Siden har debatten om utvalgets rapport vært nesten fraværende, med unntak av et kort seminar som SIRUS arrangerte i desember og et par innlegg på forebygging.no. Utredningen skulle bidra til økt forståelse av forebyggende innsatser i skolen. Men det er grunn til spørre: Er det noen som har blitt noe klokere? Forebygging av rusproblemer er en svært krevende idrettsøvelse. Det er komplisert å lage programmer og prosjekter som er effektive, og det er enda vanskeligere å bevise at de er effektive. Det som man oftest får som konklusjon fra evalueringer, er at det er vanskelig å si noe sikkert om effekter av forebyggingsprosjekter, men at det er lett å se at målemetodene ikke holder mål. De metodiske problemene ved å måle effekt ser ofte ut til å være større enn problemene ved å lage og drive forebyggingstiltak.
Den enkleste ting av verden
På den annen side er forebygging den enkleste ting av verden, og i prinsippet driver vi det alle - hver dag; som venn, medmenneske, pappa eller mamma, onkel eller bestemor, som lærer, førskolelærer, leder i frivillig arbeid og som nabo og kollega. Det handler om å ta sin rolle som medmenneske på alvor. Det er slik vi overlever som samfunn. Å drive forebygging er den naturligste ting i verden, og det virker! Kall det hva du vil; sosialisering, oppdragelse, vennskap, solidaritet eller ansvar. Mennesket formes i samspill med sine omgivelser. Slik vil det alltid være, enten vi klarer å måle det eller ikke.
En viktig del av Nordahl-utvalgets arbeid var å summere opp kunnskapsstatus når det gjelder forebyggende tiltak i skolen. Her har utvalget gjort et godt stykke arbeid. Kapitlet Kunnskapsplattform for forebyggende og helsefremmende arbeid i skolen vil være til god hjelp for alle som driver forebyggende arbeid. I samme åndedrett kan Vegard A. Schanckes kunnskapsoppsummering varmt anbefales; Forebyggende og helsefremmende arbeid, fra forskning til praksis.
Svak teoretisk forankring
Rapporten fra Nordahl-utvalget avdekker nemlig en gjennomgående svakhet ved frivillige organisasjoners forebyggingstiltak når disse skal underlegges en vitenskaplig vurdering: Organisasjonene henter i betydelig grad sin kunnskap fra praktisk prosjektvirksomhet, egen og andres, mer enn fra vitenskaplige kilder. For frivillige organisasjoner blir det dermed en utfordring å bli flinkere til å skrive ut de teoretiske overlegningene og begrunnelsene som ligger bak valg av strategier og metoder. Det er bare halvgodt å tenke riktig hvis en ikke samtidig klarer å være eksplisitt og synliggjøre sine begrunnelser overfor andre.
Nordahl-utvalget har naturlig nok - lagt stor vekt på å kunne gi teoretiske begrunnelser for forebyggingstiltakene, der det gir god uttelling å kunne henvise til konklusjoner fra andre forskere. Derimot gir det dårligere uttelling å bruke kunnskap som en selv utvikler i det praktiske prosjektarbeidet, der en kobler erfaringer fra møtet med målgruppene/brukerne med boklig kunnskap. Her kolliderer den akademiske virkelighetsforståelsen med en mer praktisk og handlingsrettet tilnærming som råder i frivillige organisasjoner. En hver står naturligvis fritt til å mene at det ene er bedre enn det andre, men en bør ikke overse det faktum at det dreier seg om to forskjellige virkeligheter. Og at det må gå an å kombinere praktiske og teoretiske tilnærminger. Det er med rusforebygging som en hvilken som helst skoleklasse: Det er ikke alltid den med best teoretisk legning som er den beste til å finne løsninger i virkeligheten eller til å mobilisere andre til innsats. Det er fullt mulig å gi gode teoretiske begrunnelser for en metode som ikke virker spesielt godt i praksis. Og det er mange som gjør en strålende forebyggende innsats uten å ha den minste anelse om teoriene bak effektiv forebygging. Når det kommer til stykket, har antakelig den praktiske gjennomføringen av forebyggingstiltak større betydning for effekten enn både teorien bak og måten programmene er bygd opp på. Dermed ikke sagt at en ikke skal ta det teoreitsike arbeidet knyttet til forebygging på fullt alvor. Snarere tvert i mot. Her har spesielt de frivillige organisasjonene stort forbedringspotensiale.
Forankring er avgjørende
Mange i de de frivillige organisasjonene vil nikke gjenkjennende til Nordahl-utvalgets tilnærming til forebygging, ut fra egne erfaringer med å utvikle og drive slike prosjekter: Lengre og mer omfattende tiltak gir bedre effekt enn korte og enkeltstående innsatser. Brukere av programmene, dvs skoleledelse, lærere og foreldre, må involveres og ansvarliggjøres i planlegging og gjennomføring. Kunnskapsformidling er ikke nok for endring av adferd. Involvering av lokalsamfunnet gir økt effekt. Og så videre. Frivillige organisasjoner som driver forebyggingsprosjekter, kan mer enn underskrive på dette. Mye av kampen opp gjennom årene har nettopp bestått i å motivere skoler til å ta ansvar, bruke tid og legge engasjement i det rusforebyggende arbeidet. Eller sagt på en annen måte. Det har lenge vært en utfordringå få matte- og norsklærere til å avgi timer og legge sin sjel også i elevenes oppvekstmiljø, ikke bare i Pytagoras og innskutte bisetninger. Og mye av frustrasjonen hos frivillige organisasjoner har kommet av at en ikke har lyktes på dette punktet.
Det har med andre ord vært enklere å lage omfattende og gode programmer enn å få ryddet plass i skolen til å få programmene brukt. Om Nordahl-utvalgets rapport kan bidra til endring på dette punktet, er mye gjort. Men dette er en utfordring som utvalget ikke primært bør sende til programeierne, men til skolene og de departementer og direktorater som legger føringer for skolehverdagen.
Hvor ble det av dialogen som gir læring?
Kunnskapsutvikling forutsetter dialog og debatt. Det burde i hver fall et utvalg som ledes av en pedagogikk-professor vite. Derfor er det mange som er forundret over arbeidsformen som Nordahl-utvalget har valgt, både i fasen da data ble innsamlet og i tida etter at rapporten ble lansert. Utvalget har valgt en arbeidsform som er mer vanlig i geriljakrigføring enn innenfor pedagogikk og kunnskapsutvikling: Storme ut av bushen, hive fra seg en håndgranat så det skikkelig smeller og siden forsvinne igjen. Fra frivillig sektor har vi dessverre måttet konstatere at det ikke var planlagt noen dialog rundt Nordahl-utvalgets rapport, verken fra utvalgets side eller fra de departementene og direktoratene som bestilte utvalgsrapporten. Vi i Actis Rusfeltets samarbeidsorgan - har reist fundamentale spørsmål knyttet til både datainnsamlingen som Nordahl-utvalget har foretatt, utvalgets konklusjoner og måten rapporten ble presentert på. Men foreløpig er vi ikke blitt mye klokere. Vi ble velvillig og konstruktivt mottatt i både Helse- og omsorgsdepartementet og Sosial- og helsedirektoratet, og våre kommentarer til Nordahl-utvalgets rapport ble behørig notert. Men ingen har fulgt seg kallet til å svare på spørsmålene eller gå inn i en dialog rundt det vi mener er viktige faglige spørsmål, aller minst utvalget sjøl. Dette fraværet av debatt gjør at det er grunn til å frykte at mange ikke er blitt spesielt mye klokere av denne evalueringsrapporten.
Det største hinderet for en konstruktiv debatt rundt Nordahl-utvalgets innstilling var måten rapporten ble presentert på. Den ble uforbeholdent presentert som en fasit på hvilke forebyggingstiltak som virker og hvilke som ikke virker, jfr store oppslag f.eks. i Aftenposten og Vårt Land rett etter lansering. Man bør bruke det som virker og unngå det som ikke virker, sa utvalgsleder Nordahl iflg Aftenposten.
Mye interessant, men
Det går på forskernes troverdighet løs at de selv valgte å lansere rapporten som en dokumentasjon på hvilke programmer som virker og hvilke som ikke virker. Det står mye interessant i rapporten, men den besvarer ikke spørsmålet om hva som virker/ikke virker. Det den derimot sier noe om, er at enkelte programmer (dvs ett) ser ut til å ha kunnet dokumentere en effekt· en del programmer sannsynligvis kan ha effekt og bør evt videreutvikles; mange programmer ikke oppfyller det settet av kriterier som forskergruppa har satt opp og som forskerne derfor tror ikke kan virke forebyggende;
mange programmer ikke er evaluert, eller de er for lite evaluert eller de er for dårlig evaluert til å kunne si noe om en eventuell forebyggende effekt.
Dette er noe ganske annet enn det rapporten blir lansert som, og det er forbausende at en så stor gruppe av så kvalifiserte forskere velger å stå fram med en så elementær feilslutning. Det burde både i redelighetens og vitenskaplighetens navn vært mulig å se forskjell på å dokumentere manglende effekt og å mangle dokumentasjon på effekt.
Det kan godt hende at de listene som Nordahl-utvalget setter opp over gode og dårlige tiltak er korrekte og at det en gang i framtida kan bevises at de er riktige. Men denne dokumentasjonen foreligger ikke i den rapporten som nå er offentliggjort.
Mangel på åpenhet
En annen hovedinnvending som vi har lagt fram for berørte departementer og direktorater, er mangelen på åpenhet og dialog underveis i evalueringsarbeidet. Da Nordahl-utvalgets arbeid ble startet opp, var det prosjekteiere som spurte om å få vite kriteriene de skulle evalueres etter, slik at de kunne sende inn materiale som hadde størst mulig relevans for evalueringsarbeidet. Svaret var den gangen at kriteriene kunne de ikke få. Slik kan en naturligvis velge å gjøre det, men vi spør om dette er den løsningen som gir best mulig materiale for forskerne. Dette blir som å gå opp til en eksamen der du vet hvilket fag du skal opp i, men du skal skrive bevarelsen uten å få utlevert eksamensoppgaven. Oppgaveteksten får du først vite etter at oppgaven er innlevert og sensuren er falt. Vi antar at den valgte framgangsmåten har ført til et ganske blandet grunnlagsmateriale fra de ulike prosjektene og antakelig dårligere enn det kunne vært om de ansvarlige for hvert av de evaluerte prosjektene visste hvilke spørsmål de skulle besvare.
Det burde være gode vitenskaplige grunner til å velge åpenhet om evalueringskriteriene helt fra starten av. Kvaliteten på et forskningsprosjekt blir bedre om en forsikrer seg om at grunnlagsmateriale er det beste som kildene kan levere, at materialet mest mulig presist svarer på spørsmålene som skal belyses og at materialet er mest mulig sammenlignbart fra den ene kilden til den andre.
En annen grunn til å ta denne innvendingen alvorlig er at forskerne har bedt om kildemateriale fra ulike typer miljøer. Da er det stor sannsynlighet for at det beste materialet vil komme fra de miljøene som ligner mest på forskningsmiljøene, fordi de vil snakke samme språk og tenke på samme måte. I slike tilfeller kan det bli en kollisjon mellom to virkeligheter, og vi frykter at dette kan ha fått betydning for utfallet av evalueringen som Nordahl-utvalget har gjort.