Når det gjelder den vinnermotiverte dopingen, man jukser for å bli best, er det på nasjonalt og internasjonalt plan i ferd med å bygges opp et koordinert arbeid for å kontrollere, avdekke juks, og sanksjonere ved å fjerne juksemakerne fra konkurransene. Her tevles det mellom jukserne og testerne om å utvikle stadig bedre teknologier og produkter for henholdsvis å kunne fortsette å jukse med nye medikamenter og metoder, og for å kunne avsløre disse metodene.

Den forfengelighetsmotiverte dopingen, at man vil ha en attraktiv kropp, med livet som innsats, snakkes det mindre om. Dette er sannsynligvis hovedproblemet når det gjelder AAS. Dopingmidler omsettes på Internet, og spres i de samme sirklene hvor også narkotiske stoffer er lett tilgjengelige. Både medlemmer av helsestudioer og ungdommer som ikke orker å trene så mye, inntar AAS i håp om å få raske og merkbare effekter.

I slike miljøer kan dopingbruken sikkert forklares med kjente tilnærminger fra avhengighetsforskning, avvikssosiologi og kriminologi, som sosialisering inn i en fitnesskultur, samling i undergrupper av likesinnede, med gruppepress og gjensidige nettverkstjenester, og med stigmatisering av brukere, en stigmatisering som bringer dem ytterligere inn i utkanten av det ordinære ungdomsmiljøet. Psykologisk minner dopingavhengigheten om anoreksi – bare med motsatt fortegn, og man snakker om megareksi. Mens anorektikeren i speilet ser en kvapsete og feit figur, ser megarektikeren – altså dopingbrukeren – en tynn og kraftløs spjæling, uansett hvor svær han i virkeligheten er blitt. Og på samme måten som med andre rusgifter, føler dopingbrukeren seg vel i starten, under de første kurene, for så å bli rammet av depresjon og følelse av svakhet når kuren er over. Da ligger lengselen der og gnager etter neste kur, akkurat som ved rusgiftavhengighet. Skadene blir merkbare etter hvert.

Noen av dopingbrukerne er også storforbrukere/avhengige av rusgifter, og AAS-avhengigheten står fram som en ekstra komplikasjon når behandlingsarbeidet starter.

Som flere har sagt i dette nummeret av Mot Rusgift, vi trenger et offensivt forebyggingsarbeid mot doping. Vi trenger et massivt informasjonsarbeid blant helsepersonell, lærere, fritidsansatte, foreldre, idrettsledere og andre som har med ungdom å gjøre. Vi trenger et forbud mot bruk, slik man har i Sverige. Og ikke minst – man trenger også et behandlingstilbud til AAS-avhengige, både de som ”bare” er doping­brukere, og de som i tillegg også er avhengige av andre rusgifter.

I nevnte miljøer kan det tenkes at dopingmisbruket delvis kan forklares med kjente tilnærminger fra rus og alkoholforskning, avvikssosiologi og kriminologi samt individuelle psykologisk diagnoser som anoreksi og megareksi (Pope et.al. 2000). Det som også er kjent i en del miljøer er at doping er et resultat av en rasjonell og sosial meningsdannelse. Miljøene og handlingene inne i miljøene opererer innenfor det den internasjonale diskursen fitnesskultur. (Barland 1997, Monaghan 2001). Unge mennesker ikke bare adopterer eller overtar kulturelle impulser fra populærkultur, musikk og media, men konverterer impulsene til meningsfulle praksiser i et samspill med annen ungdom. Og dette samspillet skjer på fritiden og i sosiomaterielle handlingsfelt (Østerberg 1998) som tillater en slik meningsdannelse. Det som kjennetegner disse handlingsfeltene eller arenaene er fravær av voksenpersoner, de organiseres gjennom ett sett av normer og strukturer, samtidig som de gir en stor grad av individuell frihet til eksperimentering med egen kropp og dopingmidler (Barland 1997).