www.fmr.no

Uttalelse fra Forbundet Mot Rusgift

Prinsipper for lovhåndhevelse, straff og behandling av narkotikalovbrytere

Publisert 2016-10-28

fengsel

Kompetansesenter for Kriminalitetsforebygging arrangerte den 27. oktober en innspillskonferanse, med hensikt å få fram nye gode ideer til forebygging av kriminalitet og tilbakefall. Forbundet Mot Rusgift la fram en uttalese om hvordan løslatelsesprosessen fra soning kan gå bedre for alle innsatte med rusgiftproblemer.

Uttalelse fra Forbundet Mot Rusgift – Innspillskonferanse 27. oktober 2016.

Prinsipper for lovhåndhevelse, straff og behandling av narkotikalovbrytere.

Norge har valgt å kriminalisere omsetning, innehav og bruk av narkotika for på den måten å redusere omfanget av narkotikabruken. Lovverket er et rammeverk som forteller ha slags samfunnskvalitet vi ønsker oss. Lov og straffepolitiske virkemidler må gjenspeile dette.

Med strenge strafferammer på import og omsetning søker vi å minske tilgangen til narkotika i Norge. Mange av importørene, produsentene og omsetterne har selv alvorlige avhengighetsproblemer.

Målet med straffene må, særlig der den dømte har et avhengighetsproblem, være rehabilitering. Over halvparten av innsatte i norske fengsler har slike problemer. Derfor mener vi at alternative straffemetoder bør brukes for å sette folk i en posisjon hvor et annet liv blir mulig.

Det er i dag rusmestringsenheter i 13 fengsler. Dette kan være gode tiltak, og bør utbres til alle fengsler, men det er ikke behandling. Personer med langtkommen rusgiftavhengighet trenger også lang tids behandling, dersom de skal ha håp om å oppnå stoff-frihet og overgang til et rusgiftfritt og integrert samfunnsliv. Siden de fleste dommer i norske fengsler er korte, ofte under tre måneder, sier det seg selv at tilgang til en rusmestringsenhet er positivt, men ikke tilstrekkelig for å oppnå en behandlingsmålsetting. Vi foreslår et økt samarbeid mellom rusmestringsenhetene og Tverrfaglig Spesialisert Avhengighetsbehandling TSB i spesialisthelsetjenesten, hvor oppsøkende behandlingsteam fra TSB får anledning til å påbegynne en behandling under soning, og motivere til fortsatt behandling etter endt soning. Dette vil legge til rette for en relasjonsbygging mellom innsatt og spesialisthelsetjeneste, som kan øke behandlingsmotivasjonen og lette overgangen til frivillig behandling.

Innenfor kriminalomsorgen finnes det muligheter for å få sone sin dom i behandling . Dette gjelder bl.a. § 12 i Straffegjennomføringsloven. Slik behandling er i utgangspunktet et frivillig valg, forutsatt at det kan forsvares rent sikkerhetsmessig. Alternativet til behandling er soning for pasienten på vanlige kriminalomsorgsvilkår: ”Vil du ikke i behandling, så må du sone i fengsel”. Her burde man etter vår oppfatning legge mye større press på, for å få så mange som mulig av de innsatte over på behandling.  Når alt kommer til alt er det ofte de samme personene som på ett tidspunkt befinner seg i kriminalomsorgens ansvarsområde, mens de på det neste befinner seg i avhengighetsbehandling i spesialisthelsetjenesten, eller omvendt.

Straffelovens §53 pkt. e inneholder også en bestemmelse om at retten kan sette som vilkår for straffeutsettelse

  1. at den domfelte, dersom han samtykker, gjennomfører narkotikaprogram med domstolskontroll, jf. nr. 6, eller program mot ruspåvirket kjøring for personer som er dømt for overtredelse av vegtrafikkloven § 31, jf. § 22 første ledd, og som har problem med alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel. Straffeprosessloven § 461 gjelder tilsvarende.

Når det gjelder Narkotikaprogram med domstolskontroll, er dette nå gjort landsomfattende etter en positiv evaluering av prøveprosjekt i Oslo og Bergen. Det er også her kriminalomsorgen som har ansvaret for gjennomføringen, men det samarbeides tverretatlig og tverrfaglig med både kommunen og spesialisthelsetjenesten. Også dette er en form for kvasitvang, ved at den tiltalte må samtykke i å gjennomføre behandling innenfor narkotikaprogrammet før retten avsier sin dom. Alternativet er normal soning.

Det har vært diskutert mye om tvangsbehandling av rusgiftavhengige er en vei å gå, og det finnes paragrafer både for generell tvangsbehandling, for tvang overfor gravide, og for s.k. «frivillig tvang» innenfor helse- og omsorgslovgivningen. Men disse blir brukt i beskjeden grad. Hovedtilnærmingen innenfor TSB er frivillig behandling. Men drop-out-andelen her er høy, særlig i de første ukene av behandlingen. Her vil pasienter under soning, ha en fordel ved at de ikke kan droppe ut, uten å bli hentet tilbake, eller bli satt inn igjen.  Det er altså grunn til å anta at soning i behandlingsinstitusjon ville øke gjennomføringsgraden, og dermed også rehabiliteringsresultatene.

Når det gjelder «vanlige» brukere uten avhengighetsproblemer, er det selvsagt at de ikke skal i behandling. Men de utgjør likevel en spredningstrussel for omgivelsene, og det er en mulighet for at deres fortsatte stoffbruk vil gå over i narkotikaavhengighet. Den eneste instansen som har myndighet til å stoppe en slik utvikling og en slik atferd i dag er politiet.

FMR støtter de alternative reaksjonsformene overfor ungdom som er tatt i bruk de siste årene. Påtaleunnlatelse på vilkår, ungdomsstraff, urinprøvekontrakt og motivasjonssamtaler. Men vilkåret må være at bruk og innehav til eget bruk fortsatt skal være forbudt og straffbart. Det gir større mulighet for tidlig intervensjon enn om man skal vente til behandling blir nødvendig etter kanskje flere års negativ stoffkarriere. Ifølge kontakt vi har hatt med politiet, kunne disse reaksjonsformene også brukes overfor unge voksne og ikke bare tenåringer. Men her strekker ikke politi- og lokale helseressurser til i dag. Da blir bøter alternativet – og disse har langt mindre preventiv virkning.

I tillegg til narkotikalovbrudd, begås det i miljøer hvor stoffbrukere samles ofte også andre typer lovbrudd. Dette kan være innbrudd, simple tyverier, nasking fra butikker, innbrudd i biler, omsetning av tyvegods og ulike voldsepisoder og andre overgrep. I tillegg sjeneres ofte publikum av åpenlyse narkomiljøer, og noen er også redde. Uforstyrrede, offentlig kjente samlingssteder for aktive stoffbrukere fungerer også som markedsplass og rekrutteringsbasis for eksperimentering med stoffbruk. Oppløsning av slike miljøer må gå parallelt med at de mest aktive brukerne blir tilbudt alternative væresteder og aktivitetstilbud, samt at behandlings- og omsorgstilbud hele tiden må være tilgjengelige.

Du kan lese mer om straff og behandling i tidsskriftet Mot Rusgift