Forbud

Man kan beskrive dette som en tvang: det er fra et legalt synspunkt ikke noe fritt valg hvorvidt den enkelte skal bruke stoff. Det er forbudt.

Men er dette en ordning som alt i alt virker gunstig? Bør stoffbruk heller tillates, slik at vi unngår kriminalisering og stigmatisering? Hva med stoffavhengige som gjennom lang tid har basert livene sine på inntak av rusgifter og som ikke klarer å slutte? De tilfredsstiller diagnostiske kriterier for avhengighet, de har med andre ord en avhengighetslidelse og er syke. Likevel arresteres mange jevnlig for dette og får gjentatte bøter eller fengselsstraffer. Etter soning fortsetter de fleste som før. Men skal sykdom straffes? Her har diskusjonen blomstret med ujevne mellomrom i flere tiår.

Jeg vil i denne artikkelen peke på at selve straffen for narkotikarelaterte forbrytelser kan håndheves på en måte som vil kunne bidra til at langt flere kommer seg bort fra bruk av stoff. Et poeng av betydning i denne sammenheng er at personer med alvorlig stoffbruk i stor grad overlapper de som soner straff i fengsel. Omtrent halvparten av dem som soner har alvorlige avhengighetsproblemer, og en stor andel av personer under behandling for avhengighetsproblemer har sonet dommer i fengsel. De som omsetter stoff i siste ledd har ofte selv stoffproblemer. Det meste av denne gruppens vinningskriminalitet samvarierer med stoffbruken. Redusert stoffbruk vil i praksis innebære redusert vinningskriminalitet for de aller fleste.

Noen kjennetegn ved dagens straffeoppfølging:

  • Lang tid fra straffbar handling (for eksempel bruk/omsetning av stoff eller vinningskriminalitet) til gjennomføring av straffereaksjon.
  • Lav sannsynlighet for at en narkotikarelatert forbrytelse blir oppdaget (det gjelder både narkotikakriminalitet og vinningskriminalitet).
  • Ofte usikkerhet omkring hva reaksjonen blir når straff først kommer, er den ofte omfattende (måneder eller år i fengsel).
  • Straffen oppleves ofte som urettferdig blant annet fordi det i stor grad er tilfeldig hvem som blir tatt.
  • Fengselsstraffene kan gi skadevirkninger og bidrar samlet sett i liten grad til rehabilitering (selv om det også her gjøres konstruktive forsøk).

Følgende prinsipper burde gjelde for at straffereaksjoner i størst mulig grad skulle kunne bidra til endret atferd med hensyn til stoffbruk:

  • Kort tid mellom lovbrudd/forseelse og reaksjon.
  • Høy sannsynlighet for at lovbrudd/forseelse vil føre til straff ikke bare i teori, men også i praksis.
  • Straffen må være kjent og forutsigbar.
  • Den må kunne gjentas.
  • Det må være konsistens og klarhet omkring hva som kan føre til straff.
  • En begrenset straff som kommer raskt vil virke bedre enn en omfattende straff som kommer sent.
  • Det bør være en subjektiv opplevelse av at straffen er rettferdig.
  • Minst mulig skadevirkninger for den som får straffen.

Forsøk på å bruke forbudet konstruktivt

Det har vært noen forsøk i den senere tid i retning av å få til opplegg som ivaretar slike prinsipper, spesielt rettet mot helt unge i form av påtaleunnlatelse med klare oppfølgingsprogrammer og eksplisitt kontroll. Forsøksopplegget for Narkotikaprogram med domsstolskontroll (ND) i Oslo og Bergen inkluderer også noen av disse prinsippene. Men det er klart at det store flertall opplegg omkring stoffrelaterte lovbrudd ikke har disse kjennetegnene. Den straffemessige rammen som ville passe best er betinget fengselsstraff (eller deldom med ubetinget fengselsstraff etterfulgt av betinget del). Innenfor denne rammen burde det være mulig å gjennomføre et opplegg hvor alle de prinsippene som er nevnt ovenfor kunne ivaretas.

Men ville det være mulig å få dette til i praksis? Og ville det være politisk vilje til å gjennomføre det?

De har gjort det på Hawaii

I den amerikanske delstaten Hawaii har man et opplegg hvor nettopp dette gjøres med ganske oppsiktsvekkende resultater. Prosjektet som bærer navnet Hawaii’s Opportunity Probation with Enforcement (HOPE) startet opp i 2004 og ble evaluert i en rapport utarbeidet i 2009 (Hawken and Kleiman 2009). Fra et lite prosjekt med i begynnelsen en liten gruppe straffedømte stoffbrukere har det – som følge av den resultatmessige suksessen - utviklet seg til å bli en viktig straffereaksjon i denne delstaten.

Bakgrunnen for programmet var i utgangspunktet en enkelt dommer som så seg lei på at de betingede fengselsstraffene (probation) sjelden medførte den endring i atferd som var forutsatt. Han så at betingelsene knyttet til dommen (spesielt stoffrihet) av svært mange ikke ble etterlevd - oftest uten at det fikk noen konsekvenser. Den amerikanske friomsorgen (probation officers) fulgte opp, hadde avtaler, tok planlagte urinprøver til tidspunkter godt kjent på forhånd, men det ble ikke gitt reaksjon på brudte avtaler eller positive urinprøver før bruddene hadde skjedd mange ganger. Når friomsorgen skulle gå inn for bruddmelding, førte det til en omfattende, arbeidskrevende oppfølging med tidkrevende rettssak som man kviet seg for. Fra en annen synsvinkel: man sa én ting (du må slutte med stoff), men fulgte det dårlig opp. Mange opplevde i praksis at det ikke spilte noen rolle. Og svært få gjennomførte oppleggene som forutsatt.

Han innførte de prinsippene som er nevnt ovenfor i praksis:

  • Betinget fengselsstraff (”probation”), hovedbetingelse stoffrihet.
  • Urinprøvekontroller i form av stikkprøver (initialt 6 prøver månedlig, senere – dersom prøvene hold seg negative – gradvis sjeldnere)
  • Klientene hadde selv ansvar for å sjekke om de skulle ta urinprøve ved at de daglig skulle ringe for å få beskjed. Urinprøven skulle da tas samme dag. Den ble analysert på stedet. Dersom resultatet ikke ble akseptert, ble bekreftelsesanalyse utført innen 2-3 dager.
  • Første positive urinprøve medførte vanligvis omtrent en ukes fengsel, vedkommende ble ofte umiddelbart arrestert, nødvendig rettsak gjennomført i løpet av dager etter standardisert prosedyre som ikke krevde mye tid. De klientene som hadde arbeid ble imidlertid, om mulig, gitt mulighet for å sone i helgene
  • Ved unnlatelse fra å møte til urinprøve ble klienten innbrakt av politiet samme dag, om mulig. Ikke levert urinprøve ble ansett som positiv, og reaksjonen ble litt mer alvorlig enn en avgitt positiv urinprøve ville ha vært
  • Jevnlige samtaler med ”probation officer” slik som andre med betinget dom. Ved behov for videre behandlingstiltak ble dette ivaretatt
  • De straffedømte fikk ikke noe valg når det gjaldt hva slags dom de skulle få. Dommen ble altså ikke gjort avhengig av uttrykt vilje eller motivasjon for å slutte med stoff
  • Dommen ble gitt dersom betingelsene var til stede, uten noen omfattende utredning
  • Personer med gjentatte fengselsstraffer og mer alvorlig stoffbruk var hovedmålgruppen, men også personer med mindre omfattende problemer var aktuelle
  • Kravet i dommen var i utgangspunktet stoffrihet – ikke nødvendigvis gjennomføring av behandlingstiltak. Men for dem som hadde positive urinprøver eller andre gjentatte brudd, ble behandling et krav - ofte i institusjon. Klienten fikk da tilbud om det med kort ventetid. Også under og etter behandlingen fortsatte urinprøvene i friomsorgens regi med samme type konsekvenser
  • Prosjektet ble gjennomført av ordinært personale innenfor politi, kriminalomsorg og rettsvesen. Det var noen ekstra kostnader knyttet til prosjektet, i hovedsak urinanalyser og behandlingstiltak der dette var nødvendig (finansiert av kriminalomsorgen)

Hawaii-opplegget evaluert

Opplegget har vært fulgt opp forskningsmessig med tre typer studier (Hawken og Kleiman 2009):

  1. En såkalt kvasi-eksperimentell studie hvor man sammenlignet straffedømte som fikk denne typen straff med personer med lignende lovbrudd og stoffbruk, men med vanlig betinget straff. Hva slags straff man fikk var avhengig av hvilken dommer som ble utpekt, og det var i praksis relativt tilfeldig.
  2. En randomisert kontrollert studie (RCT)
  3. En kvalitativ prosessbeskrivelse

Det vises her til noen sentrale funn. Grundigere gjennomgang, inkludert evalueringsrapporten finnes på denne adressen: www.nij.gov/journals/266/hope.htm Begge de kvantitative undersøkelsene viste at prosjektgruppen hadde vesentlig bedre funksjon enn kontrollgruppene. Det gjaldt bruk av narkotika, antall nye arrestasjoner og antall dager i varetekt eller fengsel.

Et eksempel: Studie 1: Andel positive urinprøver i forsøksgruppen sammenlignet med kontrollgruppen.

De straffedømte i HOPE var gjennomgående mer belastet enn sammenligningsgruppen noe som kom fram blant annet ved at andelen positive urinprøver var høyere ved oppstart. Etter 3 måneder var andelen positive urinprøver (alle var stikkprøver) redusert fra 53 % til 9 % og etter 6 måneder til 4 %. I sammenligningsgruppen holdt andelen positive prøver seg omtrent uendret, til tross for at disse dreide seg om planlagte prøver – tidspunktet var kjent i god tid på forhånd.

De klare betingelsene bidro til at klientene tilpasset seg, og i stor grad unnlot å ruse seg. Det ble derfor i mye mindre grad nødvendig å omgjøre de betingede dommene i HOPE-gruppen (9 %) enn i sammenligningsgruppen (31 %). Samlet antall dager i fengsel ble mye lavere i HOPE enn blant dem som fikk vanlige vilkår og oppfølging.

I den randomiserte kontrollerte studien (Studie 2) som gikk over 12 måneder fant man lignende forskjell på gruppene:

Både arrestasjoner for nye lovbrudd, stoffbruk, brudte avtaler og omgjorte dommer var mye lavere i forsøksgruppen (”HOPE”) enn i kontrollgruppen slik figuren viser.

Prosessundersøkelsen viste at det i begynnelsen var mye motstand mot prosjektet. Etter hvert som resultatene ble klare, snudde imidlertid dette gradvis. Spesielt friomsorgen, dommerne og forsvarerne var positive til HOPE. Det samme gjaldt i stor grad klientene som spesielt følte at ordningen var rettferdig fordi premissene for straff var så klare og fordi de klarte å gjøre ting de ikke tidligere hadde klart. De var i stor grad stoffrie over lange perioder. Ordningen innebar en ekstra belastning spesielt for rettsvesenet fordi saker skulle raskt gjennom systemet. Politisk fikk opplegget etter hvert bredere støtte – ikke minst fordi det bidro til å redusere presset på overfylte fengsler, samtidig som det faktisk gikk bedre med dem som fikk disse straffene.

Hva kan vi lære?

Denne typen straffereaksjoner gir mange personer med alvorlige rusgiftproblemer muligheter for å klare seg i situasjoner hvor de ellers ville ruse seg, i tråd med hva svært mange ønsker, men ikke klarer. Det gir mulighet for behandling og rehabilitering uten stoffbruk i mye større grad enn ellers utenfor behandlingsinstitusjoner – og dermed i en mye mer vanlig livssituasjon. Det er også verdt å merke seg at prosjektet ble gjennomført uten særlig ekstra bemanningsressurser. Økonomisk gevinst i form av redusert soning og redusert kriminalitet var formidable. Et svært viktig moment er selvsagt også den store tilslutning ordningen fikk fra ”brukerne”. De opplevde systemet som klart og rettferdig – blant annet fordi straffereaksjonene skyldtes klare forhold som de selv måtte ta ansvaret for.

Vi bør lære av dette prosjektet og vurdere hvorvidt lignende opplegg kan tilpasses norske forhold og gjennomføres her. Det er i den anledning fristende å minne om at et prosjekt med svært lignende prinsipper tidligere er lagt frem i Norge: En samstemt arbeidsgruppe med representanter fra PUT, behandlingsinstitusjon, politi, domstol og kriminalomsorg i Oppland forslo på midten av 1990-tallet et prøveprosjekt med svært mange likhetspunkter til HOPE på Hawaii. Imidlertid fant justisdepartementet den gang at prosjektet i for stor grad blandet straff og behandling, og konklusjonen var at dette ikke burde gjennomføres. Tiden er åpenbart kommet for revurdering av dette. Og vi bør se nærmere på det som foregår på Hawaii!

Referanse:

Hawken Angela og Mark Kleiman. Managing Drug Involved Probationers with Swift and Certain Sanctions: Evaluating Hawaii’s HOPE. National Institute of Justice, Office of Justice Programs, U.S. Department of Justice. Award No. 2007-IJ-CX-0033.