Sandberg er en av to forfattere av boka Cannabiskultur som kom ut i 2010. Han har doktorgrad i sosiologi og arbeider ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. Det var i omsetningsmiljøene på Plata (i 2005) og ved Akerselva (i 2006) at han og kollega Willy Pedersen startet å forske sammen. Samarbeidet fortsatte med en undersøkelse av cannabis­kulturen i hele sin bredde.

– Mellom 30 og 40 prosent av alle nordmenn prøver hasj i løpet av livet. Det er ikke miljøene i Nygårdsparken, på Plata, eller ved Akerselva i Oslo som frister folk til det. Bare en liten del av cannabissalget foregår på disse stedene. De fleste får eller kjøper hasj av venner og kjente, sier Sandberg, – og attraksjonen ligger i 70-talls­fortellingene om cannabis. De to ønsket å komme tettere på hasj slik folk flest møter stoffet og fortellingene.

RETORISKE FORSVAR

Den viktigste kilden til boka om cannabiskultur er dybdeintervjuer med 100 brukere. Blant dem er mange rekreasjonsbrukere som bruker stoffet sporadisk. Andre bruker det jevnlig og noen er tyngre brukere. 40 av informantene har erfaring med å selge cannabis og 15 satt i fengsel på den tiden forskerne gjorde intervjuene.

Cannabis er en rusgift som det finnes sterke forsvarere av. De fleste intervjuete er blant dem. Mange dyrker og forholder seg til mytene rundt stoffet. At det er organisk og kan forbindes med miljøbevissthet. At det kan forbindes med antimaterialisme, ikke-vold, solidaritet og opprør mot det bestående. At det åpner for selvinnsikt. At det stenger det trivielle A-4 livet ute og åpner for kreativitet og skjeve holdninger og handlinger. Brukerne fordømmer ofte de etablertes rusgift, alkohol.

– Andre undersøkelser viser at hasj­røykerne ofte inntar alkohol, gjerne samtidig med hasj?

– Det gjorde også de vi snakket med, det er mange paradokser her. Jeg tolker dette som retoriske strategier. Informantene overdriver andre stoffers dårlige sider fordi de føler et sterkt behov for å legitimere at de bruker et stoff som er forbudt. De har ikke det samme voldsomme behovet for å forklare at de bruker den lovlige alkoholen.

class

Subkultur

En subkultur er en samling av ritualer, narrativer og symboler. Disse har en rekke fellestrekk, kretser rundt lignende forestillinger om verden, og er ofte knyttet til mer generelle kulturelle strømninger i samfunnet. Personer og grupper internaliserer og kroppsliggjør i større eller mindre grad subkulturen, samt utnytter den i kreative iscenesettelser av seg selv.

APPELLERER STERKT

– Vårt viktigste funn er at cannabis­kulturen slik den startet i alternative miljøer på 1960-70-tallet fremdeles preger hasj­røykeres oppfatning av seg selv. Identitetsmarkørene som stoffet ble introdusert sammen med, ritualene og mytologien, lever fortsatt. Et uttrykk som «den som mekker´n, trekker’n» oppsto for 40 år siden og lever og praktiseres fremdeles.

– Vi tror at grunnen til at kulturen er så slitesterk, er at stoffet symboliserer det hasjrøykerne ønsker å være. Det er en del av begrunnelsen for å begynne med stoffet, og kan ikke avfeies som en etterrasjonalisering eller ideologisk overbygning over en praksis som de har startet med av andre grunner.

– Ville dere funnet tilsvarende sterke kulturelle bindinger dersom dere hadde intervjuet for eksempel alkohol- eller ecstasy-brukere?

– Ja. La oss ikke glemme at alkoholkulturen også er en kultur! Også her trengs forskningstilnærminger á la denne, som fortolker og ikke bare forklarer. Generelt inntas alkohol og andre stoffer ofte i felles­skap. I likhet med miljøer der det brukes hasj, har også alkohol eller ecstasymiljøer faste ritualer som spleiselag og deling. Men i cannabiskulturen er de innviddes ritualer for eksempel for hvordan du legger i potten, eller sender rundt jointen spesielt markante. Vekten på at stoffet ikke er kjemisk, men naturlig og på avslappete holdninger er svært sterk. Vi ser tydelig hvordan denne kulturen appellerer til brukerne.

BENYTTER SAMME REFERANSER

– Noen vil si at det dere skriver om cannabiskulturen er utdatert?

– Det er ikke så mange personer som eksemplifiserer kulturen lenger, selv om de også finnes. Den typiske hasjrøyker forholder seg til mange kulturer. Brukerne kan være del både av hip hop-kulturen og surfekulturen, eller ha føttene godt plantet i konvensjonelle miljøer, men idet de bruker cannabis, knytter de gjerne an til cannabis­kulturen. Vi har prøvd å fange en slik tilnærming med en ny definisjon av subkultur, som legger mindre vekt på individer og grupper av mennesker. Ved å bruke denne forståelsen, er det lett å se at den symbolske meningen til stoffet fremdeles er knyttet til 1960-70 tallets sosiale bevegelser. Det er cannabiskulturen og hva som vedlikeholder den som er vårt tema her. Enten du lever deg helt inn i den eller er mer i utkanten, benytter du de samme referansene. «Å bryte med A4-livet» og «finne seg selv» går for eksempel igjen.

MER ÅPENHET OM SELVMEDISINERING

– Noen mener hasj virker bedre mot psykiske plager enn legemidler. Hvor sterk er denne trenden?

– Noen forteller for eksempel at de har prøvd medisiner som antidepressiva eller Ritalin for å dempe psykisk uro, men funnet at hasj fungerer bedre. Dette må en selvsagt ta med en klype salt, men det er noen interessante erfaringer her som en bør lytte til. Her er de kommet mye lengre i USA enn i Norge. Det er jo rimelig tilfeldig noen ganger hva som blir legemidler og hva som blir illegale stoffer, og ofte er det gråsoner og overlapping.

– En anstrengt og lite kunnskapsbasert holdning til cannabis fra myndighetene sin side gjør at cannabis har blitt tabu i en del sammenhenger, for eksempel i medisinsk behandling. Å spille mer «på lag» med cannabis­brukere og føre fornuftige samtaler om hvorfor de bruker cannabis, hadde nok også gitt behandlere og forebyggere mange fordeler. Forebygging, behandling og kontroll bidrar ofte til å underbygge cannabis­kulturen, i stedet for til å undergrave den. Cannabiskulturen er mot storsamfunnet, mot konvensjonell tenkning og mot A-4-livet. Med fordømmelse og overdrivelser blir mange holdningskampanjer symboler nettopp på dette.

TIDLIG DEBUT MARGINALISERER

– Er det underkulturer eller er cannabis­kulturen helt lik overalt?

– Det største skillet finner vi mellom de som debuterer tidlig og de som debuterer sent. De som debuterer som 12-, 13- eller 14-åring er mest preget av marginalitet og utenforskap. For dem kan avviket og annerledesheten ta overhånd. Dette gjelder enten du har etnisk norsk bakgrunn eller bakgrunn fra ikke-vestlige land. Ellers viser forskningen at de samme forholdene som gir sårbarhet for alkohol trolig også gir sårbarhet for cannabis. Bruker du flere stoffer samtidig eller har du en psykisk sårbarhet, er det risikabelt å bruke begge disse stoffene.

Å SELGE ER FARLIGST

Slik Sandberg og Pedersen beskriver det, er det å være del av det illegale distribusjonssystemet og den kriminelle økonomien rundt cannabis en sterk risikofaktor. Mange cannabisbrukere tar del i distribusjon og blir dømt.

– I hovedsak blir cannabisens symbolske mening båret fram av ressurssterke grupper, mens det derimot er mer marginaliserte og kriminelle nettverk som står for import og distribusjon, sier Sveinung Sandberg. Noen selgere befinner seg i et vanskelig spenningsfelt mellom cannabiskulturens verdier og verdiene i en kriminell og voldelig subkultur1.

Noen informanter i boken Cannabis­kultur tjener penger på å selge stoff til andre. De beskriver det som å «hjelpe dem». Veien kan gå umerkelig fra å røyke sammen, til å «ordne» for et spleiselag, til å drive egen salgsvirksomhet og videre til å ha kontakt med hardere kriminelle miljøer. En økonomisk rasjonalitet overtar gradvis ettersom brukerne fristes til å selge i større kvanta, men i «kjernen» av kulturen er profitt tabu. I den mindre gruppen marginaliserte gateselgere som forskerne intervjuet på omsetningsstedet ved Akerselva, bærer diskursen mer preg av machoverdier.

«Det er cannabisøkonomien som bidrar sterkest til marginalisering», skriver forfatterne. «Et strengt strafferegime er en grunn til at hasj er farlig.»

 

GIR IKKE ANBEFALINGER

Etter at boka kom ut, har den ene av de to forskerne – Willy Pedersen – tonet flagg i debatten om avkriminalisering av cannabis. Sveinung Sandberg er tilhenger av å redusere straffenivået når det gjelder cannabis – såkalt depenalisering, men i debatten om avkriminalisering er han mer forsiktig:

– Min primære oppgave som forsker er å lage et solid kunnskapsgrunnlag for en opplyst offentlig debatt. Boken vår er et forsøk på dette. Konklusjonene i denne debatten er det vanskeligere å basere på forskning. Det finnes ikke noe forskningsdesign for å avveie skader som skyldes forbudet og kriminaliseringen i forhold til den mulige gevinsten ved redusert forbruk av et stoff med skadenivå på linje med alkohol og tobakk.

– Rusgiftpolitikk handler mye om verdimessige og etiske spørsmål som forskning ikke kan gi svar på. Det alkohol- og narkotikaforskningen kan si, er at kontrollpolitikken ikke gir de virkningene som er tilsiktet. Til gjengjeld fører den med seg noen store problemer.

– Vår studie av cannabiskulturen viser at det ikke noen magisk løsning på cannabis­problemet. Det er problematisk å forholde seg policymessig til en kultur. Du kan ikke vedta å fjerne den. Det denne studien kan gi, er systematisert viten om og bredere forståelse av hva som binder brukerne til cannabis. Det kan bidra til at behandlere kan behandle bedre, forebyggere forebygge bedre og politikere treffe beslutninger basert på kunnskap om de det gjelder.

Se for øvrig anmeldelsen av boka «Cannabis­kultur» i Mot Rusgift nr. 97 her.