sterkere og utkonkurrerer de naturlige rusmidlene. Det er mengden og styrken av de impulsene som mottas som utgjør den store forskjellen mellom den naturlige og den kjemiske rusen, selv om det i prinsippet er de samme prosessene som pågår. Et heroinskudd virker på reseptorer som også er designet til å motta impulser fra kroppens egne opioider. For å dempe alkohol- og opiatavhengighet brukes derfor et legemiddel som heter Naltrexon. Det har som effekt at det blokkerer opiatreseptorene, som er ett av hjernens systemer for å framkalle dopaminfrigjøring., og som er spesielt mottakelig for opiater og alkohol. Ved reseptorblokkering med Naltrexon oppstår derfor ikke samme belønningseffekt dersom man bruker alkohol eller opiater. Dermed oppstår heller ingen forsterkning av motivasjonen for å fortsette, og suget kan gradvis dempes.

Men de fleste som får Naltrexon velger relativt fort å slutte med det igjen?

- Ja, det er jo selvsagt, for de får jo ikke så mye glede når disse reseptorene er blokkert. Følelseslivet blir svært flatt. Men det ser ikke ut til at de er viktige for at organismen skal fungere. Det er oppdaget at det finnes mus som er født uten opiatreseptorer. Disse opptrer forskjellig fra andre mus. Når moren forlater musebarn, piper de vanligvis, men de som ikke har opiatreseptorer, ser ikke ut til å reagere.

Når folk blir avhengige av spilleautomater, eller av sexopplevelser, eller de utvikler et overforbruk av mat, kan man si at det også skyldes en form for rus og utgjør en form for rusavhengighet?

- Ja, selv om vi her må skille mellom den delen av avhengighet som går på belønning og den som dreier seg om motivasjon. Da man begynte å studere avhengighet, sa man at folk gjorde det fordi det var godt, og fordi de likte det. Men det er mer komplisert enn som så. Belønningen taper seg fort, når en aktivitet blir gjentatt. Det som er dominerende i bildet her, er en form for motivasjonssensitisering. Mens belønningen ved aktiviteten etter noen ganger begynner å gå nedover, det er ikke så godt lenger, viser det seg samtidig at trangen til å gjenta aktiviteten vokser. Det mest problematiske ved alle former for rusavhengighet er derfor ikke ruseffekten, for den taper seg fort, men motivasjonseffekten, for den kan være veldig seig og langvarig. Det er det samme man ser ved patologiske avhengighet av naturlige stimuli som sex og mat, det er den kompulsive, tvangsmessige atferden som dominerer. Gledesfølelsen ved disse tilstandene er nok sterkt begrenset.

Vil du si at den kompulsive atferden også skyldes en fysisk endring i hjernen, eller er det først og fremst er en psykologisk reaksjon?

- Det er helt klart et hjernebiologisk fenomen. Alle psykologiske tilstander har et biologisk korrelat. Det man vet er at det er en del signalsubstanser inne i cellene i hjernen som danner seg når man inntar en rusgift eller en ikke-kjemisk stimulus. De dannes bare sakte, men holder seg i kroppen svært lenge. Så dersom man har mange inntak av rusgifter, vil de jo akkumulere seg etter hvert.

Hvilke stoffer er det?

- Det er noe som heter Delta-FosB. Det er signalsubstanser inne i cellene. Opphopningen av disse stoffene korrelerer veldig godt med avhengigheten og avhengighetsstyrken. Men her er det også snakk om en endring av psykologiske holdninger. Du lærer å ønske deg noe. Og læringen korrelerer med opphopning av slike signalsubstanser i hjernen. Slike endringer inntrer ved en hvilken som helst læring. Du får nye synapser og koblinger i hjernen som gjør det lettere for deg å oppføre deg på den måten som du har begynt å gjøre. Spilleavhengighet er for eksempel korrelert med fysiologiske endringer i hjernen. For uansett hva som er den utløsende årsak, om det er naturlige stimuli eller sterke eksterne stimuli, så er det den effekten de framkaller som bestemmer hva som skal skje etter det. Poenget med naturlige stimuli er at de er mindre sterke, og de skaper fort toleranse. Vi har også en sikkerhetsmekanisme i Prefrontal Cortex, en hemningsmekanisme som sier at "Ja, sex er veldig fint og nødvendig, men nå må du spise". Men denne hemningsmekanismen blir også påvirket når man inntar rusgifter, den svekkes. En slik svekkelse skjer av og til også ved ikke-kjemiske stimuli, men i mindre grad. Stimuleringen ved inntak av rusgifter er kraftigere, med fare for at sikkerhetssystemet settes ut av funksjon eller svekkes. En leveregel kunne være at man skal velge slike måter å ruse seg på som medfører at prefrontal cortex bevarer sitt overtak og har kontroll over situasjonen. Det gjør den i mindre grad eller ikke i det hele tatt når man er påvirket av inntatte rusgifter. Det ser man for eksempel når det gjelder et fenomen som diskontering, dvs. hvor stor vekt man legger på det som skal skje i framtida, vi er villige til å utsette eller avstå fra gleder og opplevelser nå, av hensyn til goder og positive opplevelser og unngåelse av ubehag i framtida. En slik diskontering foretar vi alle i forhold til tid. Vi sparer og forsaker nå, for å kunne oppnå noe senere. Forsøk både på dyr og mennesker har imidlertid vist at interessen for å utsette belønninger blir mye mindre, når man er påvirket av rusgifter. De diskonterer - reduserer verdien av - gleder og belønninger i framtida til fordel for øyeblikkets nytelse og velvære - evnen til å utsette og vente blir langt mindre.

Hvilken funksjon vil du si at rusen har i menneskelivet?

- Rusen skal tjene til artens overlevelse. Vi vet at ikke bare mennesker, men også dyrene ruser seg. Men inntak av kjemiske rusmidler, rusgifter, fører ofte til en avsporing av den naturlige rusbalansen, og er derfor ikke hensiktsmessige i en rasjonell evaluering av egnede rusmidler som skal tjene artens beståen og videreføring. Det finnes jo også eksempler på slike avsporinger fra dyreriket. Det er beskrevet at en art maur av og til holder som husdyr en type bladlus som utskiller et sekret som fungerer som rusmiddel for mauren. Maurene passer på, mater og steller med sine bladlus. Mye annet, som vanligvis er viktig for maur, blir mindre viktig enn å melke disse bladlusene. Etter hvert som de fleste individene i maurkolonien tar opp denne vanen, blir for eksempel stell av eget avkom forsømt, og hele kolonien går litt etter litt til grunne.

Samme effekt har man også fått ved forsøk med elektrisk stimulering av hjernens lystsenter hos aper. Når apene lærer å stimulere seg selv med elektriske impulser, blir rusvirkningen av dette viktigere for dem enn både mat, drikke og sex. Dersom de får fortsette å stimulere hjernen på denne måten, dør de til slutt av uttørking og avmagring. Dette er eksempler på hvordan arten blir truet, dersom den naturlige, biologiske rusbalansen blir rokket.

>Kan etter din mening alle mennesker blir avhengige av rusgifter?

- Vi vet at vi av genetiske grunner er mer eller mindre disponert for slik avhengighet. Det er enkelte genetiske trekk som hos enkelte gjør at motivasjonsdelen av avhengigheten sporer av veldig fort, slik at rusatferden blir tvangsmessig, mens andre kan motstå en slik virkning mye lenger. Vi vet også at det her ikke bare er snakk om genetisk arv, men også om ervervede trekk, for eksempel hvilken omsorg man har fått fra foreldre. Dyreforsøk har for eksempel vist at rotter som ikke har en mor blir fortere avhen-gige enn de som vokser opp med egen mor. Så både biologisk arv og omstendighetene senere i livet spiller inn på disposisjonen for avhengighet. Men hvis mennesker inntar nok narkotiske stoffer eller alkohol over tilstrekkelig lang tid, så vil jeg si at alle kan bli avhengige.

Tobakk - vil du si at det er et rusmiddel på linje med alkohol for eksempel?

Nei, det vil jeg ikke si. Ved inntak av nikotin får man nok en lettelse av abstinenssymptomene, men man får jo ingen rus, på linje med det man får av alkohol eller andre rusgifter. Likevel er jo motivasjonsdelen av nikotinavhengigheten like sterk som for heroin. Men nikotinpåvirkning fører ikke til noen reduksjon av psykomotoriske ferdigheter eller en forringelse av vurderingsevnen, slik det bl.a. skjer med alkohol. Derimot er det påvist at nikotinavhengighet også gjør mennesker mer mottagelige for utvikling av avhengighet av rusgifter. Her er det ikke bare snakk om miljømessige faktorer, men også om en biologisk sensitisering.