Hvilken bestilling har vi?
Oppdraget for Bredtvedt, som for alle fengsler, er å gjennomføre den reaksjonen som domstolen har bestemt, men samtidig legge forholdene til rette for at en lovbryter skal kunne gjøre en egen innsats for å endre sitt kriminelle handlingsmønster. Vi vet at fengselsvesenet er laget av menn og for menn. Kvinneandelen er veldig lav. Derfor finnes det et større spekter å spille på når det gjelder tiltak for menn enn når det gjelder tiltak for kvinner. Men det gir jo et kvinnefengsel en ekstra utfordring. På Bredtvedt er det ingen store gjerder og murer, det er et gammelt bygg, men det har sjel. Det er landets eneste rene kvinnefengsel med høyt sikkerhetsnivå. I tillegg er det to rene kvinnefengsler til, Ravneberget og Sandefjord, men de er ikke lukket på samme måte som Bredtvedt. Øvrige jenter sitter i spesielle avdelinger i mannsfengsler.
Hvem er jentene?
På Bredtvedt er det 59 fengselsplasser. Mjærum viste listene over belegget én bestemt dag. 45 kvinner befant seg da i hovedanstalten, mens 13 befant seg i fengselets åpne avdeling. 3 innsatte sonte etter Straffegjennomføringslovens §12, mens én sonte på § 16, dvs. at hun sonte hjemme. 41 hadde dommer, mens 16 satt i varetekt, 4 satt i forvaring, mens 1 sonte bøter. Gjennomsnittsalderen var 35 år, den eldste var 60 og den yngste var 18. Det er veldig få under 18 år som blir innsatt på Bredtvedt. Av de innsatte den bestemte dagen, var 42 norske statsborgere, mens 20 var utlendinger. Mjærum understreket at det ikke er noen kriminell handling som begås av menn som ikke også begås av kvinner. Antallet er mindre, men kriminalitetstypene er de samme. Gjennomsnittlig soningstid på Bredtvedt er 4 år og 3 måneder. Den yngste soner en dom på 30 dager, mens den lengste dommen er på 16 år.
Er fengsel kun negativt?
Etter de flestes oppfatning kommer det ikke noe godt ut av fengselsopphold. Det er det sikkert mye i. Men samtidig er det en realitet at veldig mange stoppes i sin kriminalitetsutvikling ved en fengselsdom, hvor de får en sjanse til å tenke seg om. Det sies også at man ikke kan behandle noen i fengsel. Mjærum var i alle fall sikker på at man ikke kan behandle noen uten at de vil selv. Derfor er den viktigste oppgaven på Bredtvedt å motivere noen til å ville og det er ingen lett oppgave. Av de norske innsatte har anslagsvis 80 prosent store rusgiftproblemer. Da nytter det ikke fra dag en å starte opp med behandling i den forstand som vi vanligvis tenker på. Man er nødt til å gå trinn for trinn. Og man må forberede for en behandling ute. Men dersom fengselet kan få lagt et grunnlag, slik at de løslatte er motiverte for å fortsette i behandling, er det grunn til å være fornøyd.
Fengselet er delt inn i avdelinger med progresjon mellom hver avdeling. I den nest siste avdelingen er det ikke gitter for vinduene, og den siste er helt åpen. Dette for å redusere Frihetssjokket. Det er viktig ikke å komme direkte fra en lukket celle og tilbake til det frie samfunn, som de da vil ha trøbbel med å takle.
Hvordan motivere?
Så er spørsmålet: Hvordan kan man motivere innsatte til å ønske å gjøre noe med sin egen situasjon? Selvtilliten til disse jentene er på et lavmål. Det første en må ta tak i, er å få bygd opp deres egen tro på at de er noe verdt og kan få til og mestre noe. Og da må man begynne med de små tingene. Alle blir sysselsatt med noe på Bredtvedt hver dag, og det betyr at de kanskje finner noe som de har lyst til å prøve seg på. Og så holder de på til de mestrer det. Og så går de videre derfra. Men det nytter ikke å si at fra dag en skal de mestre både det ene og det andre. Man må ta det gradvis.
Så må man også ta tak i det som ligger i bakgrunnen, og som for kvinner kanskje er et større problem enn for menn. Når jentene blir edru, kommer skyldfølelsen fram. Det er noen som hevder at jenter er født med skyldfølelse, og den er i alle fall ikke mindre for jenter som sitter i fengsel. Det er barn, det er foreldre, det er venner, det er naboer, det velter liksom opp alt sammen. Derfor må vi ta tak i en og en ting og bearbeide det før jentene blir i stand til virkelig å se framover.Kontakt og samtale
Hva gjør man konkret for å få til en slik utvikling? Det viktigste er den daglige kontakten med betjentene. Vi har en kontaktbetjentordning, hvor alle innsatte har kontakt med en spesiell betjent, som hjelper dem å ringe, hjelper dem å ta kontakt med offentlige kontorer, med barnevern og andre instanser, en aktivitet som de selv ser på som uoverstigelige hindringer. Den motivasjonen som oppstår gjennom daglig assistanse og som hjelper dem til å mestre en og en ting, er forferdelig viktig, sa Mjærum.
Man har også samtalegrupper av forskjellig slag, og ulike typer programvirksomhet. Ett program heter Vinn, og det er laget for kvinner. Programmet er en benevnelse på tiltak i kriminalomsorgen som retter seg mot domfelte og varetektsinnsatte i form av undervisning, ferdighetstrening og strukturerte samtaler. Det er ganske mange som kanskje først blir med på ett program, som dropper ut, men som så blir med på neste igjen. Grunnen til å droppe ut er at det kan bli litt tøft å bli konfrontert med seg selv.
Programmet begynner med at man må bli kjent med de andre i gruppen, det må bli en trygghet i samværet, slik at man tør eksponere seg, ellers har det ingen hensikt. Man blir ikke noe bedre bare av å høre hva andre sier, man må være med på det selv, det må også skje noe med meg. Det går også ut på å utvikle identitet og selvbilde hos hver enkelt. Det må være åpenhet, og det må være en flytende kommunikasjon. Man må ønske endring, og se på hvilke valgmuligheter man har. Hva ville dere ha valgt, dersom det ikke var noe å sette istedenfor den tilværelsen dere har nå? spurte Mjærum retorisk.
Oppgjør med rusgifter og styrking av selvbildet
Man gjennomgår forholdet til rusgifter og avhengighetsproblematikk, selvfølgelig, som en del av helheten. Man ser på forholdet til barn, sorg og tap, grenser i forhold til andre mennesker, sinne, vold, nettverk og relasjoner, og en del selvvalgte emner. Disse samtalene er ganske tøffe, dersom man har levd et slikt liv som mange av de innsatte har gjort. Det er ingen hemmelighet at mange av disse kvinnene har et merkelig forhold til menn. Det begynner ofte med mishandling i barndommen, og så fortsetter det med at andre menn misbruker dem, og ofte er det noen halliker i bakgrunnen. Når disse kvinnene kommer sammen med menn som selv har en problematisk bakgrunn, så bøyer de nakken og går inn i vante handlingsmønstre. Dersom ikke behandlingen i fengselet har greid å gi dem nok selvtillit, slik at de kan velge selv og si nei, det vil jeg ikke, så er de faktisk talt like langt. Derfor er styrking av selvbildet og opplæring til mestring av egen situasjon forferdelig viktig.
Man har også et program som heter Sinnemestring. Det er ikke jentene noe glad i. De er ikke sinte, de blir bare forbannet. Så de syns ikke selv at de trenger behandling for sinne. Etter deres oppfatning er det menn som blir sinte. Så i Bredtvedt-ledelsen har man lurt på om man skal omdøpe programmet, men beholde innholdet. Mjærum var ikke i tvil om at jentene trenger å gjennomgå et program for å mestre sitt eget sinne og raseri.
Soning og behandling
Mange soner på §12 - i institusjon, etter at de har gjennomgått en forberedelsesfase i fengselet. Det er lettere å komme i gang, dersom behandlingen begynner under soning, for da har jentene et visst press på seg, de kan ikke bare stikke når ting blir vanskelige, for da er alternativet å bli hentet tilbake og sone resten av straffen i fengsel. Særlig i en startfase på et institusjonsopphold er dette presset ganske hensiktsmessig, da det er med på å støtte opp under en motivasjon som av og til kan vakle.
På Bredtvedt samarbeider man også mye med Alternativ til vold. Der går de i terapi, alle de forvaringsdømte går 1-2 ganger pr. uke.
Mjærum understreket at all framgang avhenger av at man får til et samarbeid med den enkelte innsatte. Hun mintes det første året de hadde revy på Bredtvedt. Det kunne jo være et hyggelig innslag i hverdagen, men kunne det føre noe positivt med seg ut over det? Det begynte med at de sju jentene som skulle være med i revyen, møtte opp sammen med instruktøren. De var ikke høye i hatten, og torde ikke å stå fram med hvem de var i det hele tatt. Men etter tre måneders øvelser opptrådte de på et seminar på Gardermoen som Helsedirektoratet arrangerte, og de hadde en selvtillit, en mestringsvilje og en utstråling som viste at Dette kan vi. Forestillingen gikk veldig bra, og den erfaringen sitter i dem ennå. Endring er mulig, og det nytter å jobbe for å få det til.
Tvang er ikke bare negativt
Mjærum hadde sluttet å være så skeptisk til tvang og til behandling i fengsel. Svært mange av jentene som har gjennomgått et opphold på Bredtvedt, klarer seg etterpå. De ble stoppet på en utvikling som bare kunne ha gått nedover, de får se at det finnes et alternativ, og så får de hjelp til å gjøre noen valg som har ført mange av dem ut av kriminalitet og rusgiftavhengighet. Andre har ikke tatt dette valget, og noen av dem vil få nye sjanser, og så får man fortsette der neste gang. - På ett eller annet tidspunkt vil vi lykkes, sa Mjærum, - derfor må vi ikke gi opp. Men vi må kanskje justere målene våre. Hvis ei jente ikke har greid å holde seg utenfor fengslet i mer enn en uke, og så etter et opphold på Bredtvedt - greier det i fire måneder ja så er det noe å bygge videre på ved neste opphold. Dersom en som har en fortid som grov kriminell, blir innbragt for promillekjøring ja, så er det jo et lovbrudd men er hun en gjenganger? Mjærum talte for at man skulle se lyspunktene, også om man ikke lyktes fullt ut.