I denne artikkelen ønsker jeg å utfordre til refleksjon rundt forholdet mellom voksne rusgiftbrukere og deres barn. Utgangspunktet er at en person med rusgiftproblemer ikke bare betraktes som misbruker, men også som far eller mor. Dette innebærer at vår forståelse av de voksne nå utvides, og kombineres med relasjonskunnskap, altså kunnskap om hvordan rusgiftproblemer kan forstyrre forholdet mellom barn og foreldre, og derved påføre barnet skade.

Tradisjonelt har fagfolkene i rusgiftfeltet i liten grad sett det som sin oppgave å rette oppmerksomheten mot problematikerens barn og samlivspartnere. En har ikke vært opptatt av å gi disse den hjelp de kan trenge for sin egen del. Dette rammer i særdeleshet barna. I litteraturen blir disse barna med rette omtalt som «de glemte barna» (cork 1969). Vår store utfordring blir å finne fram til måter å arbeide sammen på, forene kunnskap og erfaring fra ulike fagfelt, og samarbeide på tvers for å nå fram til dem.

Misbruket et tabuområde i familien

Rusgiftbruk er et tabuomrade i vårt samfunn. Holdepunkter for en slik påstand henter jeg fra kunnskap om den diskrepans som er tilstede mellom omfanget av rusrelaterte problemer, og den usynlighet som problematikken er omgitt av. Dette gjelder både i de familiene som er berørt, og det gjelder i hjelpeapparatet.

Det a tabubelegge et problem innebærer et forbud mot å synliggjøre det. Det blir kulturens måte å lage et «ikke-tema» på. Et «ikke-tema» er noe som er der, men som vi ikke ønsker a se, ikke a vite noe om, og noe vi ikke ønsker å forholde oss til. Det usynlige blir også, naturlig nok ugyldig (leira 1990). Opplevelsen av det blir ingen sosial realitet. Det som skjer det skjer ikke.

Likevel er rusgiftproblematikken ikke helt usynliggjort i vårt samfunn. Men vi ser og erkjenner bare et lite utsnitt av den. Vi setter fokus på den utslåtte og nedslitte stoffmisbrukeren eller alkoholisten. Ved å gjøre misbrukeren til en person som er veldig annerledes enn deg og meg, opprettholdes det tabubelagte. Det skapes myter om hvordan en person med rusgiftproblemer egentlig er, hvordan han ser ut, og hvordan han oppfører seg. Myten blir at problemene bare rammer noen få, og at disse er mennesker som på avgjørende måter er annerledes enn oss selv.

Imidlertid er det slik at de fleste av oss kan utvikle og at mange av oss også faktisk utvikler rusproblemer. Det er bare unntaksvis at en havner på brygga eller i parkene. Det er uhyre sjelden at du bare ved å se på folk, kan avgjøre hvorvidt de har rusproblemer som belaster og forstyrrer deres barns utvikling.

Det er et annet aspekt ved det tabubelagte som jeg gjerne vil trekke fram. Når sperren mot synliggjøring brytes, eller når omkostningene blir av en slik karakter at det ikke lenger nytter holde problemene skjult, da utsettes personene for sosial forakt. Dette induserer ofte en intens opplevelse av skam for den som innehar problemet.

Skyld og skam har viktige nyanser i seg. En kan være objektivt skyldig i noe, uten at en nødvendigvis opplever seg som skyldig. Men det er umulig å oppleve skam, uten å føle seg skamfull. Skyld henspeiler på noe du gjorde, intendert eller ikke, mens skam henspeiler på noe du er. Kulturelt sett er vi kanskje enda mer redde for opplevelse av skam enn vi er for opplevelse av skyld.

Det å indusere skam gir makt. Skam er en følelse som snur det beste ved deg mot deg. Det er et slags mentalt kvelertak, og det skambelagte må skjules.

Når det er så vanskelig for profesjonelle hjelpere å snakke med foreldre om bruk, forbruk og eventuelt misbruk av rusmidler, er en av grunnene nettopp at vi er si redd for å berøre det som ligger der av skam og skyld. Vi er ikke særlig trenet til å snakke om skambelagte problemer. Vi blir redde for å indusere mer skam og skyld i vare klienter, for å legge stein til byrden. Det kan lett bli slik, under samtalen, at det å spørre om bruk av rusgifter blir å insinuere noe det ikke er aksept for. Det kan lett oppfattes som en bebreidelse, i stedet for som en utstrakt hånd.

Når tabuering ikke bare usynliggjør, men også ugyldiggjør, finnes det ikke noe godt språklig rom der en kan snakke naturlig sammen om det som ligger en på sinne. Når en forsøker søter en lett på folks psykiske forsvar, i form av benekting, rasjonalisering og bagatellisering.

Det blir derfor en stor utfordring å gjøre rusgiftbruk til en sosial realitet. Det må være en realitet som vi kan snakke om, reflektere rundt, og bearbeide opplevelsen av, bade på godt og på vondt. Jeg ser ingen andre løsninger, dersom vi skal kunne komme til med hjelp, enn å bryte de barrierer som hindrer åpenhet. Det er ingen vei utenom, dersom vi skal kunne nå barna, mens det ennå er mulig å gi nødvendig støtte og hjelp.

Barnet i misbrukerfamilien

Det første vi må ta stilling til er hva et misbrukerproblem er. Det er ikke enkelt å gi en presis definisjon av dette. Det er flytende og uklare grenser mellom hva som kan kalles vanlig forbruk, hva som er misbruk, og hva som er avhengighet.

Jeg har valgt å se rusgiftproblematikken i et familieperspektiv. Da eksisterer det et rusrelatert problem når en person bruker rusgifter slik måte at det går ut over oppgaver og funksjoner som skal ivaretas i familien, og når de følelsesmessige bånd mellom menneskene der belastes og forstyrres av rusgiftinntaket (hansen 1990).

Gjennomgående forskningsfunn

Flere studier viser at barn i familier med rusgiftproblemer har forhøyet risiko for en rekke problemer og symptomer, som kan vise seg allerede mens barna er små. Det gjelder angst, søvnvansker og mareritt, tvangstanker og tvangshandlinger, og konsentrasjonsvansker. Med dette følger ulike andre plager, som for eksempel psykosomatiske symptomer, underyting og skoleskulk. Disse barna har også en forhøyet risiko for å bli utsatt for så vel fysisk mishandling som seksuelle overgrep.

Hos ungdommer og voksne som er vokst opp i misbrukerfamilier, finner en også depresjon, spiseforstyrrelser og psykosomatiske lidelser, hyppigere enn i normalbefolkningen. Det samme gjelder lav selvtillit, kriminalitet og rusmiddelmisbruk (connally et al. 1994, velleman et al. 1994, nylander 1960, miller og lang 1977, moos og billings 1982, rydelius 1981, haugland 1992, nordlie 1990).

Mange forskere har vært opptatt av at alkoholproblemer overføres fra den ene generasjon til den neste. Belastningen synes ikke å være knyttet til sosial klasse. Barn fra såkalte velstående familier kan belastes like mye som barna fra såkalte arbeiderklassehjem. Imidlertid er det jo slik at vi oppdager problemene og de utsatte barna i større grad når de kommer fra familier med lav sosial status og dårlig økonomi, enn tilfellet er for barn i høystatusfamilier og familier med god økonomi.

Når det gjelder kjønn har vi ikke sikre funn om hvorvidt piker eller gutter er mest utsatt. Noen studier viser at det går dårligere med jentebarn, og at effektene på barna er mer alvorlige dersom det er moren i familien som har et rusproblem. Andre studier viser ikke disse forskjellene (moser og jacob 1997, velleman og orford 1993).

Erfaringer fra klinisk praksis

I det følgende skal jeg skissere noen systematiserte kliniske erfaringer fra møter med barn og deres rusgiftbrukende foreldre. Det handler om hvordan det kan være vanskelig å være barn i disse familiene. Mine erfaringer er basert på møter både med små barn, tenåringer og voksne kvinner og menn som har hatt foreldre med rusgiftproblemer. Alkohol er den rusgiften som de fleste har brukt og misbrukt, spesielt er det dette som har preget familiene til de som har vært tenåringer eller voksne når jeg har møtt dem. Erfaringene med spedbarn og barn under skolealder er i større grad knyttet til stoffmisbruk, spesielt heroin.

Når vi samler våre erfaringer og setter dem i system, søker vi generaliseringer og fellestrekk. La meg derfor først presisere at alle familier er forskjellige. Deres problemer varierer både i art, grad, og i omfang. I to familier med tilsynelatende sterke fellestrekk, med omtrent samme former for misbruk, og med barn i samme alder, kan utslagene for barna bli ganske forskjellige. Det er derfor de grove fellestrekk jeg skal ta fram, og ikke de mange finere nyansene.

Et karakteristisk trekk ved familier med rusgiftproblemer er at barna kan møte vanskeligheter og være bekymret for foreldrenes inntak av alkohol lenge før foreldrene selv opplever helsemessige problemer ved sitt misbruk, eller definerer sitt forbruk som et problem. Fars eller mors lever synes å tåle mye mer alkohol enn barnets psykososiale helse. Barnet er sjelden opptatt av mengden alkohol som konsumeres, eller hvor ofte det drikkes. Det er ikke selve inntaket av rusgifter som belaster og forstyrrer barn. Det er de atferdsmessige forandringer som inntreffer som konsekvenser av inntaket. Slike atferdsendringer kan holde seg mye lenger enn selve rusens varighet. Det er bekymringer rundt endringer i atferd som opptar barnet, og som knytter det på en uheldig måte, både til den som drikker og til den som ikke drikker. Det er de samhandlingsmønstre som utvikles i familien som er belastende for barna.

Endringer i holdning i forhold til barnet kan komme plutselig og uten forvarsel, og uten noen direkte tilknytning til hva barnet gjør eller ikke gjør. Slike skremmende forandringer kan ofte starte rett før foreldrene begynner å drikke, og kan holde seg, eller skifte igjen, uten at barnet har mulighet til å forstå hva som foregår. Mange barn forteller om hvordan de lærer seg å bli årvåkne overfor familien, og ytterst følsomme for hvordan det følelsesmessige klima til enhver tid er. Barnet bekymrer seg for når forandringene vil inntreffe, og for hvordan situasjonen i familien vil bli.

Mange barn forteller at det ikke nødvendigvis er periodene med drikking som er de vanskeligste. Det kan være minst like vanskelig for dem når misbrukeren er edru, fordi de da kan være fylt av bekymring og engstelse for når neste gang vil bli, og hvordan det vil bli da.

Både barnet og foreldrene har forventninger til og normer for hvordan et familieliv bør være. Men når rusen gis høyeste prioritet, brytes de grunnleggende ideer om hva foreldre skal være for sine barn.

Foreldre-barn-relasjonen blir snudd på hodet. Barna forstår ikke hva som foregår, de bekymrer seg for sine foreldre, og forteller oss om foreldre som ikke makter å gjøre verden begripelig for dem. I strid med den gjeldende norm blir foreldrene barnets ansvar, uten at barnet har ressurser eller muligheter til å løse de problemer som oppstår. For mange blir undertrykkelse av svik og skuffelse den eneste løsning.

Det blir foreldrenes behov, og ikke barnets, som bestemmer hvilke regler som gjelder til en hver tid, og barnet blir stående uten forklaring på det som skjer. Det dysfunksjonelle kommunikasjonsmønstret overlater barnet til seg selv, med mange spørsmål om vanskelige ting, og i en relasjon til foreldrene som er full av konflikter og skuffelser.

Foreldre snakker sjelden til barnet om sine rusgiftproblemer. De fleste holder sine vansker som en hemmelighet, eller som en pseudohemmelighet. Det er noe som alle vet om, men som ingen snakker om. Ved å benekte eller bagatellisere rusgiftproblemet kan de voksne beskytte seg selv. De slipper, tilsynelatende, i oppleve skyld, og i ta ansvar for konsekvenser av sine handlinger, og hvordan disse rammer andre. Men for barnet vil benekting og bagatellisering representere et meget stort problem, hvis konsekvenser er alvorlige. Barnet får ikke sine opplevelser bekreftet, nettopp fordi de blir møtt av noe som er ikkeeksisterende. Barnets mulighet til å bygge opp en forståelse av seg selv i verden forstyrres og derved også deres mulighet til i integrere hendelsene rundt seg i en helhet de kan forstå. Barn er vanligvis meget aktive for å finne mening og sammenheng i sin tilværelse.

Men disse barna har ingen mulighet til i mestre dette, og heller ikke til å bearbeide sine opplevelser. De mister tilliten til foreldrene, samtidig som opplevelsen av egen usikkerhet bare øker.

Barna forsøker ikke bare å redusere problemene i hjemmet. De bestreber seg på å forandre sine foreldre. Det å løse problemer som ligger utenfor deres kontroll gjør ansvaret spesielt tyngende, med en oppgave som er umulig for dem. Mange barn opplever at den berusede forelderen krever noe fra dem. Når barnet forsøker å gjøre noe med situasjonen og å møte forelderens krav, blir dette en umulighet og barnet blir påført skyld. Mange opplever nettopp at de er skyldige i all elendigheten. Et resultat av dette blir blant annet at naturlig og spontant samvær med andre barn blir vanskeliggjort.

Oppsummert kan en si at barn som lever med foreldres rusgiftproblemer utsettes for smertefulle opplevelser, som ikke blir bearbeidet. Videre at mange av disse barna ikke blir eksponert for opplevelser og erfaringer som anse som vanlige, naturlige og normale for barn i vårt samfunn. Rusgiftbruken og de problemer dette skaper er så tidkrevende at det spiser opp all energi, og organiserer hele familien.

Beskyttelsesfaktorer

Når vi skal hjelpe slike barn og familier, er det nødvendig å foreta en individuell kartlegging og vurdering. En må finne ut hvor vidt og hvordan barnet blir belastet i sin utvikling, hva som er de alvorligste belastningsfaktorene, og hva som er mulige ressurser, i denne spesielle situasjonen, og for dette spesielle barnet.

Spesielt vil vi se etter hva som er barnets og situasjonens sterke sider, og hva en har å spille på i et behandlingsopplegg.

Fra forskning vet vi at det finnes en rekke beskyttende faktorer, som kan hindre eller redusere feilutvikling hos barn i utsatte familier (haugland 1992, christensen 1997, rutter 1985).

De faktorene som mest går igjen, og som er relevante i vår sammenheng, er følgende:

  • I hvilken grad den edrue ektefellen (partneren) kan kompensere for den forelder som har et misbruksproblem.
  • At barnet får adekvat informasjon og følelsesmessig støtte
  • At foreldrene klarer å beskytte barnet mot å bli eksponert for ulike situasjoner der misbruk foregår
  • At en lykkes med å holde konfliktnivået i familien nede
  • At familien klarer opprettholde regler, rutiner og ritualer
  • At barnet har en (eller flere) personer utenfor kjernefamilien som det kan støtte seg til.

Hvordan hjelpe barna?

Mitt terapeutiske valg er nesten alltid å inkludere barnas situasjon helt fra starten av den terapeutiske prosessen. I samtaler med kvinner og menn om rusgiftproblemer tar jeg spørsmålet om barn og foreldrefunksjoner opp. Jeg spør ikke bare om hvordan rusproblemet arter seg for dem selv som personer, jeg henleder også samtalen inn på hvordan disse problemene virker inn på han eller henne som far eller mor. De voksne sier ofte at de ikke vet hvordan barnet tenker eller opplever situasjonen. Mange foreslår selv at de vil spørre barnet om dette, for så å bringe svaret tilbake til terapirommet.

Når terapeuten inkluderer barnet kontinuerlig i samtalene blir den voksne mer oppmerksom på denne delen av sitt problem, og derfor også mer opptatt av det. Vi snakker om hvordan barnet eksponeres for belastningsfaktorer, og hvordan det eventuelt beskyttes. Det blir viktig for dem at barnet har det vanskelig, og at det er sider ved familielivet som påvirker barnet uten at de som foreldre har klarhet i hvordan dette skjer. En slik bevisstgjøringsprosess kan være tilstrekkelig til at foreldrene blir i stand til å vurdere hvilke omkostninger deres egne problemer har for barnet, og til å møte sitt barn på andre måter enn tidligere. Dette kan bli en erkjennelse som kan virke ytterligere motiverende for å legge egne rusproblemer bak seg.

På bakgrunn av klinisk praksis ser vi at en slik refleksjonsprosess gir god effekt både for foreldre og for barn. Men det er selvsagt store forskjeller her, på hvordan foreldre klarer å ta inn nettopp dette perspektivet. Noen blir raskt oppmerksomme på barnets smerte og bekymring, og blir motivert og rede til å hjelpe barnet. Andre trenger tid med sin egen prosess for å kunne gjøre det samme. De trenger tid til å bearbeide egen skyldfølelse, egen skam og smerte, som er forbundet med å kunne se de konsekvenser og virkninger som deres eget problem har for barnet.

Når denne prosessen kommer i gang, er det ikke nødvendig å involvere barnevernet. Foreldrene lykkes selv med å få grep om sine vansker og å legge sine problemer bak seg i et tempo som er forsvarlig ut fra barnets modenhet og situasjon. Familienes samhandlingsmønstre innehar grunnleggende gode elementer som en kan bygge på, på tross av at smertefulle og belastende følelser etter hvert har bygget seg opp. Barnets problem kan med andre ord bearbeides via terapi til foreldrene, uten at en rører direkte ved barnets posisjon, i form av inngrep.

Barnet trenger ikke bare hjelp mens foreldrene drikker. De trenger også hjelp og støtte for å tilpasse seg den nye situasjonen når misbruket opphører. Dette innebærer hjelp til å sortere følelser og forventninger, som for eksempel frykt for tilbakefall. Det er mye sorteringsarbeid som må gjøres også i en slik utvikling.

Av den grunn er det ofte nødvendig, for en tid, å inkludere barnet i selv behandlingen. Det er mange forskjellige måter å gjøre dette på, ved ulike innfallsvinkler og metoder.

Mange veier kan føre til det samme utviklingsmessige mål for barna.

Samarbeid med foreldrene om barnas utvikling

Mitt terapeutiske valg har alltid vært å arbeide mest mulig sammen med foreldrene om å hjelpe barnet. Dette har jeg valgt ut fra den grunntanke at det viktigste som kan skje av helende art, er at en får i gang en positiv prosess mellom foreldrene og barnet. Det tabubelagte problem har utviklet seg innen familien, og det er av avgjør ende betydning at det åpnes for at problemet eksisterer, og at det har hatt og har betydning for barnet. For å få dette til må foreldrene komme barnet i møte. Barnet har behov for å få sine tidligere opplevelser og erfaring bekreftet av foreldrene. Det trenger å få tydeliggjort og synliggjort sammenhenger som var der, men som det ikke ble snakket om.

Mange spørsmål trenger en oppklaring. Det er viktig å få fram det som har forvirret barnet, og å konkretisere de voksnes ansvar. Foreldrenes bekreftelse er viktig for at barnet skal kunne plassere skyld og skam der det hører hjemme, og få hjelp med sin opplevelse av hjelpeløshet. Nettopp hjelpeløshet og ensomhet plager mange av disse barna i ekstrem grad. Barnet må også få anerkjennelse for sin streben etter å løse familiens og foreldrenes problemer, og for de metoder det har benyttet for å nå fram. Det samme gjelder måten barnet har forsøkt å ta vare på foreldrene på.

Nok en viktig side ved å bistå barnet, er å sørge for at det får komme inn i sammenhenger der det får tilgang til vanlige og aldersadekvate opplevelser og erfaringer.

Det rusrelaterte problem splitter ofte familiemedlemmene, i deres vurderinger av hva som har skjedd. For barnet er det viktig at denne splittingen, og de ulike og kanskje motstridende vurderinger bringes til opphør. Foreldrene må kunne samle seg om en felles opplevelse og beskrivelse. Hvordan de mestrer dette vil gi viktig indikasjoner på hvordan de vil kunne komme videre. Det vil indikere noe, ikke bare om den evne foreldrene har til å hjelpe barnet med det som har vært, men også gi viktige signaler om hvor stor plass barnet, og barnets verden, kan få i det som kommer. Det vil si noe om hva det gir an å prate om, og hvordan barnet kan bruke sine foreldre til å gjøre verden forståelig og forutsigbar for seg. Noen foreldre er i stand til å gjøre dette alene, men de fleste trenger betydelig starthjelp for å komme inn i et godt spor i denne retningen.

Generelt er foreldre nølende og usikre, når det gjelder å snakke med barn om vanskelige temaer. I vår kultur er det en grunnleggende ide om at barn skal beskyttes for alt som er vanskelig. Dette er i og for seg en vennlig tanke. Men i denne, som i mange andre sammenheng, er barna allerede blitt utsatt for smertefulle og forvirrende opplevelser, som er der, og som trenger bearbeidelse. Det er ikke noe lettere å oppleve det vanskelige, enn det er å snakke om det.

Som oftest snakker jeg med barnet og foreldrene sammen. Målet for meg som terapeut er å skape en felles arena for dem som kan danne basis for at foreldrene kan hjelpe barnet til bearbeidelse av sine erfaringer. Når barnet inkluderes på denne måten, er det ut fra barnets premisser at samtalen finner sted.

Ved behandling av andre problemer, som foreldrene har seg i mellom, velger jeg ikke å inkludere barnet. Det kan dreie seg om ulike sider ved det voksne livet, som barnet i mye mindre grad har vært, eller er involvert i. Selv om mange av disse barna er vant til å forholde seg til de voksnes problemer, og kan gi terapeuten gode observasjoner av hva som foregår, er det viktig å vise at noen temaer tilhører voksenlivet. Det barnet har sett må bli bekreftet og anerkjent, samtidig som barnet blir orientert om at dette er noe de voksne må løse uten barnets hjelp.

Et annet moment som å tas opp er hvor vanskelig det er fortelle barnet at ikke alle problemer løser seg, selv om foreldrene går inn i en behandlingssituasjon. Dette betyr ikke nødvendigvis at det aldri vil forekomme mer rusgiftbruk. Erfaringsmessig er det slik at jo flere løfter som er gitt, og jo flere løftebrudd som har forekommet, jo viktigere er det å inkludere barnet i samtaler rundt dette tema. Jeg avklarer da med foreldrene på forhand hva de er sikre på at de kan holde av løfter, hva de er mer usikre på, og hva som bør skje dersom et nytt tilbakefall inntreffer.

Med tanke på dette bør det etableres et sikkerhetsnett for barnet, eller barna. Noen utenfor selve kjernefamilien bør være orientert om situasjonen, slik at barnet, med foreldrenes samtykke, har noen som det kan henvende seg til og som det stoler på. Disse voksne kan følge litt ekstra med, og kan hjelpe barnet dersom det skulle inntreffe nye episoder. Dette kan være slektninger av barnet, en god nabo, eller en skolelærer. Poenget er å bryte barnets opplevelse av å være alene med sine bekymringer, og vise at andre voksne kan gripe inn. Metodens effektivitet avhenger av barnets alder, dets generelle modenhetsnivå, evne til å bruke språket som en måte å uttrykke følelser, tanker og vansker på.

I familier der den ene av foreldrene er rusgiftmisbruker, vil det i mange tilfelle også befinne seg en edru far eller mor. Å gi hjelp til den av foreldrene som er edru er muligens noe av det beste vi kan gjøre, for å forebygge vansker for barna. Vi vet at samlivspartnere kan oppleve rusgiftbruk i 10-15 år før brukeren selv søker hjelp. I mellomtida vokser barna opp. Den som ikke selv drikker, står i en posisjon som gir både nærhet til barnet, og innsikt i hva barnet opplever, på en helt unik måte. Dersom vedkommende ikke helt ut er fanget av lojalitet og fellesskap med brukeren, vil han eller hun kunne gi barnet betydelig hjelp. Barnet kan få hjelp til å forstå hva som foregår, og til å få anledning til å ta del i aldersadekvate aktiviteter og relasjoner.

Flere og flere av behandlingsinstansene, både i første- og i andrelinjen ser det etter hvert som en viktig oppgave å gi samlivs partnere råd og veiledning. De kan få hjelp til å ta vare på sin egen psykososiale helsetilstand, og med å beskytte barnet mot konsekvensene av rusmiddelbruket i familien.

Avslutning

I rusgiftomsorgen har vi å gjøre med mange og ulike familiekonstellasjoner. Alle, eller praktisk talt alle som har rusgiftproblemer har en eller annen familiekonstellasjon rundt seg, dersom situasjonen ikke har fatt utvikle seg så langt at alle bånd er brutt.

I denne artikkelen har jeg tatt for meg noen sider ved forholdet mellom barn og foreldre med rusgiftproblemer, uavhengig av om mor og far lever sammen eller ikke, og uavhengig av om barnet bor med en eller med to voksne personer,

I henhold til lov om barnevernstjenester, og ut fra verdier i det norske samfunnet er det best for barn å fa vokse opp sammen med biologiske foreldre, i sine egne hjem.

Dette er også det bærende prinsipp for oss som er behandlere i rusgiftomsorgen. Vi har muligheter for varierte og fleksible individuelle opplegg for behandling av barn i sine egne familier, sammen med foreldrene. Vi ønsker at flere behandlingsinstitusjoner blir med på denne veien, og at vi ved felles anstrengelser kan lære mer om gode metoder og muligheter for å nå fram.

Men samtidig må vi se i øynene at enkelte voksne ikke makter å gi et barn den omsorg det må ha for å utvikle seg til selvstendig voksen, selv om de får den aller beste behandling. Kanskje må vi i større grad anerkjenne at habiliteringsmål for foreldre, sammen med barnet, ikke alltid er realistisk. Kanskje bør vi anerkjenne et behandlingsmål hvor avklaring av barnets situasjon sammen med mammaen og eventuelt pappaen, kan danne et nytt og bedre grunnlag både for foreldrene og for barnet. Mange ganger har vi møtt kvinner som fortsetter å innta rusgifter som et signal til oss om at målet er for langt borte, og veien er for tung å gå. Selv om dette er situasjonen, vurderer jeg det som viktig å anerkjenne den kjærlighetskraft som disse kvinnene har for sine barn. Hvordan kan vi åpne muligheten for forståelse og samtale om at det er mange mater å være mamma og pappa på? Kulturens krav til foreldreskap, med omsorgsfunksjoner på døgnbasis kan bli noe vi pålegger som en ekstra byrde for noen av disse foreldrene. I et slikt perspektiv blir det viktig å kunne jobbe videre med mødre og fedre, om hva slags foreldre en kan være, og hva en kan ha å gi, selv når barnet plasseres i fosterhjem. Dette er vi ikke flinke til.

Vi er heller ikke oppmerksomme nok på hva som skal til av tid og oppfølging for et barn som bor hjemme i en familie der det har vært rusmiddelproblemer. Det dreier seg om tett oppfølging over år, ikke minst av hensyn til barnet. Er vår sosial- og helsetjeneste slik organisert at dette kan være mulig?

Den beskrivelsen jeg har gitt her, av arbeid med barn i familier med rusmiddelmisbruk, er i hovedsak basert på erfaringer fra familier der problemene gjelder alkohol. I en behandlingsinstitusjon som vår ser vi etter hvert også en ganske stor gruppe mødre og barn, der det er bruk av stoff som star i veien for en tilstrekkelig god og stabil omsorg.

Når jeg har fokusert på denne måten er det ikke for å underkjenne de særlige utfordringer som stoffmisbrukere og deres barn representerer for oss. Jeg har gjort det for i understreke at det ikke er denne gruppen som er den største og den mest alvorlige, sett i et barneperspektiv.

Det er ikke i denne målgruppen at de fleste barna går i stykker i vår kultur. Alkoholrelaterte problemer er fortsatt vår største utfordring.

Referanser

  1. Christensen, E (1997): Aspects of a preventive approach to support children of alcoholics. ChildAbtise Review, Vol. 6 pp. 24 35
  2. Connally, G.M., Casswell, S., Stuart, I, Silva, RA., O’Brian, MK. (1993): The effect of parents’ alcohol problems on children’s behaviour as reported by parents and teachers. Addiction Vol. 88 pp. 1283 1339
  3. Cork, R (1969): The forgotten children. A study of children with alcoholic parents, Toronto. Addiction Research Foundation.
  4. Hansen, F (1990): Rusmisbruk i et familieperspektiv. Hvilke utviklingsmessige konsekvenser kan dette få for barn. Tidskrift for Norsk Psykologforening, 22, 737 746
  5. Haugland, BS. (1992): Ritualer og rutiner i familier med alkoholproblemer. Del 1. Teoretiske begrep for beskrivelse av samspill. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 29, 99 105
  6. Leira, H (1990): Fra tabuisert traume til anerkjennelse og erkjennelse. Del 11. En modell for intensjon med barn og unge som har erfart vold i familien. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 29, 737-746
  7. Lynksey, MT, Fergusson, DM, Howard, JL (1994): The effect of parental alcohol problems on rates of adolescent psykiatric disorders. Addiction, Vol. 89 pp. 1277-1286
  8. Miller, D, Fang, M (1977): Children of alcoholics. A 20 years longitudinal study. Social Work Research and Abstracts, 13, 23-29.
  9. Moos, RH, Billings, AG (1982): Children of alcoholics during the recovery process. Alcoholic and matched control families. Addictive behaviour, 7, 155-163.
  10. Moser PO, Jacob, T (1997): Parent child interactions and child outcomes as related to gender of alcoholic parent. Journal of substance abuse, 9, 189-208.
  11. Nordlie, E (1990): Somatiske symptomer hos rusmiddelbrukernes familier, Tidsskrift for Den norske Lægeforening, 110, 725-726.
  12. Nylander, T (1960): Children of alcoholic fathers. Acta Paediatrica, 49, 1-134.
  13. Rydelius, RA (1981): Children of alcoholic fathers, their social adjustment and their health status over 20 years. Acta Paediatrica Scandinavia, Supplement 286
  14. Rutter, M (1985): Resilience in the face of adversity. Protective factors and resistance to psykiatric disorder. British Journal of Psykiatri, 147, 598-611.
  15. Velleman, R, Orford, J (1993): The importance of family discord in explaining childhood problems in the children of problem drinkers, Addiction Research, Vol. 1 pp 39-57.