Første del av boken handler om oppvekst, problemer med alkohol i hjemmet, en rolle på skolen som klassens klovn, introduksjon i ungdomsmiljøet rundt Østbanen i Oslo på slutten av 70-tallet, hvor hasj og etter hvert andre stoffer kom inn i interessesfæren.

Men i de første tenårene var Tronds foretrukne rusmiddel raske biler og biljakter med politiet. Men rusgifter som hasj, amfetamin og heroin kom også fort inn i bildet, sammen med kortere og lengre dommer i fengsel etter hvert som han passerte den kriminelle lavalder.

Det må sies at mannen kan skrive. Første halvdel av boka er som en kriminalroman, som ikke Ingvar Ambjørnsen kunne ha gjort bedre. Men etter hvert som refleksjonene rundt langtidseffektene av rusgiftene og ettertanken etter flere år med fengselsopphold, behandlingsopphold, utallige avrusninger og sprekker, erfaringer med metadon og buprenorfin gjør seg gjeldende, kommer det også ganske mange tanker omkring både kriminalomsorgen, behandlingsapparatet og narkotikapolitikken for øvrig. Noe vil man nikke gjenkjennende til, mens man rister på hodet av andre synspunkter og påstander. Men uinteressant er dette definitivt ikke.

FOREBYGGING

Henriksen hadde kommet seg gennom et behandlingsopphold på Stifinneren, og ble etter hvert ansatt i organisasjonen «Nei til narkotika», hvor han særlig fikk et ansvar for forebygging i skolen. Han reiste rundt på skolene, og mener selv at han har hatt undervisning for sikkert 50 000 elever.

Han skriver: «Flere såkalte eksperter på narkotika – politikere, TV-kjendiser, advokater og også en kjemilærer – har brukt sin status til ufarliggjøre forskjellige rusmidler. Disse «ekspertene» er like livsfarlige som den narkotikaen de legitimerer». Han skriver videre: «I 1997 starta TV-kjendis Petter Nome en debatt om å åpne for fritt salg av narkotika. Dette skapte vanskeligheter for alle oss som drev forebyggende arbeid. Utspillet fra Nome ble tolka av ungdommene som et forsvar for cannabis.» En svært god refleksjon, som også vel må gjelde effektene av dagens legaliseringstilhengere? Det blir derfor et lite antiklimaks når Henriksen et par sider lenger ut sier at cannabis er det eneste stoffet han tror samfunnet kan legalisere. Flere av tankene hans kan også virke litt vel enkle, som f.eks. «Når så mange bryter loven, må det jo være loven det er noe galt med».

PLANLAGTE TILBAKEFALL

Interessant er også Henriksens beskrivelse av hvordan en «sprekk» ikke nødvendigvis er noe som bare skjer spontant. Det kan godt være planlagt. Han beskriver hvordan han og samboeren etter et behandlingsopphold la en plan for å ta en sprekk hver fredag, og hvordan han planla å ta en «sprekk» når han kom til Amsterdam under en tur i Europa. Han hadde fått følge av Eline, en venninne på denne turen, og hun framsto som et hinder for å få til denne «sprekken». Han skriver: «Jeg burde ha skamma meg over å dra Eline ned i dritten, men egoismen er dopets faste ledsager. Dopsuget hadde vært min drivkraft de siste månedene – en kraft som ingen kan konkurrere med. Når jeg skulle nå mitt lille «nirvana», hadde det ingen betydning hvem som stod i veien. Det var målet, og dermed var alt annet helt uinteressant».

HVA ER GALT MED LAR?

Trond Henriksen har også vært i LAR (Legemiddelassistert rehabilitering), og har erfaring både med metadon og buprenorfin. Han beskriver hvordan den daglige utdelingen av metadon fra en luke på Tøyen var omkranset av et kobbel pushere som solgte stoff til dem som ønsket noe annet enn LAR-medisiner ved siden av. Han har mange refleksjoner rundt virkningene av metadon, og virker klar på at LAR-deltakelsen ikke bør være livsvarig, slik det i praksis har vært lagt opp i Norge. Han skriver: «For min del gjorde medisinen meg ganske sløv og de timelange samtalegruppene var absolutt det verste». Dette var under opphold på Tyrilihaugen, en ettervernsinstitusjon knyttet til Tyrili-stiftelsen. Det sier seg selv at mottakeligheten for behandlingsinnsatser kanskje ikke er den beste, hvis man er i en slik tilstand. Han er også helt uforstående til at amfetaminbrukere også blir tatt inn i LAR-programmene. Han sier også at en av de viktigste beslutningene han har tatt, var å gå ut av LAR.

I FENGSEL FOR SISTE GANG

Henriksen hadde også utur under en smuglertur gjennom Sverige, og ble tatt med 142 kilo khat i bagasjerommet på bilen. Etter fengsling og dom, bar det til Norge, hvor han skulle sone dommen. Der kom han i 2010 inn i Halden fengsel, som han mener burde være et forbilde for hele verden. Det ivaretar både sikkerheten og straffegjennomføringen, samtidig som programmet der er preget av rehabiliteringstankegang. Det var her han også ble med i og etter hvert redaktør for Radio Innside, en fangeradio som også fikk sende en time i uka på FM-båndet.

Han har nå jobb i Kirkens Bymisjon, og ønsker å vie livet sitt til å hjelpe andre som har gått i de samme fotsporene som ham selv.

Henriksens bok er en spennende og interessant historie, som ikke minst viser både at det går an å falle flere ganger, men at det også går å reise seg. Anbefales.

Trond Henriksen: «Ingen murer er for høye. Mitt liv med dop, kriminalitet og politikk»

Aschehoug, Oslo 2016

344 sider