Leder:

Avhengighet og nevrobiologi

Av Knut T. Reinås

Publisert 2013-04-22

Avhengighetsbegrepet er oppe til diskusjon. Er avhengighet en selvstendig tilstand eller er det et symptom på noe annet – for eksempel en psykisk lidelse eller en traumatisk barndom? Og kan bruk av psykoaktive stoffer over tid endre hjernens funksjon?

Kan rusgiftbruk framkalle psykisk lidelse, eller er den psykiske lidelsen årsaken til avhen- gighetstilstanden? Hva hvis begge deler opptrer samtidig – hva skal behandles først?Og er det slik at alle former for avhengighet er like vanskelige å behandle, eller er det stor forskjell på for eksempel en heroinavhengighet og en cannabisavhengighet når det gjelder behandlingsmetoder og prognose for framtiden? Og finnes det nye behandlings- prinsipper som gir grunn til større optimisme?

Dr. Jon Johnsen, som er ekspert på nevrobiologi og avhengighet, var foreleser under Forbundet Mot Rusgifts fagdag i november 2012. Hans bidrag var på samme tid så grundige og så informative at vi har valgt å vie hele dette dobbeltnummeret av Mot Rusgift til temaet, med utgangs- punkt i hans forelesninger. Vi oppfatter at nevrobiologien kan gi forklaringer på psykologiske og atferdsmessige fe- nomener som tidligere har vært uforklart innen avhengig- hetsteorien. Da undertegnede tok sin utdanning, lærte vi at avhengighet var en innlært, betinget atferd. Det gjelder for så vidt fremdeles. Men hva er læring? Og hva er betinging? Det kan nevrobiologien hjelpe oss til å forstå bedre. Gjen- nom den kan vi også bedre forstå slektskapet mellom de ulike avhengighetstilstandene.

Kan vi for eksempel forklare spiseforstyrrelser, spill- avhengighet og dopingavhengighet innenfor samme forstå- elsesramme som vi forstår alkoholavhengighet? Mye tyder på det. Men måten avhengighet utvikler seg på, gjennom dannelsen av nye nevronale nettverk, kan også gi en anvis- ning på hvordan man skal komme seg ut av avhengighet, gjennom etablering av ny atferd, som gir grunnlag for ut- vikling av nye nevronale nettverk i hjernen. Men på samme måte som avhengighet utvikler seg over tid, må man også gi uavhengighet en mulighet til å utvikle seg over tid. Det vil si at man må gi det den tid i behandling som er nødvendig for at nye, alternative atferdsmåter kan utvikles gjennom dannelsen av nye nevronale nettverk.

Johnsen hevder også at rusgiftavhengighet er en kro- nisk sykdom. Det stemmer, for så vidt som hjernen er varig endret. Tilbakefall etter behandling er på nærmere 70 pro- sent innen ett år. Men trøsten er at det er en sykdom som er behandlingsbar, og som man kan leve med, under forutset- ning av at man holder seg borte fra det stoffet/stoffene som har framkalt sykdommen. Det er dette behandlingsappara- tet må se som sin oppgave å formidle. Og man må benytte metoder som støtter opp under dette, ved å skape erfaringer i pasientenes liv, hvor tidligere rusgiftpregede situasjoner nå blir byttet ut med nye, positive, rusgiftfrie situasjoner, som kan gi grunnlag for ny mestringsfølelse, og bygging av nye nevronale nettverk, basert på disse opplevelsene. Bo- og arbeidskollektivene tok i starten sine stoffavhengige bebo- ere med på fjellturer, idrettsarrangementer, fjellklatring og lignende, for å oppleve fellesskap, mestring og stolthet over egne prestasjoner. Slike aktiviteter får nå en ny begrunnelse. Johnsen kaller det «amygdalapleie», bearbeiding av denne lille flekken i hjernen som aktiverer våre følelser, amygdala, og som får oss til å reagere fortere enn hjernens «kontrol- lenhet», prefrontal cortex, greier å følge med.

Johnsen poengterer sterkt at for å kunne bygge nye, positive nevronale nettverk hos avhengighetspasientene mens de er i behandling, er det viktig at behandlingsinstitu- sjonen og behandlingssituasjonen holdes absolutt rusgiftfri. Å se gjennom fingrene med for eksempel hasjbruk eller an- nen rusgiftbruk på en avdeling, saboterer behandlingsopp- legget for den pasienten som bruker stoffet, men også for de andre pasientene som går inn i et fight/flight eller freezemodus, som Johnsen kaller det.

Til sist gir nevrobiologien også en støtte til Forbun- det Mot Rusgifts begrep «Positiv rus», dvs. andre måter å oppnå glede og løftede sinnstilstander på enn gjennom kjemisk rusing. Slike rusgiftfrie opplevelser er viktige i behandling, men selvfølgelig også for det store flertallet som ikke er rusgiftavhengige. Gjennom å forfølge alternative, rusgiftfrie positive opplevelser kan man forebygge utvikling av rusgiftavhengighet. På side 54 finner du en ordliste som forklarer mange av de faguttrykk som forekommer i dette nummeret av Mot Rusgift.