www.fmr.no

Narkotikapolitikk:

Heroinutdeling - et behandlingspolitisk blindspor.

Av Knut T. Reinås

Publisert 2008-04-16

Venstre har på sitt landsmøte sist helg vedtatt å gå inn for heroinutdeling til opiatavhengige. Så vidt meg bekjent har ingen norske faginstanser gått inn for dette. På hvilket annet medisinsk område ville det være naturlig at politikere og ikke fagfolk skulle bestemme hvilke medikamenter som skulle forskrives for en lidelse?
Utenlandske forsøk
Spørsmålet om heroinforskrivning er svært komplisert. De forsøk som har vært gjort i utlandet har vært av varierende kvalitet, og har gått ut på å undersøke forhold som ikke har vært oppe i den norske debatten. Forsøkene i Sveits er blitt kritisert i en rapport fra WHO, bl.a. for ikke å sammenligne behandlingen med resultatene i medikamentfri behandling. Sveitserne selv innrømmer at programmet ikke har vært noen suksess når det gjelder å få folk inn på det ordinære arbeidsmarkedet. Forsøkene i Nederland, var ikke en sammenligning mellom metadon og heroin, men mellom metadon på den ene siden og en kombinasjon av metadon og heroin på den andre. De som bare fikk metadon fikk langt lavere doser enn det som er vanlig i Norge. Resultatene herfra er dermed ikke automatisk overførbare til den norske situasjonen. Bl.a. ble de dårligst fungerende metadonklientene utelukket fra forsøket, fordi man ikke trodde de ville kunne overholde de grunnleggende kravene til oppmøte og forsøksdisiplin. Og det er jo nettopp disse klientene  Venstre taler varmt for.  I tillegg hadde man naturligvis frafall også i heroinprosjektet, og heroinbehandling ble oppsummert å være langt dyrere enn behandling med metadon.
 
Heroin lite egnet som substitusjonsmedikament.
Men heroin som substitusjonsmedikament er mindre egnet enn metadon/subutex/suboxone, de medikamenter som i dag brukes i legemiddelassistert rehabilitering i Norge, LAR. Dette fordi heroin har mye kortere forbrennings-/virketid enn de øvrige medikamentene. Dette innebærer at heroininntak må gjentas tre-fire ganger i døgnet for å holde abstinenssymptomene unna, mens metadon kun må inntas en gang om dagen, og Subutex/Suboxone kanskje annenhver dag. Med metadon/Subutex blir det dermed mulig for en pasient å delta i arbeid/utdanning eller annen rehabilitering, mens situasjonen for en ”heroinpasient” vil kretse rundt stoffinntaket. Man kan passivisere pasientene på den måten, men dersom hjelpeapparatet har som ambisjon å gjøre den opiatavhengige uavhengig og i størst mulig grad i stand til å greie seg selv, da er metadon/Subutex å foretrekke framfor heroin.

 
Heroin er ikke behandling.
Det er enighet – i alle fall i Norge – om at substitusjonsmedikamenter ikke er behandling, men kan være en støtte ved å gjøre det lettere for pasienten å gjennomgå behandling. Når det påstås at noen, langtkomne metadonpasienter er mislykkede, må man også ta høyde for hvilke tilbud disse har fått - ved siden av metadon. Har de fått psykososial oppfølging? Har de fått hjelp med å skaffe bolig, arbeid, utdanning og aktivisering på dagtid? Har de fått hjelp til å komme inn i ikke-stoffbrukende nettverk. Har de metadonpasienter som trenger det, fått tilbud om døgnbehandling i institusjon? Her er det store forbedringspotensialer, forutsatt at stat og kommune er villige til å satse ressurser på det. Dette er naturligvis dyrt – det også, men kortvarige investeringer i opiatavhengige kan forebygge stadige utgifter i årevis. Man får av og til en følelse av at når politikere foreslår nye ”løsninger” , skyldes det en uvilje mot å gi seg inn på det langsommelige og kostnadskrevende arbeidet som skal til for å bygge opp en forsvarlig avhengighetsbehandling og et sammenhengende oppfølgingssystem i kommunene for dem som er avhengige av opiater eller andre rusgifter. Her har  Venstre en utfordring. 
 
Prioritering
Rundt 20 prosent av Oslos injiserende heroinavhengige er nå inne i LAR, og dette har redusert overdosedødeligheten, og ført til en nedgang i etterspørselen etter heroin. Men det er fortsatt mange opiatavhengige som står i kø for å få metadon eller andre LAR-preparater - i Oslo og i Norge for øvrig. I den grad ressursene er knappe, må disse konsentreres om å få køene vekk, og å gi LAR-pasientene et skikkelig oppfølgingstilbud. Forslaget om heroin er i den forbindelse et blindspor. Det er heroinet som i utgangspunktet har skapt problemene for disse menneskene. Av narkotikapolitiske hensyn er en normalisering av heroinbruk derfor heller ikke ønskelig.
 
Sylvia sitter på pengesekken.

Det er i denne sammenhengen også nødvendig å avlegge Sylvia Brustad en visitt. Hun har nå i to år bebudet et opptrappingsplan for rusgiftfeltet. Omsider kom den nå i høst, som et anonymt vedlegg til statsb udsjettet. Stort sett var den uten økt tilførsel av midler, og dermed må den ansees som et slag i lufta. Avhengighetsbehandling ble for fire år siden overført til helseforetakene, men uten friske penger. Å bygge den ut til spesialisthelsestandard vil kreve minst en milliard ekstra kroner årlig. I tillegg må penger til oppfølgingstjenester i kommunene for metadon- og andre pasienter med avhengighetslidelser øremerkes. Greier regjeringen å få til dette, vil den stadige diskusjonen om lettvinte løsninger, som heroin, bli overflødige. Vi venter nå ikke alt for optimistisk på revidert nasjonalbudsjett.

Oppslag i Stavanger Aftenblad: "Heroin til heroinistene"      – La de slitne narkomane få heroin på resept Og oppslag i Dagsavisen: – Utdeling av heroin er gratis dødshjelp