Paradigme 1:
For hundre år siden ble det valgt et Storting hvor flertallet var avholdsfolk. De definerte problemet som «fylla», basert på lekfolks observasjoner, og fokus var på plaging av andre, særlig kjerringer og unger. Og når det gjaldt hva man skulle gjøre med det, så var det det samme ressonementet som brukes om narkotika idag, nemlig at mindre bruk antagelig vil gi mindre skader. Derfor ble det en restriktiv politikk, og mange avsto fra å bruke og servere alkohol. Bekjempelsen var rasende billig, den kostet jo ikke noe. Og forbruket ble halvert fra 1870-tallet til mellomkrigstiden, til tross for velstandsøkning og urbanisering. Dette nevnes fordi det i vår tid er vanlig å si at velstandsøkningen og urbaniseringen har økt så mye de siste 50 årene og at det er derfor alkoholforbruket har økt. Men disse forholdene økte like mye i den forutgående perioden, samtidig som alkoholforbruket gikk sterkt ned, og de målbare skadene likeså. I mellomkrigstiden var dødeligheten av skrumplever, antall dødsfall pr. år nede i noen og tjue, det er vanvittig lite.
Paradigme 2:
Men så kom teorien om alkoholismen, markedsført som om den bygde på forsking. Men den var utformet av en drikkfeldig aksjemegler på Manhattan som het Bill Wilson, som var opptatt av daglige stordrikkeres problemer. Teorien ble oppfattet slik at den generelle alkoholbruken, prisen og tilgjengeligheten ikke spilte noen rolle. Og derfor ble politikken liberalisert, og avhold ble oppfattet som hensiktsløst, gammeldags og nærmest komisk. Bekjempelsen ble kostbar, fordi det ble opprettet mange nye behandlingssteder, og for forskingen i det man ønsket å finne den s.k. «alkokokken». Men resultatet har vært en katastrofe, en drastisk økning i forbruk og skader fra ca. 1950. Alkoholismeteorien inneholdt en rekke innslag som er avkreftet ved forskning. Alkoholisme var på WHOs diagnoseliste fra 1951 til 1979 og det var nettopp på grunn av at så mange trekk ved alkoholismeteorien hadde vist seg å være feil at man gikk bort fra den. Men selv om ordet «alkoholisme» ble umoderne blant fagfolk, så har mange av forutsetningene blitt beholdt. Bill Wilson hadde ingen planer om å påvirke holdningene til alkohol i samfunnet, eller alkoholpolitikken, men teorien hans ble jo brukt til det. Bl.a. ideen om at alkoholikere vil om nødvendig gå barbeint herfra til Kirkenes for å få dagens dose, hvilket er det rene tøv. Påstanden om at de alltid vil få tak i det de vil ha, er motbevist av forskning som nettopp viser at de påvirkes minst like mye av pris og tilgjengelighet som alle andre. Tvert imot har det vist seg at andelen stordrikkerer svinger opp og ned med det totale alkoholforbruket. Det samme med ideen om at de fleste alkoholskadene skyldes «alkoholikerne», altså de daglige tvangspregede alkoholbrukerne. Epidemiologisk forskning viser tvert imot at de fleste skadene skyldes mer uregelmessig drikking, altså drikking av personer som ikke nødvendigvis er stordrikkere av alkohol.
Alkoholismeteorien ble kjempepopulær. Man hadde bak seg noen titall med harde politiske stridigheter om alkoholpolitikk, og nå kunne man droppe det og i stedet redusere problemene ved behandling. Teorien ble oppfattet slik at man kunne få i både pose og sekk. Man kunne beholde alkoholbruken og likevel redusere problemene. Teorien ble feilaktig markedsført som om den bygget på forskning. Mens det tidligere i store deler av befolkningen i de landene hvor mye av alkoholen brukes til fyll, mindre til måltidsdrikk, dvs. særlig de nordiske og de engelskspråklige landene, der hadde mange oppfattet det slik at å bruke og servere alkohol er å bidra til problemene, men alkoholismeteorien fjernet det, fjernet bismaken på alkoholen, kan en vel si, fordi eventuelle alkoholproblemer nå ble oppfattet å skyldes enkeltindividers avvik. Teorien reduserte stordrikkernes stigma, og ble omfavnet av alkoholbransjen. Og disse forutsetningene preger fortsatt de flestes tenkning, selv om det nå heter «alcohol dependency syndrome», og i Norge blir det altså betegnet som «avhengighet». Det kanskje viktigste med alkoholismeteorien var at den flyttet søkelyset bort fra skadevirkningene som fylleatferden påfører andre, og over til drikkerens egne lidelser og risiko. Dette gjorde alkoholbruk til en privatsak. Og Robin Room, en ledende alkoholforsker, skrev at ideen om at alkohol forårsaker skader for andre etter hvert ble sett på som en gammeldags avholdsforestilling.
Alkoholismeteorien og forskningen - I
|
Alkoholismeteorien sa at... |
Mens forskningen forteller at... |
|
alkoholikere skiller seg klart fra andre |
drikking og problemer finnes i alle grader |
|
drikkingen forverres med årene til en når bunnen |
det er vanligst hos unge menn og blir sjeldnere med årene |
|
litt alkohol må gi «tenning» og medfører drikkeperiode |
en stor andel kan drikke moderat |
|
livsvarig avhold er eneste løsning |
mange blir måteholdne (færre av de sosialt utslåtte) |
Alkoholismeteorien og forskningen - II
|
Alkoholismeteorien ble opfattet slik at... |
Mens forskningen forteller at... |
|
alkoholikere MÅ drikke |
de fleste lar være når de får penger for ikke å drikke |
|
alkoholikere får alltid tak i det de skal ha |
de påvirkes minst like mye som andre av pris og tilgjenglighet |
|
den allmenne alkoholbruken spiller ingen rolle for skadene |
de målbare skadene følger oftest forbrukets svingninger |
|
de fleste alkoholskader skyldes alkoholikerne |
de fleste skadene skyldes mer uregelmessig drikking |
Paradigme 3: Folkehelseperspektivet
Man kan si at det var lite alkoholforskning før rundt 1960, og selv på 70-tallet var det vesentlig i Norge, Finland, Storbritannia, USA og Canada at det ble drevet slik forskning. Det er kommet til flere land siden, men det er mye rar forskning og mange rare problemstillinger. Ledende forskere ga i 1975 ut en liten bok om folkehelseperspektivet på alkohol. De hadde vesentlig studert effekten av alkoholpolitiske tiltak på forbruk og dessuten skader. I den boken var det framfor alt søkelys på dødeligheten av skrumplever. Og konklusjonene i boka var at kontrollpolitikk i forhold til alkohol har innflytelse på forbruk og skader i ethvert samfunn og er derfor et folkehelsespørsmål. De som skrev den, fra en håndfull land, norsk deltaker var Ole Jørgen Skog, de anbefalte en restriktiv alkoholpolitikk, og det ble det ikke. Liberaliseringen av alkoholpolitikken fortsatte fra 1975 og fram til dags dato.
Paradigme 4: En hjernesykdom
|
|
Vi har i de siste snart 25 år hatt en retning som sier at avhengighet er en hjernesykdom. Det ble tildelt mye forskningsmidler rundt 1990, særlig i USA, for å forske på addiction eller avhengighet, Det er særlig biologisk orienterte forskere som driver med dette. De har fokus på daglige stordrikkere av alkohol. En premiss for denne forskningen er at de tror at de virkninger på hjernen som en kan påvise at rusgifter har, også er årsak til fortsatt bruk. Det er en ubekreftet hypotese. De håper å finne en medisin eller en vaksine mot avhengighet.
Fra tidsskriftet Newsweek: Jakten på en avhengighetsvaksine.
De rapporterer hele tiden at de gjør interessante funn, og at de er nær et avgjørende gjennombrudd, det har de vært nå i noenogtjue år. National Institute on Drug Abuse, NIDA i USA er instans som står for fordelingen av det meste av forskningsmidlene på rusgiftfeltet. Da lederen av NIDA, Nora Volkow, ble spurt hva all denne forskningen, har medført, svarte hun metadon. Det er jo bare tull, den ble funnet opp i Tyskland i 1937 og ble introdusert som substitusjonsmedisin for opiatavhengige i USA i 1963 av legene Dole og Nyswander. De hadde ingen biologisk forskningsbakgrunn.
Paradigme 5: Skader på andre («passiv drikking»)
I de senere årene er det oppstått en interesse for å forske på skader på andre enn drikkeren selv, et tema som det tidligere ikke har vært forsket på. Noen kaller det passiv drikking. En som særlig slo til med det uttrykket var den forrige britiske helsedirektøren, Sir Liam Donaldson, som i sin årsrapport for 2009 hadde et langt hovedkapittel om «passive drinking». Og dette er jo, i de landene der det har vært undersøkt, det mest utbredte problemet knyttet til alkohol. Kanadiske data viser at 33 prosent av befolkningen har vært plaget av andres alkoholbruk siste år, mens bare 9 prosent har hatt problemer med egen drikking. En veldig viktig ting er at de fleste tilfellene av plaging skyldes enkelttilfeller av drikking, ikke «avhengighet» eller daglig drikking. Det fantes praktisk talt ingen forskning om dette før ca. 1999. Siden er det publisert forskning fra mange land. En av de ledende epidemiologiske alkoholforskerne i verden, Robin Room, undret seg nylig på hvorfor i all verden man har ignorert dette så lenge. Han kom jo inn i feltet som ung sosiolog med å gjøre den første store amerikanske befolkningsundersøkelsen om alkoholbruk og alkoholproblemer, og det de skrev om var problemene som drikkerne selv opplevde. De var mest opptatt av å bevise at alkoholismeteorien var feilaktig, at det bilde av alkoholproblemet som alkoholismeteorien indikerte ikke stemte med virkeligheten. Men da overså de den skaden som alkoholbruken forårsaket overfor andre enn drikkeren selv.
Noen norske data (SIRUS)
Helseproblemer av alkohol, siste år:
|
Dødsfall (estimat) |
1 000 - 1 400 |
|
Skader og ulykker (survey data) |
70 000 |
|
Sykdommer (mangler data) |
Mange tusen |
Plaget/skadet av fulle folk, siste år:
|
Plaget på offentlig sted |
554 000 |
|
Plaget privat |
271 000 |
|
Fysisk skadet |
114 000 |
|
Skade på eiendeler |
176 000 |
|
Skjelt ut |
524 000 |
|
Redd på offentlig sted |
447 000 |
|
Holdt våken |
777 000 |
|
Minst ett problem |
1 466 000 |
Fekjær presenterte deretter en del tall fra en ni år gammel befolkningsundersøkelse fra SIRUS (Rossow og Hauge), hvor prosenttallene er omregnet til antall personer på befolkningsnivå.
Helsetallene er tall for skader og ulykker, mens dødsfallene er et estimat. Men det er jo veldig små tall i forhold til alle som plages av andres drikking, det var 40 prosent av den voksne befolkningen, dessuten et ukjent antall barn. Det er noen som sier at det er så og så mange barn som plages av foreldrenes alkoholbruk, men det er fryktelig dårlig underbygde tall, vi vet ikke, og vi kommer ikke til å få vite det heller, for man kan ikke gjøre intervjuundersøkelser blant barn. Men det er en god del. 622 000 dansker sier imidlertid at de i oppveksten ble plaget av foreldres drikking.
Skader på andre er noe annet enn skader på seg selv. Det ble illustrert allerede i den opprinnelige menneskerettserklæringen fra 1789. I paragraf 4 heter det: «Frihet er retten til å gjøre alt som ikke skader andre mennesker».
Menneskerettserklæringen av 1789.
Men også Kardemommeloven sier: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil».
Altså, hvis hovedproblemet med alkohol er at drikkeren kan skade seg selv, kan bruken sees som en privatsak. Alkoholrestriksjoner vil da kunne oppfattes som barnepikementalitet, eller moralisme eller pietisme..
Men individets rett til frihet inkluderer ikke retten til å påføre andre skader og problemer. Hvis det mest utbredte problemet er hensynsløs rusatferd, er det en svært naturlig oppgave for samfunnet å begrense bruken. Skader som rammer andre, vil kunne ramme de fleste, og i løpet av levetiden rammer de de fleste. Men snakker man om skadene for dem som drikker mye, vil flertallet føle at «det rammer ikke meg og mine». Problemet er ikke deres eget, det er noen andres problem. Men vi kan alle bli skadet av andres rusgiftatferd, og nesten alle blir det før eller senere, i større eller mindre grad. Derfor blir flere engasjert når man fokuserer på skadevirkninger som rammer andre enn drikkeren selv.
|
Fokus på skader på andre - antatt betydning: |
|
Publisering av data om skader på andre «kan øke viljen til effektive alkoholrestriksjoner.» (Int J Environ Res Public Health, 2009) |
|
«Fokusering på skadene på andre har betydelig potensial til å fremme alkoholpolitikkens agenda.» (Leder i tidsskriftet Addiction, 2010) |
|
«De store skadene som påføres andre, er et sentralt argument for at demokratiske regjeringer skal bruke regulering og avgifter til å minimalisere alkoholskadene.» (New Zealand Medical Journal, 2011) |
Sitatene ovenfor er fra ulike vitenskapelige tidsskrifter som vurderer at fokus på passiv drikking vil skape en større motivasjon for å begrense drikkingen. Disse sitatene ble også brukt i Stortingsmeldingen «Se meg» som kom i 2012, og det er nytt. Vi har hatt svært mange stortingsmeldinger om rusgiftproblematikken opp gjennom årene, men sommeren 2012 kom altså en melding som valgte å bruke begrepet «Passiv drikking». Det er ikke det vanligste begrepet. Det vanligste er «harm to others». «Externalities» er det noen som kaller det, og også noen andre uttrykk. Men begrepet «passiv drikking» blir ofte litt latteliggjort fordi man tenker på passiv røyking og det man inhalerer av andres røyking. Men det man får i seg av den alkohol andre drikker er jo latterlig lite. Det er altså ingen fullstendig parallell, men passiv drikking har den fordelen at folk stusser og kanskje åpner øynene litt mer overfor det begrepet.
I WHOs «Global Strategy on Alcohol» fra 2010 er også tatt inn dette med «harm to others». Så det er på vei inn, men det er nok riktig å si at den intuitive oppfatningen om alkoholproblemets natur som man hadde for 100 år siden stort sett var riktigere enn det som har dominert de siste 50 årene omkring alkoholisme eller avhengighet.Og det går inn i stortingsmeldinger og dokumenter fra WHO. Men det er klart at det ikke vil gå hurtig inn i befolkningen. Ikke minst fordi sterke motkrefter vil forsinke erkjennelsen av dette: både vanetenkning, private livsvaner og økonomiske krefter. Det var jo veldig bekvemt å tro at vi kunne overlate bekjempelsen av alkoholproblemet til behandlere. Det var veldig behagelig for de fleste. Men resultatet har jo vært en katastrofe når vi ser på utviklingen av forbruket og skadene. Det er nok viktig, ikke minst med den regjeringen vi har fått nå, å ha fokus på skader på andre, fordi regjeringspartiene vil insistere på at alkoholbruk er en ren privatsak som andre ikke har noe med. Mange, spesielt Kristelig Folkeparti har argumentert for at man skal begrense alkoholbruken ut fra solidaritet. Og da mener de solidaritet med alkoholavhengige og stordrikkere. Men alkoholikerer og stordrikkere ønsker jo selv å ha seg frabedt den formen for solidaritet som innebærer at alkoholen blir vanskeligere tilgjengelig eller dyrere, og det er veldig lite fristende å vise solidaritet med noen som ikke vil ha den solidariteten.