Det er også blitt påfallende stille i den norske alkoholpolitikken det siste året rundt dette temaet. Man faller tilbake til å fokusere på den enkelte med rusgiftproblemer, mens de pårørende, ofrene for vold og overgrep, trafikkofrene, for ikke å snakke om barna, alle som påvirkes negativt av drikkernes ofte hensynsløse adferd, mer eller mindre blir glemt. Vi er selvfølgelig for å yte hjelp og støtte til alle som har et alkoholproblem og som ønsker seg ut av dette. Men den alkoholkulturen vi har vanskeliggjør en overgang til en alkoholfri tilværelse. Som Tommy Sjåfjell sier i dette nummeret av Mot Rusgift, for å bli edru må man forlate «flokken sin», dvs. gi opp det nettverket av personer man har drukket alkohol sammen med, og søke seg en ny «flokk», en omkrets av personer hvor drikkepress ikke eksisterer og hvor man blir mottatt og inkludert med åpne armer uten å drikke alkohol. Man må forlate «det normale», å drikke alkohol, og søke seg til en omgangskrets av «unormale», folk som ikke bruker alkohol, eller som i alle fall ikke har alkohol som midtpunkt i sitt sosiale liv. En slik omgangskrets er vanskelig å finne i dag. De fleste sosiale arenaer er alkoholpreget, til og med idretten begynner å bli det. Miljøer av unge mennesker som ikke bruker alkohol er små og vanskelige å finne. Det ville dessuten være en fordel om disse var så synlige at man kunne finne dem før man opplevde alkohol som et personlig problem. Forebygging er bedre enn behandling, men det synes å være glemt i norsk alkoholpolitikk.
Noen vil kanskje si at vi kan da ikke endre en hel kultur bare fordi noen mennesker ikke kan holde måten. Men dersom disse «noen» er ganske mange, og deres antall henger sammen med hvor mye alkohol som drikkes ellers i befolkningen, så kan man si at alkoholproblemet er alles ansvar. Det er påvist at antallet stordrikkere øker eksponensielt når det totale alkoholforbruket øker. Dvs. at når alkoholforbruket øker til det dobbelte, øker antallet stordrikkere til det firedobbelte. Skulle vi derimot lykkes i å redusere det totale alkoholforbruket til halvparten av hva det er i dag, ville antallet stordrikkere reduseres til en fjerdedel av dagens antall. Alkoholkulturen er en kollektiv kultur, og den endres som en følge av at alle alkoholbrukere endrer sin alkoholatferd. Det nytter derfor ikke å si at «jeg drikker så lite, at dette angår ikke meg». Alle kan bidra.
Det har vært et mål å endre befolkningens drikkemønster til mer kontinentale drikkevaner, ved å føre forbruket over fra brennevin til vin og øl, og et offisielt mål å holde det totale alkoholforbruket nede. Begge deler må sies å ha vært mislykket. Det har riktignok skjedd en overgang fra brennevin til vin og øl, men den kontinentale smådrikkingen kommer hovedsakelig i tillegg til den helgefylla vi er vant med fra før, og vin og øl blir drukket i beruselseshensikt, som brennevinet ble det tidligere. Og det totale alkoholforbruket har ikke gått ned, men er nå på det høyeste nivået siden 1875. De alkoholfrie sonene må forsvares og forsterkes. Veitrafikken, båtlivet, idretten, arbeidslivet, graviditeten, er alle samfunnsområder som er under press fra alkoholen. Alkoholfrie soner rundt alle barn er ikke lenger en selvfølge. Og de personene som ønsker å bli alkoholfrie, finner ingen miljøer hvor de ikke vil føle seg «unormale» og utenfor. Vi vil derfor også foreslå at det blir et nasjonalt mål å styrke det nasjonale befolkningssegmentet av personer som sjelden eller aldri drikker alkohol, og som omgås i alkoholfrie miljøer. Dette betyr at organisasjoner som driver en alkoholfri virksomhet må få støtte til dette fra samfunnet, at avholdsorganisasjoner må oppmuntres og stimuleres til ny og utvidet aktivitet, at selvhjelpsorganisasjoner må få tilrettelegging for virksomhet i alle kommuner og bydeler.
Forbundet Mot Rusgift er en organisasjon hvor medlemmene avstår fra alkohol og som driver en alkoholfri virksomhet. Men vi har ennå til gode å bli invitert av en kommune eller bydel, som ønsker å få etablert et alkoholfritt miljøalternativ i sitt nærmiljø.
Forbundet Mot Rusgift tok i 2013 initiativ til et nettverk mot passiv drikking, hvor en rekke organisasjoner og instanser har bidratt. Vi håper det skal bli mulig å fortsette og utvide denne virksomheten i årene framover, i samfunnets tjeneste, til tross for en heller lunken vilje til å følge dette opp fra myndighetenes side. Vi savner en offentlig oppfølging av «passiv drikking»-konseptet, vi savner tilskudd til frivillig virksomhet som setter søkelyset på den passive drikkingen og vi savner en erkjennelse av at en utvidet, alkoholfri befolkningssektor igjen bør være en offentlig målsetting for norsk alkoholpolitikk.