Jeg er 31 år og har brukt dopingmidler fra jeg var 16 til jeg var 27 år. Anabole steroider brukte jeg fra jeg var 18-27. Men jeg har de siste 5-6 årene vært i kontakt med mange hundre brukere i alle aldre, og har lært mye av å snakke og utveksle e-post med dem. Jeg har også vært med på mange konferanser og seminarer om doping og snakket med mange eksperter på området, forteller Wadsworth.

– Hvordan begynte det? Hvorfor i all verden satte du i gang med å bruke disse medikamentene? Mot Rusgifts utsendte kan ikke la være å spørre, for et raskt søk på Internett før vi fikk tak i Wadsworth viste oss en svært reflektert mann med grundig gjennom­tenkte holdninger til dette som er i ferd med å bli et stadig større samfunnsonde, med så mange menneskelige tragedier i sitt kjølvann.

– Moren og faren min skilte seg da jeg var 3 år. Og min mor hadde forskjellige samboere opp igjennom årene. Noe som ikke var så vellykket. Dette gjorde min ungdomstid veldig vanskelig, fortsetter Wadsworth. Han har tenkt mye over fortiden, og det nytter ikke å komme utenom hva som skjer i et barnesinn der voksne svikter.

– Det ble mye alkohol, piller og bråk hjemme. Vi dro aldri på ferie som de andre i klassen min på skolen. Da stefaren min fikk feriepenger, gikk det til kanner med smuglersprit så han hadde alkohol hele sommeren, sier Wadsworth og har lagt bakteppet for hvordan det begynte.

Trening ble et forsvar

Unge Ståles forsvar ble å trene. Det ble hans måte å komme bort fra elendigheten hjemme. Han kunne trene flere ganger om dagen.

– Da Karate Kid kom på kino, begynte jeg med kampsport. Først var det karate en periode. Så gikk jeg over til judo fordi jeg ikke fikk lov av stefaren min å trene karate lenger, forteller han.

Ståle Wadsworth begynte med dopingmidler fordi han ville bli best i judo. Han var svært inspirert av sin onkel, som var eldre og løftet vekter sammen med sine kompiser.

– Jeg fikk ofte lov å bli med og prøve meg fra jeg var sju år gammel, og fant tidlig ut at jeg hadde talent for å løfte vekter og bygge muskler. Jeg har løftet vekter siden jeg var 12-13 år, forteller han.

I begynnelsen skjedde det i et kjeller-treningsrom, og Ståle hadde nøkkel til Lambertseter Idrettsforenings vektrom. Han bygde seg også et stort treningsrom i kjellerstuen hjemme. Stefaren pusset det aldri opp så det kunne brukes til noe annet. Derfor brukte Ståle det til trening, mens sønnen til stefaren brukte det til fest.

– Var det bråk hjemme, dro jeg og trente i kjelleren eller andre steder. Jeg bodde også mye hos min bestemor på den tiden, forteller Wadsworth i dag.

Når folk dro på fest og andre sosiale tilstellinger, dro jeg og trente. Begynte etter hvert å utforske andre kampsporter og var innom mye forskjellig. Alt for å utvikle meg og bli bedre i judo som var hovedidretten, fortsetter han. Men jeg sluttet med judo da jeg var 19-20. Hvorfor jeg fortsatte å bruke dopingmidler er kanskje et mer interessant spørsmål.

Fant kroppsbygging på idrettslinjen

Da unge Wadsworth begynte på idrettslinjen, kom han i kontakt med kroppsbygging for første gang. Han hadde selvfølgelig lest om kroppsbygging i blader, men ikke møtt noen som drev med det.

Han så resultatene på folk på skolen som brukte anabole steroider, og ble nysgjerrig. Det ble til at han leste veldig mye om temaet i ”underground-bøker” som gikk på rundgang i miljøet. Internett var ennå ikke blitt vanlig. Han eksperimenterte med mange forskjellige typer kosttilskudd, uten at det ga ham noe særlig. Han ble gang på gang skuffet over effekten.

– Det første jeg prøvde, var efedrin. Da var jeg 16 år. Jeg prøvde det på judotrening, og under vekttrening. Og jeg likte effekten, forteller han.

Gradvis kuttet han ut judo. Han var mektig lei av å kon­kurrere og aldri få noe igjen for det. Av å betale egne reiser til NM og andre stevner. Det var aldri en krone i støtte eller fra sponsorer noe sted. Derfor begynte han heller å trene på et kjent gym på østkanten i Oslo. Her var det flere andre som brukte anabole steroider.

– Jeg leste veldig mye og gikk mange runder med meg selv før jeg begynte med anabole steroider. Til slutt tok jeg steget fullt ut og kjøpte meg ti ampuller med testosteron. Effekten var fantastisk. På alle måter. Jeg økte i styrke og muskelvolum og følte meg bra. Merket ingenting til bivirkningene. Folk som hadde snakket om bivirkningene man kunne få hadde tatt helt feil. Trodde jeg. Jeg merket heller ikke bivirkninger på 2. og 3. kur, forteller Wadsworth. Den første tiden var en god tid.

Men det varte ikke lenge, for etter hvert fikk han søvn­problemer. Noe som gikk utover jobben. Etter førstegangstjenesten jobbet Ståle Wadsworth i sikkerhetskontrollen på Fornebu, og begynte veldig tidlig på jobb.

Etter hvert begynte han å komme for sent på jobb, skulke osv. Snart ble flyplassen flyttet til Gardermoen, og Ståle Wadsworth ble omplassert til Oslo Ringen. Men den jobben ble heller ikke motiverende og han kom mer og mer for sent. Til slutt mistet han jobben. Hva som videre skjedde, lar vi Wadsworth fortelle selv.

En tid i kaos

– Det ble flere år som jeg husker tilbake på som et kaos. Jobbet i perioder som dørvakt. Brukte sove­piller for å få sove og efedrin og sterkere saker for å våkne.

Jeg drømte om å konkurrere i kropps­bygging, men følte meg aldri bra nok til å gå opp på en scene. Flere av kompisene mine hadde konkurrert flere ganger mens jeg ventet på den ”perfekte formen”. Da skulle jeg gå opp på scenen og gjøre reint bord. Det skjedde aldri…

Livet mitt hadde gått fra å handle om idrett til å handle om kroppen min og hvordan den så ut. Min psykiske tilstand var helt avhengig av hvordan jeg så ut. Var jeg i bra fysisk form, var jeg i bra psykisk form. Og omvendt. Mellom kurene, når kroppen mistet størrelse, forsvant selvtilliten og humøret. Jeg kunne være dypt deprimert i perioder.

Jeg hadde ikke dårlig selvtillit da jeg begynte med anabole steroider, men med anabole steroider bygde jeg en ”super ekstrem” selvtillit. Og den lå ene og alene i kroppen min. Så fort jeg ikke var noenlunde fornøyd med hva jeg så i speilet, forsvant selvtilliten.

I 2002 var jeg på trening og kjørte bryst. Jeg kjørte negativt i benkpress. Det vil si jeg kjørte med mer vekter enn maksløftet mitt. Etter 3-4 serier stakk det i brystet. Det kjentes ikke alvorlig ut og jeg trodde det var skjedd noe med brystmuskulaturen. Jeg fant ut at jeg skulle trene litt lettere ut økten og så dra hjem og hvile.

Jeg trente i ca. 20 minutter til, mens smertene ble sterkere og sterkere. De kom i intervaller, og for hver gang de kom, ble det vanskeligere å puste, og jeg ble mer og mer uvel.

På sykehus

Til slutt var smertene så store at jeg ikke klarte å stå oppreist. Jeg kontaktet en av instruktørene, som var nyutdannet fysioterapeut. Hun lot meg få legge meg på et behandlingsrom. Hun ville ringe ambulanse, men jeg var overbevist om at det ikke var noe alvorlig.

Hun gikk ut og kom tilbake tre minutter etterpå. Da lå jeg på gulvet og kastet opp og kaldsvettet. Etter hvert begynte jeg også å skrike. Smertene var helt sinnssyke. Uansett hvor mye jeg trakk pusten, så hjalp det ikke.

Ambulansen kom veldig fort. De begynte å gi meg morfin men det funket ikke. De måtte til slutt ringe sykehuset for å få sette mer morfin. De fikk meg opp på båra og jeg ble kjørt til Ullevål Sykehus.

Jeg ble kjapt operert og fikk vite at jeg hadde hatt et massivt hjerteinfarkt. En av blodårene til hjertet hadde sprukket på innsiden. Da blodet koagulerte, tettet åren seg, og fremre veggen i hjertet fikk ikke oksygen og begynte å dø.

Operert uten bedøvelse

Etter operasjonen lå jeg på overvåkningsavdelingen og var full av smertestillende medikamenter. 48 timer etter infarktet lå jeg og så på TV da plutselig en gjeng med ”hvite frakker” kom løpende inn på rommet. Jeg husker én setning som har brent seg fast i hodet; ”nå må vi gå inn i lysken din og vi har ikke tid til å sette bedøvelse”. Da hadde jeg fått hjertesvikt.

De kuttet seg inn i hovedpulsåren i lysken og førte inn en aorta-ballong-pumpe som skulle hjelpe hjertet med å slå. Jeg hadde også fått lungeødem og hadde ledninger inn over alt i kroppen.

Noen dager etter infarktet kom det en lege inn som fortalte meg at jeg aldri kunne løfte tungt lengre. Aldri drive idrett på høyt nivå. Aldri bruke anabole steroider igjen. Og det er noe av det kjipeste jeg har opplevd.

Jeg lå ca. fire uker på Ullevål Sykehus. Da jeg kom hjem, var jeg dypt deprimert og isolerte meg i lange perioder. Var en tur på Feiring-klinikken på hjerterehabilitering. Det hjalp veldig mye, men 30 prosent av hjertet mitt vil alltid være dødt. Og det merkes i dagliglivet.

Det begynte med kosttilskudd

Ståle Wadsworth bærer preg av det han har vært igjennom. Men derfor vet han også hva han snakker om, og det gjelder også noe så normalt sett ukontroversielt som kosttilskudd. Det var der han begynte.

– Mange vil sikkert skyte meg når jeg sier dette, men det er en helt klar sammenheng mellom kosttilskudd og anabole steroider. Jeg ser på kosttilskudd som en inngangsport til bruk av dopingmidler. Akkurat som hasj er for tyngre narkotiske stoffer. Mange unge menn kjøper kosttilskudd hvor produsenten lover gull og grønne skoger i annonsen. Så funker det ikke så bra. Og det kan det heller ikke, fordi kost­tilskudd ikke er annet enn mat i konsentrert og lett opptakelig form. Skulle det funke så bra som mange annonser lover, måtte det vært tilsatt illegale legemidler.

Mange bruker tusenvis av kroner på kosttilskudd som ikke virker. Og så blir de mer og mer irriterte og fortvilet. Til slutt ønsker de ikke å kaste bort mer penger og kjøper noe de vet virker, sier Wadsworth. Hvem kan si ham imot?

Snakket åpent

– Du er jo en svært åpen og direkte mann når du snakker om disse tingene. Hvordan var det da du levde i kroppsbygger­miljøet. Var det mange andre som brukte stoffer slik som deg, og snakket dere om det?

– Nå konkurrerte jeg aldri i kroppsbygging, men ja, flere av mine kompiser brukte dopingmidler. Av mine opprinnelige barndomsvenner og skolevenner er det ikke så mange som har brukt dopingmidler, men blant vennene i det miljøet jeg valgte var det mange som brukte slik stoffer.

Og dette var ingen hemmelighet blant oss gutta. Vi kunne åpent snakke om dopingmidler oss imellom. Men det var ikke sånn at doping var det eneste samtaleemnet. Det var faktisk ganske sjelden vi snakket om det. På gymmet var det nesten aldri noen som nevnte det.

Utenfor miljøet snakket vi ikke så mye om det. Det hendte jo at folk konfronterte meg med å diskutere doping, men de tapte fort de diskusjonene. De kunne jo ingenting om det, svarer Wadsworth.

Man måtte kjenne noen

Når det gjelder tilgjengelighet av dopingmidler finnes det mye rart som folk tror. Ståle Wadsworth synes det er greit å få oppklart noen myter og misforståelser.

– Da jeg holdt på, fikk vi tak i dopingmidlene gjennom bekjente som solgte. Det var faktisk ikke lett å få tak i det i begynnelsen. Mange jeg har møtt under foredrag tror at enkelte helsestudio i Oslo er som en markedsplass for dopingmidler, og at man blir pushet på steroider når man melder seg inn. Sånn var det ikke. Man måtte kjenne noen.

I dag har vi flere muligheter. Det er mange flere aktører og mange som ønsker å tjene penger. Den største kanalen for kjøp av dopingmidler i dag er Internett. På norske fora på nettet kan man finne lister over dopingmidler og sende en e-post til selger.

Det er også tusenvis av utenlandske nettbutikker som selger doping­midler. Da kan man bestille rett hjem i postkassa, og sjansen for å bli tatt er ganske liten. For ungdom i dag er det null problem å få tak i anabole steroider, forteller Wadsworth og på­peker deretter at tilgjengelighet er én ting, hvordan det skal brukes er en annen. Det var flere måter å finne ut av dette på.

Meningsløst høye doser

– Vi leste som nevnt underground-bøker. For eksempel ”Doping-medikamentbruk i idretten/Anabolic Reference Guide” av Bill Philips ble oversatt til norsk og var veldig populær. ”Underground steroid handbook” av Dan Duchaine var den første boken som kom. ”World anabolic review 1996” av M. Bachmann/P. Grundig var også populære. Vi lærte også mye av kroppsbyggere som var eldre enn oss, og som hadde mer erfaring.

Det pussige er at de gutta vi lærte av, brukte lavere doser og var i mye bedre form enn oss. Vi økte dosene, og generasjonen etter oss har økt dosene mye mer. Dosene ungdom begynner med i dag er ofte meningsløst og unødvendig høye. Unge i dag er også mye mindre skeptiske enn hva vi var.

Kanskje skyldes noe av det at de har mange nettsider og mange flere bøker enn før. Og disse er ofte ikke så opptatt av bivirkning­ene, svarer Wadsworth meget­sigende. Han er åpenbart bekymret for hvordan det vil gå med mange av dem som holder på i dag. Spesielt med tanke på Internett, og hvor lett tilgjengelig alt er der. I den sammenheng har han også opprettet et eget nettsted, for å kunne nå folk der folk er.

Sjekk www.steroider.net

– Det er veldig mange som bruker nettsiden min, www.steroider.net. Jeg ante ikke at det skulle bli så mange. Over 3,5 millioner treff hver måned. Dvs. over 50 000 unike ip-adresser som besøker nettsiden. Antallet treff viser at de er innom de fleste sidene på nettsiden.

Jeg får også mye e-post, med utrolig mange rare spørsmål. Det er veldig mange myter ute og går om anabole steroider. Dessverre er det også mange som tror på disse mytene.

Det er også interessant å få e-post. Jeg lærer veldig mye av det. Så fort det kommer nye stoffer, metoder og trender, får jeg vite det.

Spørsmålene jeg får, handler veldig ofte om bivirkninger. Det blir ofte til at jeg jobber med skadereduksjon. Jeg prøver selvfølgelig å få folk til ikke å bruke dopingmidler, men i mange tilfeller er kampen tapt. Da gjelder det å begrense skadene.

Mange tror også at jeg skal sette opp kurer for dem. Jeg får også spørsmål fra folk som tror jeg skal tipse dem om hvor de kan kjøpe steroider. Men det handler ofte om at folk er redde for bivirkninger, og noen har allerede fått bivirkninger og er fortvilet og lurer på hva de skal gjøre.

Anbefaler å vente

– Hvor detaljert går du til verks i din kommunikasjon når du får en slik direkte kontakt med brukere?

– Dette er et litt vanskelig spørsmål og jeg har allerede sagt en del om dette. Jeg gir jo ikke oppskrifter på kurer til folk, men om for eksempel en 15-16 år gammel gutt på 60-65 kg skriver at han har fått anbefalt en dose på 1200 mg testosteron i uken, så prøver jeg først å spørre hvorfor han skal begynne med anabole steroider. Hvor lenge han har trent, hva slags kosthold han har, hvordan han trener osv. Deretter prøver jeg å få ham til ikke å bruke anabole steroider før etter noen år, når han er ferdig utvokst. Hvis han ikke har trent noe særlig eller ikke har noe særlig kunnskap om ernæring, prøver jeg å fortelle ham hvor viktig det er for at anabole steroider skal ha noe for seg. Kort sagt prøver jeg å fortelle ham at det ikke er lurt å kødde med steroider i puberteten, samt si noe om hvor lite man får igjen for å bruke anabole steroider om man ikke kan nok om dem.

Er jeg heldig, venter han et par år med å bruke noe. Han venter kanskje med å bruke fordi han skal få seg et bedre treningsgrunnlag, få seg mer kunnskap om ernæring osv. For å få mer effekt av å bruke steroider.

Det kan gi ham tid til å revurdere om det er særlig lurt å bruke noe. Kanskje han blir mer voksen på den tiden og skjønner hvor idiotisk det er.

Advarer mot bivirkninger

Om jeg ikke klarer å få ham til å vente med å bruke anabole steroider, prøver jeg å forklare ham at dosen er for stor i forhold til kroppsvekten. At han vil få unødvendig mye bivirkninger av en så stor dose.

Det er veldig vanskelig og mange ungdommer begynner med steroider fordi de har blitt mobbet. Ofte ser de på steroider som en kjapp måte å få respekt og få slutt på mobbing. Få draget på jenter osv. Og det er ikke lett å overtale folk til å ikke bruke det da.

Dessverre er det få som skjønner at man ikke blir svær kroppsbygger av å ta én kur med steroider. Det krever så veldig mye mer. Og veldig mange av dem jeg ikke har klart å overtale, som sender meg en e-post etter den første kuren, er veldig skuffet over resultatene, sukker Wadsworth..

Han tror bestemt det er viktig med informasjon. Folk vet ikke mer om steroider enn det de hører fra ”han store på gymmet”.

– Om du spør en 15-16-åring om hvorfor heroin er farlig, vet han svaret, men om du spør om hvorfor anabole steroider er farlig, vet han ingenting. Han har kanskje hørt at man kan få liten penis av det, forteller Wadsworth.

Informasjon er sentralt

Ungdom har tilgang til tusenvis av utenlandske nettsider som mer enn gjerne forklarer deg hvordan du skal bruke dopingmidler, og de kan selvfølgelig også skaffe deg det. Det finnes minimalt med info på norsk på nettet.

Wadsworth tror det er viktig at man forteller begge sider av saken. Folk vet jo at steroider virker allikevel, så det er jo ingen hemmelighet å fortelle det. Og ved å fortelle begge sider av saken blir man mer troverdig. Det er dette Wadsworth prøver å tilstrebe med sitt nettsted.

– Jeg har fått veldig mange e-post fra ungdom som har lest nettsiden og har valgt å ikke bruke noe. Og det er jo veldig hyggelig, sier han.

– Skolene skulle hatt obligatorisk undervisning om doping. Lærere og foreldre til skoleelever skulle fått tilbud om kursing. Ingen av mine lærere kommenterte min dopingbruk, og jeg skal banne på at det kun er en håndfull lærere i Norge som kan gjenkjenne en som bruker anabole steroider.

Politiet, kriminalomsorgen, rusomsorgen, helsevesenet, fastleger og lignende bør ha opplæring. Heldigvis er det noen ildsjeler som gjør noe med det manglende tilbudet. Jeg har hatt mange foredrag de siste årene, men jeg skulle ønske det var mye mer. Hvis noen ønsker å gjøre noe med dette problemet, så stiller jeg meg til disposisjon.

Mangler behandlingstilbud

Jeg synes også at media har et stort ansvar. Det er de som har sørget for kroppsfikseringen, og de bør ta sin del av ansvaret. Vi burde få debattprogrammer, dokumentarfilmer, og lignende i mye større grad enn hva vi har fått til nå. Det er på tide at norske myndigheter innser at dette er i ferd med å bli et kjempeproblem, poengterer Wadsworth.

Dette er et problem som ikke blir mindre av mangel på behandlingstilbud. Norge er håpløst akterutseilt, og Ståle Wadsworth er definitivt ikke uenig i dette.

– Det er virkelig behov for behandlingstilbud. I Norge finnes det ingen tilbud til folk som ønsker å slutte med dopingmidler. Dette finnes i Sverige og jeg har vært der og lært litt om hvordan de jobber. Det bør opprettes et tilbud med medisinsk behandling. Kanskje nedtrapping eller annen medisinsk behandling for brukere som har brukt steroider i mange år. Anabole steroider undertrykker kroppens naturlige testosteronproduksjon, og det kan ta lang tid før den kommer i gang igjen. Og under den tiden kan folk få store psykiske problemer.

Det bør også finnes psykiatere og psykologer med spesialutdannelse til å ta seg av disse menneskene. En bekjent av meg i USA (Donald Hooton) sendte sønnen sin til psykolog da sønnen var 17 år, og nettopp hadde begynt med anabole steroider. Psykologen anbefalte at gutten skulle slutte brått på steroidene. Det endte med at Tayor Hooton tok sitt eget liv. Jeg har også hørt om mange lignende tilfeller i Norge, uten at jeg kan nevne navn, sier han.