Boken Beruselsens porter, kapittel 8:

HIV, seksualitet og rusgifter

Seksualiteten har alltid hatt trange vilkår i vårt litt puritanske samfunn. Dette gjelder uansett seksuelle legninger og preferanser. Det har likevel utviklet seg en gradvis friere og mindre krampaktig holdning til kropp og seksuell utfoldelse opp gjennom 60-, 70- og begynnelsen av 80-tallet.

Men samtidig har fenomener som pornografi, prostitusjon, videovold og incest-problematikk vist at det er langt igjen til naturlige og avdramatiserte holdninger til seksualitet og samliv dominerer. Samlivsundervisningen i skolen har ofte dreid seg om farene for kjønnssykdommer, uønskede graviditeter, aborter og andre negative konsekvenser av seksuell aktivitet. At seksualiteten er en gave og en berikelse, er liksom blitt borte. Redselen og utryggheten er ikke blitt mindre etter at HIV-AIDS-fenomenet begynte å opptre fra begynnelsen av 80-tallet. Spesielt gjør dette situasjonen vanskelig for de vel 50 000 unge som hvert år går inn i tenårene og skal orientere seg om og prøve ut seksualiteten og dens mysterier. Det er helt klart at det her gjelder å holde tunga rett i munnen.

Ungdom og voksne bruker ofte alkohol i forbindelse med seksuell aktivitet. Spesielt gjelder dette i forhold til nye partnere. Alkohol senker tydeligvis "kontakt-terskelen".

Det kan være mange grunner til denne koblingen mellom alkohol og sex, også den som gjelder tilfeldig, ubeskyttet og risikabel sex. Noe kan ligge i alkoholkulturens tillatelse til å foreta forbudte handlinger og regne med forlatelse etterpå. En annen årsak kan ligge i sjenanse, lav selvtillit og dårlig forhold til egen kropp. Alkohol kan gjøre det lettere å glemme slike ting, og dermed gjøre det lettere å finne en likesinnet partner.

En har tidligere regnet bifile/homofile menn som særlig utsatt for smitte. Dette gjelder i en viss utstrekning fortsatt. Av de 107 nye tilfellene som ble meldt smittet i 1992 var 27 tilfeller, eller 25 prosent, homofile/biseksuelle menn. Men også heteroseksuell praksis var bakgrunnen for smitten i 29 tilfeller, eller 27 prosent av tilfellene (Folkehelsa 1992). Det er grunn til å tro at alkohol har mye av de samme funksjonene både ved homofil/bifil og heterofil praksis. Men etter som homofil praksis blir regnet som et kulturelt avvik, kan det være grunn til å tro at alkohol spiller en vel så stor rolle her, ved kontaktetablering og utprøving.

Poenget er likevel i denne sammenhengen å understreke at heteroseksuelle også løper risiko for HIV-smitte ved tilfeldig og ubeskyttet sex, og at et forebyggende alkoholbudskap i denne sammeheng må rette seg til alle seksuelt aktive grupper, uavhengig av legning. Det inntrykket en sitter igjen med er også at de homofiles organisasjoner har samarbeidet veldig nært med landets helsemyndigheter om HIV-forebygging og har tatt trusselen langt mer alvorlig en øvrige samfunnsgrupper. Likevel viser tallene at resultatet ikke er godt nok. I denne sammenhengen vil jeg etterlyse en alkohol-forsiktighetsregel i de forebyggende holdningsbudskapene, både fra myndighetene og fra organisasjonene. Kanskje rett og slett en ny sex-vett-regel:"Alkohol og sex hører ikke sammen".

Ved en undersøkelse utført i 1988, oppga 42,3 prosent av dem som hadde debutert seksuelt i et landsomfattende utvalg ungdom i alderen 17-19 år at de hadde brukt kondom ved sitt første samleie. Dette gjaldt en større andel av 17-åringene enn av 19-åringene, noe som kan tyde på at de offentlige informasjonskampanjene for økt kondombruk i 1987-88 hadde en viss effekt. 34,7 prosent var alkoholpåvirket ved første samleie. Dvs. at 65,3 prosent var edru, i og for seg oppmuntrende, og kanskje bedre enn for en generasjon siden?

Men 41,8 prosent av dem som hadde debutert seksuelt, hadde erfaring med samleie med en person de møtte for første gang samme kveld som samleiet fant sted. Og bare 27,4 prosent av guttene og 23,3 prosent av jentene brukte kondom siste gang de hadde slik tilfeldig sex. Det tyder på at forsiktigheten kanskje avtar med erfaringen. Ved samme tilfelle var også hele 83,1 prosent av guttene og 74,4 prosent av jentene alkoholpåvirket (Træen og Kraft 1988).

Ved en undersøkelse ved Oslo Helseråd svarte flertallet av de pasientene som søkte behandling for kjønnsykdommer at de hadde drukket alkohol på smittetidspunktet, 2/5 mente at alkoholbruken kunne være en årsaksfaktor bak smittesituasjonen(Fekjær 1987).

Svært mange av de HIV-smittede nordmenn har pådratt seg smitten under mer eller mindre fuktige utenlandsturer. I 1991 hadde 12 av de 21 heteroseksuelt smittede pådratt seg smitten i utlandet, altså over halvparten (Folkehelsa 1992). Vi vet ikke om alkohol har vært aktuelt ved smittetidspunktene, men det er liten grunn til å tro at situasjonen skulle være særlig forskjellig blant de HIV-smittede i utlandet fra hva den er blant ungdom og i befolkningen ellers.

Allminnelig erfaring, også forskningsdata, tyder altså på at alkohol kan være en faktor i sammenheng med tilfeldig sex ogframfor alt med manglende kondombruk.

HIV-smitte sprer seg på samme måte som andre seksuelt overførbare sykdommer, og det er grunn til å tro at alkohol spiller samme rolle her.

Med den kunnskap vi har er det kanskje ikke lenger nok å konstatere en sammenheng mellom alkohol og risikable seksuelle handlinger.Det er kanskje på tide å postulere at alkohol også kan være en årsaksfaktor bak tilfeldig og/eller ubeskyttet sex, og dermed bak mange negative seksuelle erfaringer, hvorav HIV-smitte kanskje er den verste, men langt fra den eneste.

Men negative erfaringer er også blitt oppsummert av Shakespeare slik: "Alkohol øker lysten, men minsker evnen".

Har en prestasjonsangst i utgangspunktet, så gjør ikke akkurat alkohol situasjonen bedre. Jeg tror vi ville gjøre framtidas generasjoner en stor tjeneste dersom det lyktes oss å løsne på koblingen mellom alkohol og seksualitet. På samme måten som det går an å øke kondombruken gjennom informasjonskampanjer, må vi også fordomsfritt kunne gå ut og informere om de positive muligheter som ligger i et alkoholfritt seksual- og samliv. Kanskje slagordet "Sex er rus god nok" kunne slå an?

At vi samtidig ville kunne forebygge en del negative konsekvenser av tilfeldig/ubeskyttet sex, fikk vi i såfall ta som en positiv bieffekt.

Jeg vil peke på det forebyggende potensialet som ligger i det naturlige rusperspektivet, slik dette er beskrevet i denne

bokas kapittel 1-3. Landsforeningen Mot AIDS har lagt noe vekt på dette i sitt opplysningsarbeid, men ikke på en systematisk og gjennomarbeidet måte.

Den andre rusgiftrelevante smittemåten er gjennom bruk av HIV-infiserte injeksjonsnåler.(Smitte ved blodoverføring forekommer ikke lenger i Norge p.g.a. gode kontrollmetoder. Barn kan imidlertid bli smittet før fødselen, dersom moren er smittet).

Intravenøse narkotikabrukere løper stor risiko for HIV-smitte, dersom de ikke tar nødvendige forholdsregler.

107 nye HIV-positive ble registrert i 1992 mot 140 året før, men av dem var bare 12 nysmittede sprøytebrukere, dvs. 11,2 prosent. I rene tall er antallet nytilmeldte HIV-smittede sprøytebrukere gått sterkt ned, fra en topp på 97 i 1986 til 12 i 1992 (Folkehelsa). Mye kan altså tyde på at de forebyggingsstrategier som myndighetene har satt inn, har vært tilnærmet vellykkede.

Forebygging av narkotikarelatert HIV-smitte er i Norge i betydelig grad blitt konsentret om å hindre at stoffbrukere deler injeksjonssprøyter. Dette er en viktig strategi. Programmer for å dele ut reine sprøyter har derfor sin berettigelse, selv om en bør stille strenge krav også til dette. Sprøytesalg fra apotek, utdeling fra sprøytebuss e.l. fungerer både som et tilbud og som en metode for å få sprøytebrukere i tale, og eventuelt kunne formidle kontakt og informasjon mellom hjelpetrengende og hjelpeapparat. Det er likevel en balansegang her, hvor valget av perspektiv vil avgjøre hvor langt det er riktig å gå i å komme stoffbrukeres behov for rene sprøyter i møte. Et klientperspektiv tilsier at det er riktig å gå ganske langt. Utplassering av sprøyteautomater(slik det har vært gjort i noen byer i Norge) og kurs i riktig bruk av sprøyter (som foreslått bl.a. av uteseksjonen i Oslo) vil da være logiske tiltak.

Et allmenforebyggingsperspektiv tilsier en så restriktiv holdning som mulig også til slike tiltak. Av hensyn til det store flertallet av ungdom er narkotikabruk i utgangspunktet ulovlig og straffbart. Jo flere kompromisser en gjør i forhold til dette, jo mer vil en også bidra til å allminneliggjøre narkotikabruk. En må likevel også ta med i betraktning at HIV-smittede stoffbrukere som deler sprøyter eller har prostitusjonskontakter, også er smittsomme i forhold til HIV. Et sekundærforebyggingsperspektiv tilsier altså at en bør gå langt i å hindre disse i å overføre smitten til andre. En avveining her er ikke lett. Her vil vi nøye oss med å slå fast at den kurs norske helsemydnigheter har valgt kan se ut til å virke forebyggende i forhold til HIV-smitte blant sprøytebrukere.

Det er likevel grunn til å peke på at institusjonstilbud for behandlingstrengende stoffbrukere også vil kunne virke HIV-forebyggende. Dette betyr for det første at ikke-HIV-positive stoffbrukere får redusert sin risiko for å bli smittet. Mye tyder også på at HIV-smittede stoffbrukere profiterer ekstra gunstig på rusgiftfrie behandlingssteder, muligens fordi dette på en måte blir oppfattet som "siste sjanse". Det antas at det i øyeblikket er 4-5 000 aktive sprøytebrukere i Norge (Skog 1990). Antall registrerte HIV-smittede sprøytebrukere var 339 og 27 som også i tillegg var homo-biseksuelle ved inngangen til 1993. I tillegg kan det være noen som ikke er registrert, anslått til ca. 70 personer i 1990 (Skog 1990). Dersom alle de HIV-positive stoffbrukerne skulle ha fått en behandlingsplass, ville dette for kortere eller lengre tid beslaglegge ca. 350 behandlingsplasser. Dette er mye, men ingen direkte uoverkommelig oppgave, dersom en virkelig ønsket å satse på å hindre smittespredning. I 1992 var en oppe i ca. 650-680 offentlig godkjente heldøgns institusjonsplasser for stoffbrukere totalt, og ca. 135 plasser i privatdrevne institusjoner, utenom Evangeliesentrene, som har ca. 300 plasser (Sosialdepartementet 1992). I forhold til dette behandlingstilbudet burde det ikke være så utopisk å prioritere HIV-positive til institusjonsplassene i en periode.

Dersom en da ikke legger filosofier til grunn om at en HIV-smittet er mindre verdt og har mindre krav på samfunnets behandlingsinnsats enn andre.

Sett i et HIV-perspektiv er det innlysende at det også gjelder å hindre en generell rekruttering til stoffprøvernes og stoffbrukernes rekker. Den enkle logikk er den: Jo flere som har erfaring med eller er aktive brukere av illegale stoffer, jo flere vil også bli sprøytebrukere og dermed komme i utsatt posisjon i forhold til HIV. Det gjelder derfor å sette en stopper for all spredning og bruk av illegale rusgifter, og motarbeide all aksepterende stoffideologi. Myndighetene i Norge har imidlertid gått svært langt når det gjelder kontrollpolitikk. Jeg stiller meg tvilende til hvor mye lenger en kan komme på denne veien.

Etter mitt syn gjelder det nå også å sette iverk etterspørselsreduserende tiltak, og tiltak som kan bekrefte den avvisende holdning til illegale rusgifter som flertallet av ungdommen og folk flest har. En hver nedbygging av så vel rusgiftspesifikke som generelle forebyggingstiltak må derfor betraktes som uønskelig og risikabelt. Jeg vil derfor stille meg kritisk til den nedbygging av fritidsklubbvirksomheten og andre ungdomstiltak som har funnet sted i mange kommuner de siste årene.

Også utekontaktvirksomheten har vært et positivt forebyggende innslag i mange kommuner, men som nå er hardt presset eller trues av nedleggelse mange steder. Både denne og andre former for oppsøkende virksomhet bør videreføres og utvikles. Kanskje ikke bare på grunn av HIV-faren. Men mange kommuners sparepolitikk overfor disse virksomhetene bør også vurderes i et slikt perspektiv. Jeg er stygt redd for at kortsiktige budsjettvurderinger i stat og kommune, med rasering av fritidsklubber, utekontakter og manglende satsing på fritidsmiljøer som resultat, på lengre sikt vil øke tilsiget til belastede sentrumsmiljøer, øke narkotikabruken, sprøytebruken og HIV-smitten.

Jeg vil også etterlyse reelle alternative fritidsmiljøer hvor rusgifter ikke har noen plass. I de to siste tiårene har utviklingen mer og mer gått i retning av at de alkoholfrie samlings- og serveringsstedene har forsvunnet fra de fleste bymiljøer. Det som tilbys er opphold på skjenkesteder for dem som er blitt så gamle, eller en fritidstilværelse på gatehjørnene, i snack-barer og varehus, på bussholdeplasser, tog- og t-bansestasjoner. På lengre sikt vil dette medføre ris til egen bak for nedskjæringskåte politikere, drastiske belastninger på helse-og sosialapparatet og svekking av samfunnssolidariteten.

Det er en dokumentert påstand at alkohol og narkotika går sammen. Blandingsbruk av rusgifter er det vanlige i stoffbrukermiljøer. Narkotika omsettes ofte på skjenkesteder. Her foregår også mye av prostitusjonstrafikken. Min uærbødige påstand er at vi kunne forebygge mye risikabel seksualatferd, mye narkotikabruk og mye HIV-smitte, dersom vi var villige til å ta målet om en reduksjon i alkoholforbruket på alvor. Jeg sier ikke at det er bare dette vi skal gjøre. Men det er grunn til å rope varsko når helsemyndigheter, politi, kommuner og stat i flere år har skjøvet alkoholpolitikken under teppet og unnlatt å få bevillingsutviklingen under kontroll. Tida er nå inne til å innse at også alkoholpolitikken må sees som en del av det AIDS-forebyggende arbeidet.

Noen har sammenlignet HIV/AIDS med Svartedauen. Noen har sammenlignet kampen mot narkotika med hekseprosessene. For 80 år siden ble mye av det som var vondt og leit her i verden tilskrevet alkoholen. Det har, alle overdrivelser til tross, vært en kjerne av sannhet i mye av dette. HIV/AIDS er ikke minst på verdensbasis en dødelig trussel mot store befolkningsgrupper. Forekomsten av HIV/AIDS vil i tillegg til spredning av sykdom og død også kunne legge en klam hånd over mye av vår seksuelle frigjøring.

Det er sikkert at alkohol og narkotika utgjør selvstendige problemer i samfunnet, og utbredelsen av dem bidrar også til spredningen av HIV/AIDS. Rusgiftbruken bidrar også til passivisering og sløving i mange samfunnsgrupper, og til store og selvstendige helse- og sosialproblemer. Jeg ser det derfor som meningsfylt å reise kamp mot alkohol og narkotika, og se denne kampen i et HIV/AIDS-perspektiv. Vårt forebyggende arbeid mot rusgifter og AIDS bør også kunne settes i et seksuelt frigjøringsperspektiv. Den norske Orkidekampanjen mot rusgift har som ett av sine motto: "Klin edru". Dersom parolen får masseoppslutning vil dette bidra mye til utvikling av sikrere, naturligere og friere individer, også seksuelt sett. Men ikke minst vil det bidra til redusert risiko for spredning av HIV-AIDS.