Bedre enn forventet

Av Knut T. Reinås

Publisert 2000-10-17

Aase Sundfær gir oss i boka "Ung og lovende" et innblikk i hvordan det går med barn av foreldre med rusgiftproblemer. Hun har intervjuet eller skaffet opplysninger om 31 av dem og deres foreldre eller omsorgspersoner tre ganger, første gang da de var 2-3 år, og siste gang da de var 15-17 år. Utgangspunktet var kvinner som fødte på Ullevål Sykehus i 1982/83, hvor rusgiftproblemer var konstatert. 2/3 hadde stoffproblemer, 1/3 hadde alkoholproblemer. Alle kvinnene fikk med barnet hjem eller til mødrehjem etter fødselen.

Det Sundfær kunne konstatere ved sin andre oppfølgingsundersøkelse, da barna var 8-9 år, var at de fleste barna så ut til å greie seg bra. Men hele 10 av mødrene hadde nå mistet omsorgen for barnet, og 5 av barna hadde problematisk atferd, hvorav 2 hadde lærevansker, 2 hadde symptomer på omsorgssvikt, og ett barn strevde med sosiale relasjoner. 8 av barna hadde emosjonelle problemer. Familiene var fattige, og barnas fritidsaktiviteter måtte være gratis.

Sundfær fant små forskjeller mellom de barna som var vokst opp i fosterfamilie og de som var vokst opp hos biologisk mor, mens forskjellene mellom gutter og jenter var større. Guttene ble beskrevet med større uro og manglende konsentrasjon fra lærerne, og hadde også større andel av emosjonelle problemer. Sundfær antyder at jentene ikke hadde opplevd brudd med sin nærmeste omsorgsperson av samme kjønn, nemlig mor, mens felles for guttene var at de hadde opplevd mange brudd med person av samme kjønn, nemlig mors samboer. Og bruddet kunne ofte ha vært dramatisk, preget av rusgiftbruk og vold. Ustabile farsmodeller kan gjøre guttene mer sårbare enn jentene.

Ved den siste undersøkelsen har Sundfær fått innpass i 21 familier. Ytterligere 6 barn bor nå i fosterhjem, og ett barn har fått et nytt fosterhjem. Den viktigste forskjellen mellom mødre som har mistet omsorgen, og dem som ikke har det, ser ut til å være at de som velger en partner som har rusgiftproblemer, selv på ny får et problematisk forhold til rusgifter, og dermed ikke lenger mestrer omsorgen for barnet.

Sundfær fant også likhetstrekk mellom de mødrene som hadde beholdt omsorgen og foster- og adoptivforeldrene til barna i de familiene hvor de biologiske mødrene hadde mistet omsorgen. Gode familienettverk synes å være en fellesfaktor, samt felles interesser hos voksne og ungdommer. I begge gruppene hadde det forekommet vansker i parforhold, men det var lav forekomst av psykiske problemer. Flere foster-/adoptivforeldre hadde gjennomgått samlivsbrudd enn de biologiske mødrene. Rusgiftproblemer ser ikke ut til å være framtredende hos foster-/adoptivmødrene. Flere mødre som hadde mistet omsorgen oppga likevel kontakten med barnet som en viktig motiverende faktor for å holde seg rusgiftfri.

I to fosterhjem og to biologiske hjem var forholdet mellom den unge og hjemmet så vanskelig at man holdt på å gi opp. Barnevernet foreslo miljøskifte for den unge i de to biologiske hjemmene, mens ny omsorgsbase ble løsningen i det ene fosterhjemstilfellet, og at den unge begynte i terapi ble løsningen i det andre.

Unges identitetssøking og identitetsforvirring kunne bli en større belastning i fosterhjem enn biologiske hjem. Det kan være mange typer bekymringer i begge familietyper, men ungdommenes rusgiftbruk ser ikke ut til å være noen stor bekymringsfaktor.

Fjerdeparten av de unge har funksjonsskader som trenger medisinsk oppfølging. Dette gjelder flere av barna av mødre som tidlig ble fratatt omsorgen på grunn av rusgiftproblem. Jentene var oftere enn guttene preget av depresjon og tristhet, og var motivert for eller i gang med psykologisk behandling. Guttene hadde fått en større grad av spesialpedagogiske opplegg i barneskolen, noe som Sundfær antar kan ha forebygget deres behov for psykologisk behandling. Disse ungdommene røyker mer enn jevnaldrende, men drikker mindre enn ungdommer i sammenlignbar alder. De har imidlertid debutert med alkohol i større omfang enn jevnaldrende. Og forholdsvis flere av dem har prøvd hasj og amfetamin. Fire av ungdommene skiller seg ut med bekymringsfull bruk av rusgifter.

Foreldrefunksjonene forstyrres av foreldrenes rusgiftbruk, viser Sundfær. Foreldrenes rusgiftproblem tvinger de unge til å innta en rolle som beskytter, avleder eller ansvarsperson, i større grad enn barnet og den unge kanskje har aldersmessig forutsetning for. De barna som var plassert i fosterhjem hadde fortsatt bekymring for og omtanke for de biologiske foreldrenes rusgiftproblem. Foreldrenes rusgiftproblem førte ofte til resignasjon med hensyn til barnas behov for å være i sentrum for foreldrenes interesse Noen av de unge sto på venteliste til samtalebehandling for å bearbeide traumer og senskader i samband med foreldrenes rusgiftproblem.

Nesten alle ungdommene i utvalget hadde mottatt hjelp fra barnevernet. Men de fleste familier, både unge og foreldre hadde opplevd utilstrekkelighet i hjelpeapparatet, først og fremst ved at skiftende saksbehandlere i barnevernet gjorde det vanskelig å etablere stabile relasjoner over tid. Og selv om barna var blitt "sett", var likevel ikke adekvat hjelp blitt satt inn i tide ved omsorgssvikt. I tre tilfeller ble ikke tiltak iverksatt før den unge selv handlet slik at apparatet ble "vekket". Likevel ble hjelpeapparatet i større grad opplevd som nyttig nå, enn da barna var mindre. Også klasseforstander ble i flere tilfeller opplevd som hjelpsom av foreldrene.

For den som leser Sundfærs bok, står det klart at det å bli født av en mor med rusgiftproblemer ikke er noen fordel. Men, det optimistiske trekket ved undersøkelsen er at det ikke er noen mekanisk sammenheng mellom en slik bakgrunn og det å selv pådra seg slike problemer. De fleste av disse ungdommene går det relativt bra med, og det kan med bedre støtte og hjelp kanskje gå helt utmerket. Til tross for sviktende innsats fra hjelpeapparatet, kan ressursene som mobiliseres i familien, og som den enkelte unge selv har ervervet seg, bidra til en positiv livsutvikling. Sundfær tar sikte på å kontakte disse ungdommene igjen om tre-fire år. Vi ser fram til nye kapitler i fortellingen.

Sundfær, Aase: "Ung og lovende. Barna til 31 mødre med rusproblemer i svangerskapet er blitt ungdommer", Barne og familieetaten/Rusmiddeldirektoratet, Oslo 1999.