Hva er årsakene til rusgiftskadene?

Betrakter en imidlertid rusgiftskadene på samfunnsplan, vil en grovt sett kunne skille ut tre typer av årsaker til rusgiftskader:

1. Rusgiftproduksjon og -spredning.
2. Rusgiftkulturen - hos oss først og fremst alkoholkulturen.
3. Økonomiske-sosiale-fysiske-psykiske problem.

1. Rusgiftproduksjon og spredning

Forbruket av rusgifter er idag svært høyt. Hos oss er alkoholforbruket det dominerende. I andre vestlige land har alkoholen en enda mer dominerende plass. I mange utviklingsland er alkoholproblemet et økende problem. Tradisjonelle rusgifter fra disse landene, som opium og koka, er blitt eksportvarer til Vesten, ofte basert på vestlig kapital og teknologi.

Det totale rusgiftforbruket i et samfunn avgjør hvor høyt skadenivået skal bli. Dette er vist best for langtidsskader av høyt alkoholforbruk. Øker forbruket av alkohol til det dobbelte, øker antallet storforbrukere til det firedobbelte. Men det er grunn til å anta at også andre rusgiftskader øker når forbruket øker. Selv om det f.eks. kan finnes variasjoner i skadenivå mellom land med samme gjennomsnittlige alkoholforbruk, viser erfaringene at innenfor hver enkelt kultur eller nasjon fører forsøk på å endre skadenivået ved å endre folks drikkevaner i det store og hele til at nye drikkevaner kommer i tillegg til de som allerede eksisterer, og på den måten forblir skadevirkningene store. Alle rusgiftskader bygger på de medisinske og kjemiske virkningene av rusgiftene i tillegg til de kulturelle forventningene som knytter seg til bruken av hver enkelt rusgifttype. Vi kan således forvente at dersom det totale forbruket av f.eks. alkohol øker, så vil også passiviseringen i samfunnet øke.

Spredning av rusgifter

For at rusgifter skal kunne brukes, må de produseres og spres. Produksjon og spredning har variert opp gjennom tidene. Det samme har omfanget av rusgiftforbruket, og dermed også de skikkene, normene og holdningene som har vært knyttet til rusgiftbruken. Forbruket av alkohol, på samme måte som omsetning av opium fra Kina og "Det gyldne triangel", kokain fra Sør-Amerika og cannabis fra Midt-Østen, gjennomgikk en kraftig volumøkning etter at kapital ble satt inn i produksjonen og ny teknologi gjorde det mulig å produsere i industriell målestokk. Den alkoholtradisjonen vi har i Norge i dag er en følge av den produksjonen og spredninga av alkohol vi har hatt i de siste tiåra, av den rusgiftpolitiske historie vi har og av den rusgiftpolitiske påvirkning vi blir utsatt for fra utlandet. På samme måten er f.eks. kokainproblemet i flere sør-amerikanske land en direkte følge av den kokainproduksjon, som pågår, de omsetningsforhold som eksisterer og de kapitalkrefter som er satt inn i kokainproduksjonen.

Rusgiftprofitørene

Rusgifter er varer som blir framstilt og solgt for å gi størst mulig fortjeneste til dem som har investert kapital i denne produksjonen. Så langt er rusgiftene lik andre varer som blir produsert og omsatt i Norge. Vi ser da også at f.eks. bryggeriindustrien i Norge har øl bare som én av sine varer. Det følger videre av vanlige økonomiske lovmessigheter at når det først er investert kapital i rusgiftproduksjon og -omsetning, vil personene og organisasjonene bak til enhver tid forsøke å utvide markedet for varene sine og øke produksjonen. Dette gjelder også for illegale rusgifter.

Alkohol

De kreftene som er involvert i alkoholomsetning i Norge er først og fremst bryggerinæringen, kjøpmannsorganisasjonene, hotell- og restaurantnæringen, turistnæringen, fly- og ferjeselskaper, representanter for utenlandske alkoholprodusenter og Staten ved a/s Vinmonopolet. Også andre krefter er, eller ønsker å bli involvert, som f.eks. en rekke massemedia, reklamebransjen osv. Disse kreftene driver et åpent og skjult press på samfunnet, via kommunale og statlige myndigheter, massemedia, direkte markedsføringsutspill og andre påvirkningsmetoder for å få gjort alkohol så lett-tilgjengelig og billig at omsetningen kan gi maksimal profitt. Økning i antallet salgs- og skjenkesteder, konsentrasjon av Vinmonopolutsalg i de mest sentrale boligstrøk og kjøpesentra, reduksjon i alkoholprisene og kobling av alkohol til andre varer og tjenester er noen av de mest utbredte metodene. Dersom disse metodene lykkes, vil de føre til økt alkoholforbruk og økte skader. Profittinteressene bak alkoholomsetningen har derfor heller aldri akseptert kunnskapen om at totalforbruket er avgjørende for skadevirkningene. Istedet har de slutta seg til teorier som at alkoholavhengighet er en sykdom som noen få er arvemessig disponert for, eller at problemet ikke er alkoholen, men enkeltmennesker som ikke kan holde måten, eller drikker på feil måte. I noen land har alkoholindustrien greid å oppnå troverdighet gjennom å omgi seg med såkalte "forskere" og "eksperter" som har bygd opp om alkoholindustriens syn, og til og med gjort det mulig for den å komme inn i skoleverk og undervisning med sine budskaper. Også i Norge blir dette forsøkt.

Som en følge av den sterke stilling alkoholbruk har fått i Norge, ettersom både øl- og brennevinsomsetning i Norge er sterkt monopolisert, og ettersom det er stor fortjeneste i omsetning av alkohol, blir enkelte fristet til å investere i smugling og småproduksjon av alkohol, og spredning av denne alkoholen på sida av de legale kanalene. Denne virksomheten har et visst omfang i Norge, og må motarbeides. Men dette kan ikke skje gjennom å gjøre legal alkohol mer lett-tilgjengelig, men ved å se på hjemmeproduksjon og smugling av alkohol som et særlig problem som må motarbeides med særlige midler.

Det er likevel grunn til å slå fast at hoveddrivkraften bak alkoholspredningen i Norge er de kapitalkrefter som har investert i produksjon og omsetning av legal alkohol.

Legemidler

Det er enighet om at det eksisterer et overforbruk av enkelte medikamenter. Dette gjelder særlig de s.k. psykofarmaka som blir brukt til rusformål utover det medisinsk forsvarlige. På grunn av de store medisinske landevinningene og nye medikamentelle behandlingsprinsipper som legemiddelindustrien har fått æren for, har det vært upopulært å kritisere denne industriens forskjellige virksomheter, og det har vært et argument for å rettferdiggjøre industriens økonomiske vinning. Et viktig middel for å øke profitten er å holde forbruket oppe og øke det. Den farmasøytiske industrien utvikler sine produkter ofte under hektisk konkurranse. Dette medfører fare for at den skal fristes til å slippe nye preparater ut på markedet før de er grundig nok utprøvet. De mange ulike navn på preparater med samme innhold øker faren for navneforvekslinger og feilforskrivninger, selv om vi i Norge tradisjonelt har et lavt antall produkter på markedet sammenlignet med andre land i Europa. Legemiddelindustriens fortjeneste er enorm ved en gjennomgående overprising av produktene bl.a. gjennom patentbeskyttelser og uoffisielle prisavtaler. Reklameutgiftene er enorme og bidrar til å bygge opp en omfattende medikamentkultur blant såvel leger og helsepersonell som blant pasienter og andre medikamentbrukere. Legene kommer i en dobbeltstilling. Legemiddelindustrien ønsker å gjøre dem til sine forretningskompanjonger. Pasientene ønsker leger og et helsevesen som forsvarer deres interesser av en best og sunnest mulig behandling. Verdensmarkedet for legemidler domineres av et lite antall multinasjonale storkonserner.

Narkotika

Narkotika følger vanlige lovmessigheter for vareomsetning, forbruket øker når stoffene blir mer lett-tilgjengelige og prisene synker. Høye narkotikapriser og lav tilgjengelighet vil dermed bidra til å holde narkotikaproblemet i Norge på et lavest mulig nivå. Mye av narkotikaomsetninga i verden idag er i hendene på organiserte forbryterbander med god tilgang på penger og materiell, samarbeid over landegrensene, kontakter inn i statsapparatet i mange land og med forgreininger inn i de tradisjonelle finanskretsene. Disse investerer sine penger i narkotika fordi dette er investeringer med forholdsvis liten risiko og store muligheter for profitt. Også i Norge eksisterer det kapitalkrefter som investerer i import og omsetning av narkotika, selv om en stor del av narkotikaomsetninga i Norge også foregår ved småkjøp av narkotika i utlandet og småsmugling til Norge.

Svært mye av den illegale rusgiftomsetninga og noe av den legale er med på å danne grunnlaget for et svart pengemarked. De samme kretsene som driver med narkotikaomsetning, driver ofte sin geskjeft i ly av restaurantvirksomhet. Koblet til disse kretsene finner en også ofte hjemmebrennings- og smuglervirksomhet, prostitusjons- og hallikvirksomhet, illegal spillevirksomhet, og ordinær helerivirksomhet. Inntektene fra disse virksomhetene blir hvitvasket under dekke av å være inntekter fra ordinær, respektabel forretningsvirksomhet. Det er derfor koblinger mellom det svarte pengemarkedet og det ordinære kapitalmarkedet også i Norge.

Det er også andre typer koblinger mellom rusgiftkapitalen og annen type virksomhet. Øl-industrien er en integrert del av næringsmiddelindustrien i Norge, som igjen har koblinger til en rekke andre bransjer. Hotell, restaurant, handelsnæring, reiseliv, transportselskaper, bank og forsikring er alle koblet til hverandre gjennom gjensidig eierskap, lån, forretningsforbindelser og personalunioner. Legemiddelindustrien er likeledes deler av større konsern, med en mangeslungen virksomhet. Rusgiftmotstandere må på bakgrunn av disse forholdene vente motstand, ikke bare fra de virksomheter som mest direkte er knyttet til produksjon og omsetning av rusgifter, men fra store deler av næringslivet.

Staten

Staten har en tvetydig rolle i rusgiftomsetningen. Den blir påvirket både av folkelige krefter som ønsker lavt forbruk av alkohol og medikamenter, og den blir påvirket av kapitalkrefter som ønsker å få forholdene lagt best mulig til rette for seg, slik at næringsvirksomheten kan foregå friest mulig og med størst mulig fortjeneste. Kampen står både om hvilken lovgivning vi skal ha, hvordan den skal håndheves og hvilken retning den rusgiftpolitiske utviklingen skal gå i. Staten har opprettet institusjoner som Vinmonopolet (og Norsk medisinaldepot), i den hensikt å koble privatøkonomiske interesser delvis ut av rusgiftomsetningen. På den andre sida tar staten inn betydelige summer i avgifter på alkohol hvert år, og avgiftene blir ofte beregnet slik at inntektene blir størst mulig, men ikke nødvendigvis slik at alkoholforbruket går nedover. Vinmonopolet opptrer, selv om det skal være et alkoholpolitisk instrument, ofte som om det var en bedrift med profittorientering. Staten, og det offentlige apparatet, har idag viktige redskaper til rådighet for å holde rusgiftforbruket nede. Slike redskaper er Norsk Medisinaldepot, Vinmonopolet, en høyprispolitikk på alkohol, reklameforbud for alkohol og legemidler, en restriktiv narkotikalovgivning. Disse redskapene er under press, og det blir en viktig oppgave for rusgiftmotstandere å øve motpress, slik at disse ordningene kan forsvares og bygges videre ut.

2. Rusgiftkulturen

Knyttet til at rusgifter har vært produsert og brukt, har det også utviklet seg visse tradisjoner, forestillinger og holdninger rundt rusgiftbruken, en kjemisk ruskultur. Kjerna i denne kulturen er oppfatningen av den kjemiske rusen som noe positivt og ettertraktelsesverdig, og dessuten som effektivt avkoblingsmiddel, "problemløser" og "sosialt smøremiddel". Etterhvert som rusgiftindustrien og -omsetningen har utviklet seg, er disse holdningene og forestillingene blitt brukt til å øke forbruket, skape nye markeder og dermed sterkere vaner, og positive forestillinger og holdninger rundt bruken. Det behovet som folk flest har for å oppleve løftede sinnstilstander er blitt kanalisert inn i passivt konsum av rusgivende kjemikalier og en kjemikaliefiksert ideologi.

Men det store rusgiftforbruket skaper også negative holdninger til rusgiftene hos noen. Disse bygger på de ødeleggende virkningene av rusgiftbruken som mange kan se i den nærmeste familien, i miljøet og i omgangskretsen. Mange som på en eller annen måte har vært direkte eller indirekte utsatt for ulemper, farer eller påkjenninger på grunn av rusgifter, ønsker ofte å beskytte seg og sitt nærmiljø mot slike skadevirkninger. I perioder hvor rusgiftskadene er store og voldsomme, skaper dette grunnlag for at rusgiftmotstanden kan vokse fram og øke i omfang.

Rusgiftbruk i masseomfang fører til at mange blir rekruttert til rusgiftbrukernes rekker. For alkohol gjelder det de fleste. Rusgiftbruk, framfor alt alkoholbruk, blir et mer og mer vanlig innslag i folks hverdags- og festliv. Nye drikkevaner fra andre kulturer kommer til, samtidig som vi beholder våre norske drikkevaner. Etter som flertallet av f.eks. alkoholbrukerne opplever sin egen alkoholbruk som måteholden og positiv, får alkoholbruken verdi for dem. Dette fører atter med seg en tendens til å akseptere alkoholbruken som en del av hverdags- og/eller festlivet, forsvare og stå vakt om alkoholvanene og alkoholtilgangen. Alkohol virker i større grad enn de fleste andre varer behovs- og avhengighetsskapende. Dette gjør tendensen til forsvar av alkoholvanene sterkere hos mange enn når det gjelder forsvar av andre vaner og annen adferd. Alle mennesker påvirker hverandre og legger press på hverandre i retning av å underlegge seg visse felles skikker og adferdsmønster. Ettersom alkoholvanene er sterkere enn andre vaner, blir også presset i retning av å tilpasse seg drikkekulturen sterkere enn for andre skikker. Det blir et krav i mange miljøer at alkohol skal en bruke. Dette fører ofte til at de som ikke har noe ønske om, kjemisk rus eller er avhengige av alkohol, likevel underkaster seg alkoholkulturen. Dette skaper nyrekruttering av alkoholbrukere og etterspørsel etter alkohol, noe som legger forholdene til rette for å øke spredningen av alkohol enda mer. Det er altså en vekselvirkning mellom produksjon/spredning av alkohol og en aksepterende alkoholkultur, mellom tilbud og etterspørsel. Den samme mekanismen fungerer også mer eller mindre for andre rusgifter. Den alkoholkulturen vi har idag er i store trekk en måteholdskultur. En oppfatter den s.k. "bruken" som positiv, men fordømmer "misbruket". Det blir sjelden innrømmet at det kan være noen sammenheng mellom "bruk" og "misbruk". Måteholdslinja ser vekk fra årsakene til alkoholproblemet og går ut fra at det er folks holdninger som er avgjørende. Bare folk får de rette holdningene og den riktige opplæringen, skal alkoholproblemet forsvinne, uten hensyn til de erfaringene som sier at der alkohol blir brukt, der oppstår det alkoholskader, og der alkohol blir brukt i masseomfang, der oppstår det også alkoholskader i masseomfang. Måteholdslinja er moralistisk i forhold til dem som får alkoholproblemer. Den som er så uheldig, blir gjort personlig ansvarlig for dette, selv om han/hun bare har fulgt det sosialt aksepterte mønsteret og brukt alkohol. Måteholdslinja retter søkelyset vekk fra alkoholproduksjonen og alkoholspredningen, og mot den enkelte alkoholbrukeren, som får skylda når det går galt.

For rusgiftprofitørene innebærer måteholdslinja et akseptabelt alternativ i forhold til avholdslinja - rusgiftmotstandernes alkohollinje. Måteholdslinja gjør det mulig for profitørene å fortsette alkoholspredningen, og opprettholde rusgiftinntektene.Gjennom propaganda mot "misbruk" kan de til og med gi virksomheten sin et skinn av sosialt ansvar og lede oppmerksomheten vekk fra sin egen aktivitet. Forbundet Mot Rusgift hevder at grensen mellom "bruk" og "misbruk" bokstavelig talt er flytende og umuliggjør vitenskapelige grenseoppganger. Det er skillet mellom bruk og ikke-bruk som er avgjørende.

Rusgiftprofitørene har viktige medhjelpere i massemedia og reklamebransjen. Disse hjelper til med å spre rusgiftliberal ideologi og er med på å fremme rusgiftprofitørenes interesser.

3. Økonomiske - sosiale - fysiske - psykiske problem

Forbundet Mot Rusgift hevder at dårlige økonomiske, sosiale, fysiske og/eller psykiske forhold kan være medvirkende til at rusgiftskadene og rusgiftforbruket øker, dersom det finnes sterke rusgiftprofitører som sørger for en omfattende rusgiftspredning, og dersom det finnes en omfattende rusgiftakseptering i samfunnet. Men det er rusgiftproduksjonen og -spredningen på den ene siden og sosial og ideologisk rusgiftakseptering på den andre som er hovedfaktorene når det gjelder å utvikle rusgiftproblem.

Dette står i kontrast til teorier som mer eller mindre rett fram hevder at dårlige økonomiske, sosiale, fysiske og psykiske forhold er årsak til rusgiftbruk og rusgiftproblem, og at den enkeltes rusgiftproblem bare er "symptom" på disse "bakenforliggende" forholdene. Denne symptomtankegangen sier at kamp mot spredning og bruk av rusgifter er nytteløs, det er mot de altomfattende "bakenforliggende" forholdene kampen må føres. Disse synspunktene kan gå sammen med flertallet av politiske og religiøse oppfatninger, og tjener som skalkeskjul for ikke å gjøre noe med rusgiftproblemet, eller som forsvar for egen rusgiftbruk.

Rusgiftprofitørene bruker denne teorien bevisst for å lede oppmerksomheten bort fra sin egen virksomhet. Utbredelsen av denne symptomtankegangen hindrer folk i å se klart hvordan rusgiftproblemet henger sammen med rusgiftspredningen og -aksepteringen, og den hindrer folk i å organisere seg til kamp mot rusgiftprofitørene og vedlikeholder passiviseringen. På denne måten virker symptomteorien som en ideologisk bremsekloss for folks allminnelige organisering og kamp, og for kampen mot rusgift spesielt.