www.fmr.no

Kronikk i Klassekampen 25. juli 2014

Rus og språk

Midt i ferien hadde jeg en artikkel i Klassekampen om Rus og språk. Siden avisa ikke publiserer kronikker på nettet, har jeg gleden av å presentere den her.

 

Rus og språk

Av Knut T. Reinås, sosiolog, leder av Forbundet Mot Rusgift.

Det har i lang tid vært forvirring når det gjelder begrepsbruken i omtalen av alkohol- og narkotikafeltet. Ord som ”ruslidelse”,”alkoholiker” og ”narkoman” brukes om hverandre. Her ønsker Helsedirektoratet å rydde opp, ved i et brev til Helse- og omsorgsdepartementet å komme med ”Forslag til begrepsbruk på rusfeltet”. Hensikten er å komme fram til en ensartet språkbruk i offentlige dokumenter, en hensikt jeg deler. Men hvorfor vil ikke direktoratet kvitte seg med misbruksbegrepet?

Direktoratet er kritiske til den måten ”rus” omtales på både i offentlige dokumenter og i massemedia. I tillegg til de eksemplene direktoratet nevner (”rusmisbruk”, ”ruslidelse”, ”ruskarriere” o.l.) kan også nevnes ”rusbehandling”, som på ingen måte samsvarer med den aktivitet som faktisk skjer, hvor man behandler pasientens avhengighetslidelse, mens han/hun stort sett er helt edru. Jeg vil også peke på ordstillinger som av og til forekommer, som f. eks. ”rus og alkohol”, hvor ”rus” her tydeligvis bare henviser til illegale stoffer. «Rus» er i Store Norske Leksikon (Aschehoug og Gyldendal 1988) definert som «den euforiske tilstand med økt selvfølelse, svekket kritikk og nedsatte

hemninger som inntrer etter nytelse av rusgift, oftest alkohol.»

 

Direktoratet forslår at ”rus” skal erstattes med ”rusmiddel-” i ordsammenstillinger. Jeg mener at også begrepet ”rusgift-” bør tillates brukt i offentlige dokumenter i de samme betydningene. Disse to begrepene brukes i dag synonymt, men rusmiddelbegrepet kan også ha en utvidet betydning, som går ut over inntak av kjemiske stoffer. Rus og avhengighet kan også utløses gjennom for eksempel spilleautomater eller spill på nett, eller ved former for spenningssøkende atferd. ”Gambling disorder” er nå tatt inn, på linje med ”Substance-Related Disorders” i den nye diagnosemanualen, DSM-V. Rusgiftbegrepet begrenser seg kun til de kjemiske stoffene, og er dermed mest presist. På akuttmottak snakker man om intoks – forgiftning – et begrep som er relativt presist og bør beholdes. Av samme grunn bør man også bruke begrepet ”avgiftning”, og droppe begrepet ”avrusning”. De fleste som kommer inn til avgiftning er ikke beruset – i dette begrepets opprinnelige betydning – de er ikke euforiske, men svært ofte påvirket av rusgifter. Denne påvirkningen kan arte seg som alle grader fra depresjon og nedtrykthet til komatøse tilstander og har lite med ”rus” i ordets egentlige betydning å gjøre. I tillegg til at svært mange av disse stoffene er toksiske – giftige – i forhold til den menneskelige organisme – er de også alle giftige i forhold til samfunnsorganismen – her tenker jeg ikke minst på de skader som påføres andre enn brukeren selv (harm to others – passiv drikking).

 

”Rusfri” er også et begrep som ofte brukes, uten at det har noen særlig god klang i publikums ører. Det brukes innenfor Legemiddelassistert Rehabilitering, LAR om pasienter som ikke bruker andre stoffer enn LAR-medikamenter, mens det for eksempel innenfor behandlingsapparatet ellers brukes om pasienter som satser på en behandling og et liv uten verken medikamenter eller alkohol. Jeg foreslår derfor at man i stedet benytter ”rusgiftfri”, som en betegnelse for det siste.

LAR-pasienter vil derimot kunne deles inn i to grupper: ”LAR-pasienter med tilleggsbruk” og ”LAR-pasienter uten tilleggsbruk”. (”Tilleggsbruk” foreslås som et mindre stigmatiserende begrep enn ”sidemisbruk”, som ofte anvendes i dag. Hvis man har et ”sidemisbruk”, hva er da ”hovedmisbruket”?)

 

Jeg er enig med direktoratet i at det gjelder å unngå stigmatiserende betegnelser. ”Misbruk” er et slik betegnelse. Det finnes intet objektivt skille mellom ”bruk” og ”misbruk”. Misbruksbegrepet er subjektivt, endrer seg over tid, noe undersøkelser ved Statens Institutt for Rusmiddelforskning, SIRUS har vist, og har som funksjon å sette et skille mellom ”oss” (som har kontroll) og ”dem” (som ikke kan holde måten). Jeg mener derfor at den nøytrale og objektive betegnelsen er ”bruk” og ”bruker”. ”Stoffbruker” , ”alkoholbruker” vil da f. eks. være nøytrale betegnelser, mens en person med rusgiftproblemer bør betegnes som det, noe direktoratet også er inne på. Begreper som ”alkoholiker” og ”narkoman” bør ikke brukes, til tross for utbredelse i media og blant publikum. I stedet anbefales begreper som ”stoffavhengig”, ”alkoholavhengig”, noe direktoratet også foreslår.

Abstinensbegrepet brukes i dag i to betydninger, både om avgiftningssymptomer ved avslutning etter langvarig bruk, og om en tilstand hvor en person er alkohol- eller stoffri.

Jeg er enig i direktoratets innvending mot dette begrepet som et uttrykk for en praksis hvor en person holder seg borte fra rusgifter. Avhold og avholdende er gode begreper for dette, mens abstinens og abstinent forbeholdes de avvenningssymptomene som opptrer når en stoff- eller alkoholavhengig person brått slutter å bruke en rusgift.

I sitt oversendelsesbrev opererer direktoratet med begrepet ”rusfeltet”.

Det strider både mot deres eget forslag til endring, og vekker assosiasjoner om et alt annet enn edruelig fagfelt. Her må det strammes opp!