Forskning:

Hasj i norsk, historisk perspektiv

Publisert 2009-05-07

På FMRs fagdag om cannabis den 14. november 2008 holdt kriminolog og forsker ved SIRUS, Ragnar Hauge en innledning om hvordan bruken av hasj og marihuana har utivklet seg i Norge.

Kriminolog og forsker ved SIRUS, Ragnar Hauge
Kriminolog og forsker ved SIRUS, Ragnar Hauge
Hvordan begynte det?

Cannabisbruk i Norge ble først offisielt kjent i 1965, da vi fikk vår første straffesak for cannabis. Stoffet hadde nok vært i bruk tidligere – innenfor jazzmiljøer og i psykolog-/legemiljøet, men uten særlige reaksjoner. Den første saken gjaldt Noel Cobb – en amerikansk psykologistudent og lyriker – han ble funnet skyldig i å ha vært i besittelse av cannabis og i å ha gitt noe av det til sine venner. Han ble ilagt en bot – og ble besluttet utvist fra landet, til tross for at han hadde vært gift og hadde et barn her.

Fra denne ene saken i 1965, ble det i 1966 reist 11 og i 1967 68 straffesaker for narkotika, hvorav storparten gjaldt cannabis. Det var på den tiden usikkerhet om straffenivået. Derfor bragte i 1967 påtalemyndigheten tre saker inn for Høyesterett for å få fastslått hvor straffenivået burde ligge. På dette tidspunktet var maksimumsstraffen for narkotikalovbrudd 2 år.

Påtalemyndighetene så alvorlig på hasj

I de tre sakene ble en 23-åring dømt til syv måneders ubetinget fengsel for innførsel av 800 gram cannabis (i Oslo byrett var dommen satt til 120 dagers fengsel). Det samme gjaldt en 18-åring som ble dømt for besittelse, innførsel, kjøp og salg av mindre mengder av cannabis (dommen i forhørsretten lød på ni måneders fengsel). Endelig fikk en 17-åring fem måneders ubetinget fengsel (i samsvar med dom i forhørsretten) for besittelse, kjøp og salg av flere mindre mengder cannabis. Dette var langt opp mot straffemaksimum i en periode hvor ubetinget fengselsstraff for ungdom ellers knapt ble brukt.

Hva var grunnen til at man bedømte ulovlig omgang med cannabis som så alvorlig? For det første var det mange såkalte sakkyndige, i hovedsak leger, som framhevet at cannabis var et farlig stoff som kunne føre til psykiske lidelser og kriminalitet.

Men selv blant dem som hadde et mer nøkternt syn på bruken, framhevet man betydningen av strenge straffer – begrunnet i smitteeffekten og trappetrinnshypotesen om at stoffet var inngangsporten til andre og farligere stoffer.

Men hva med virkelig store saker?

Det var imidlertid åpenbart at med en slik straffeutmåling ville man raskt stange i taket – og hva skulle man gjøre med saker som gjaldt større kvanta og enda sterkere stoffer? Det ble derfor ansett som nødvendig å heve strafferammen. I 1968 ble alvorligere saker overført til straffeloven, og strafferammen hevet til 6 år, i 1972 til 10 år , i 1981 til 15 år og endelig i 1984 til 21 år.

Slottsparken var utgangspunktet

Rettssal
Foto: Colourbox
Cannabisbruken var til å begynne med særlig konsentrert om ungdom i Oslo, inspirert av den amerikanske hippiebevegelsen. Disse valgte Slottsparken – eller rettere sagt Nisseberget – som sitt foretrukne oppholdssted.

Fra politiets side ble det forsøkt å rydde opp i miljøet, og det ble gjennomført razziaer og aksjoner med sikte på å drive dem ut av parken. Også Garden ble satt inn, under påberopelse av at Slottsparken var kongens private eiendom. Men de kom raskt tilbake. For å søke å forhindre disse ansamlingene av ungdom, ble plenene pløyd opp sommeren 1971, og i 1972 forsøkte man å gjerde dem inn, begge deler uten det helt store resultat.

For å holde gruppen bedre under oppsyn, opprettet politiet en observasjonspost på SAS-hotellet, hvor man spanet på miljøet og kunne gi anvisninger til mannskap på bakken om hvor og hvem man eventuelt skulle gripe inn overfor.

Andre stoffer

Utover på 1970-tallet kom også etter hvert andre stoffer i bruk – særlig amfetamin, opiater og benzodiazepinholdige legemidler – selv om cannabis var det uten sammenligning mest utbredte stoffet i ungdomsmiljøet (Bruken spredte seg også ut over landet). Disse andre stoffene ble vanligvis brukt av noe eldre og mer langtkomne stoffbrukere, og disse forlot etter hvert slottspark­miljøet og omsetningen etablerte seg på Egertorget.

Den økte bruken, den omfattende publisiteten og opptattheten av narkotikalovbrudd førte til store endringer i politiets virksomhet – både når det gjaldt mannskapsstyrke og etterforskningsmetoder.

Politiet trapper opp

Til å begynne med lå arbeidet med narkotikasaker under kriminalavdelingen, som avsatte stadig flere til arbeidet. Ved kriminalavdelingen i Oslo var det ved utløpet av 1966 12 politifolk som arbeidet med narkotikasaker, et tall som økte til 27 i 1970 og til 30 i 1975. I 1979 ble det besluttet å opprette en egen narkotikaavdeling – som også fikk noen koordinerende, landsomfattende oppgaver. Arne Huuse (ryddingen av Ruseløkka skole) ble narkotikaavdelingens første sjef. Han ble etterfulgt av Truls Fyhn. Ved opprettelsen arbeidet 53 politifolk ved avdelingen – et tall som i 1985 var økt til 87 – og denne avdelingen var på dette tidspunktet den største narkotikavdelingen i politiet blant Europas hovedsteder.

Utradisjonelle etterforskningsmetoder

Etter hvert fikk politiet i økende utstrekning adgang til å ta i bruk såkalte utradisjonelle etterforskningsmetoder i narkotikasaker. Først ut var telefonkontroll som ble innført ved en midlertidig lov i 1976, men senere gjort permanent. Også infiltrasjon og provokasjon ble tillatt, noe som særlig ble benyttet av den såkalte ”Uropatruljen” – infiltrasjon gjennom bruk av falske identitetspapirer – bare etter beslutning av politimesteren, og også provokasjon forutsetter spesiell tillatelse, foruten at det i flere tilfeller førte til frifinnelse. Teknisk sporing ble tillatt – også her etter beslutning av politimesteren – men elektronisk peileutstyr kan ikke plasseres på person eller håndbagasje.

Internasjonale tendenser

I løpet av 1970- og begynnelsen av 1980-årene ble narkotikalovgivningen i relasjon til cannabis endret i mange land. Mest kjent er lovendringen i Nederland i 1976 som innebar en de facto avkriminalisering av besittelse og bruk av mindre mengder cannabis, og tilsvarende, om enn ikke så langtgående endringer i Danmark. I USA anbefalte en narkotikakommisjon, oppnevnt av president Nixon, i 1972, å avkriminalisere besittelse av cannabis til eget bruk. Dette ble på det sterkeste avvist av presidenten. I 1973 besluttet imidertid Oregon at besittelse til eget bruk ikke skulle være straffbart – og de fikk følge av 11 andre delstater, som enten avkriminaliserte helt eller innførte sivile sanksjoner. Denne utviklingen fikk støtte gjennom en rekke vitenskapelige rapporter i begynnelsen av 1980-årene, bl.a. en rapport fra Verdens Helseorganisasjon, sammen med det kanadiske forskningsinstituttet fra 1981, Det britiske narkotikarådet i 1982 og det amerikanske vitenskapsakademiet i 1982 – som alle var samstemmige i at skadevirkningene av cannabis var sterkt begrensede.

Ikke i Norge?

I Norge fikk man ikke noen tilsvarende bevegelse i retning av av- eller nedkriminalisering. Men kanskje kan man hevde at det har vært en tendens til å bruke mildere straffer i cannabissaker. I relasjon til straffemaksimum har det åpenbart vært en reduksjon av straffene. Som nevnt førte de tre sakene i 1967 til straffer på henholdsvis fem og syv måneders fengsel for ulovlig omgang med inntil 800 gram hasj. I og med at straffemaksimum på dette tidspunktet var to år, skulle dette etter at maksimum er hevet til 21 år, tilsvare i overkant av fire og seks års fengsel. Men selv om en ser bort fra lovendringene, var det en tendens til at straffene for cannabis gikk noe ned – en utvikling som imidlertid først var synbar fra 1990-årene. Riktig nok er det vanskelig å sammenligne p.g.a. tidligere straffeforhold, andre lovbrudd som pådømmes sammen med narkotikalovbruddene, spesielle formildende eller skjerpende omstendigheter osv. Kjøp og oppbevaring av 330 gram hasj ga i 1995 60 timers samfunnstjeneste, mens innførsel av i overkant av et halvt kilo hasj ga 120 dagers fengsel hvorav 60 dager betinget. I 2004 ga besittelse og salg av nær to kilo hasj fengsel i syv måneder.

Et rundskriv fra Riksadvokaten åpnet i 1998 for økt adgang til å bruke forelegg – dersom mengden ikke overskred 5 gram. I Straffelovkommisjonens forslag til ny straffelov gikk et flertall på tre av fem medlemmer inn for å avkriminalisere bruk og besittelse av eget bruk av narkotika – ikke bare cannabis. Justisministeren (Dørum) tok imidlertid sterkt avstand fra dette, men understreket at politiet ikke skulle springe etter nedkjørte stoffbrukere.

Nedprioritert, men ikke avkriminalisert

Situasjonen i dag er at cannabis åpenbart er nedprioritet – innførsel og omsetning er utbredt, men det er lite av det mer profesjonelle preget, sammenlignet med omsetningen av heroin. De profesjonelt drevne innendørs hasjplantasjene som er blitt avslørt i den senere tid har imidlertid endret dette bildet noe. Men samtidig er det intet som tyder på at man vil få noen ytterligere nedkriminalisering eller enda mindre noen avkriminalisering av cannabis i Norge.