www.fmr.no

1. mai-tale 2017

Oppgjør med legaliseringsbevegelsen

Knut ruskonferanse 2016

I talen på FMRs 1. mai-arrangement ble det tatt et oppgjør med de narkotikaliberale tendensen i tiden, og med de norske avleggerne av den amerikanske legaliseringsbevegelsen spesielt.

Kjære venner.

Gratulerer med dagen

På vegne av Forbundet Mot Rusgift vil jeg ønske dere vel møtt til årets 1. Mai-markering av rusgiftmotstanden i Oslo. 1. Mai er en internasjonal solidaritets- og kampdag- Fagbevegelsen og mange interesseorganisasjoner innenfor miljøvern, kvinnesak, fred, internasjonal solidaritet og andre innsatsområder markerer i dag sine kampsaker. Slik vil også vi markere vårt solidaritetsarbeid for de rusgiftavhengige og deres pårørende og vårt forebyggingsarbeid overfor alle dem som ikke blir rusgiftavhengige takket være innsatsen fra oss og en rekke andre rusgiftpolitiske organisasjoner.

Verden er stadig usikker. Det pågår flere kriger i Midtøsten og Afrika. Konflikten mellom USA og Nord-Korea kan når som helst bryte ut. Menge mennesker er med rette i tvil om hvilken retning verden utvikler seg i. Dette gjelder så vel internasjonal handel, som klimaproblematikken, usikkerheten rundt Brexit, terroranslagene i Europa og framgangen i flere land for partier med klart fascistoide trekk. Russlands internasjonale profil er stadig egnet til bekymring.Presidentvalget i USA har skapt ny uklarhet om hvilken vei USA vil slå inn på i mange spørsmål. Uten å foregripe noe, vil en av utfordringene være at flere delstater har hatt folkeavstemninger og vedtatt å legalisere cannabis til rekreasjonell bruk. Dette fører naturligvis til økt bruk, økte skader og økt sløving av befolkningen, spesielt ungdommen. Dette kommer på toppen av en pågående opioid-epidemi, frontet av den amerikanske legemiddelindustrien, som har forårsaket en overdosedødelighet som er fem ganger høyere enn den norske

Her i Norge har de fleste politiske partier nå avholdt sine landsmøter foran høstens valg. Her har man vært opptatt av bl.a. skole, barnevern, og at mange familier og eneforeldre sliter med å få økonomien og tidsklemma til å gå i hop. Arbeidsledigheten befinner seg på et høyt nivå, og spesielt mange unge har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet. Ca. 20 proset av ungdommen har psykiske problemer, og drop-out-raten i videregående skole er svært høy. I tillegg har mange unge vokst opp i alkoholpregede hjem, og risikotakerne blant de unge er også en sårbar gruppe på ca. 10 prosent. Slike tilstander roper på felles kamp og solidaritet for å bedre situasjonen. Men tilstanden kan også ende i passivisering og sløving gjennom økt bruk av alkohol og narkotika. Legaliseringsbevegelsen på narkotikasida arbeider tydeligvis for at det skal skje, både her hjemme og internasjonalt. Alkoholindustrien likeså. Men vi trenger klare hjerner, innsatsvilje og god dømmekraft, for å kunne forsvare demokratiet og folkestyret hver dag. Dagen i dag er en slik dag, hvor kampen for demokratiet og folkelig deltakelse i samfunnslivet har mange ytringsformer, som kampen mot rusgiftpassivisering og sløvhet, hvor FMRs innsats glir naturlig inn.

Det er selvfølgelig umulig å gi en oversikt over alle de rusgiftpolitiske stridspunktene som vi også må ta stilling til i Norge. Narkotikaproblemet er et stort og vanskelig tema. På den ene siden bruker ungdom mindre narkotika enn tidligere. Norge ligger faktisk lavest i Europa når det gjelder narkotikabruk blant 15-16 åringer. På den andre siden har Norge et høyt nivå i europeisk sammenheng når det gjelder narkotikarelatert dødelighet. At det kan bli enda verre kan vi få et inntrykk av ved å se til USA som har en fem ganger høyere overdosedødelighet enn Norge igjen, og en mer liberal narkotikapolitikk.

Norge har tradisjonelt hatt en restriktiv narkotikapolitikk – noe som innebærer at både omsetning, innehav og bruk av narkotika er forbudt og straffbart. Strafferammene har ligget fast siden 1984, men straffeutmålingene er blitt langt lavere i løpet av årene siden da. I tillegg er det i løpet av de siste årene blitt utviklet nye reaksjonsformer som Narkotikaprogram med domstolskontroll, ungdomsstraff, og påtaleunnlatelse på vilkår. Det er ingen som blir satt i fengsel kun for bruk og besittelse av narkotika til egen bruk. Men narkotikabruk har ofte også tilknytning til andre former for kriminalitet, som tyverier, bedrageri, innbrudd, vold og narkotikaomsetning.  Dette er handlinger som samfunnet ikke kan akseptere. Dette innebærer at det i norske fengsler også sitter mange med et narkotika-avhengighetsproblem. Forbundet Mot Rusgift mener innsatte med stoffavhengighet skal få tilbud om behandling utenfor fengselet dersom det er sikkerhetsmessig forsvarlig. Bl.a. Straffegjennomføringslovens § 12 åpner for dette.

Men det store flertallet av narkotikabrukere er ikke avhengige. De bidrar likevel til at den svarte økonomien blomstrer. De sprer også narkotika til sine venner og bekjente. Ca. 80 prosent av unge cannabisbrukere sier at de har fått eller kjøpt sin narkotika fra kjente. Forbudet mot narkotika kan bidra til å holde denne aktiviteten nede, og at færre vil begynne med narkotika. Det er stort sett enighet om at en avvikling av forbudet vil føre til økt tilgjengelighet, økt bruk og dermed økte nivåer av narkotikaskader.

Det er derfor et paradoks at mange av ungdomspartiene går inn for en mer liberal narkotikapolitikk, og også noen av de etablerte partiene er inne på det samme.Arbeiderpartiet går inn for fortsatt forbud, men vil at rusgiftavhengige skal møtes med helsetiltak istedenfor straff. De vil også opprette en kommisjon som skal gjennomgå den norske narkotikapolitikken, med sikte på å finne fram til en ny kurs. Skal tro om Forbundet Mot Rusgift vil bli invitert til å delta der?

Høyre sier de er for fortsatt forbud, men vil omorganisere narotikapolitikken etter modell av Portugal. De snakker som om alle narkotikabrukere er stoffavhengige.

Fremskrittspartiet vil har utvidet bruk av tvangsbehandling som alternativ til straff. Men de har ikke hatt landsmøte ennå.
Også Senterpartiet vil erstatte straff med helse, etter Portugalmodellen. Det samme vil Venstre.
Kristelig Folkeparti, som hadde landsmøte denne helga, er det eneste partiet som ikke vil ha noen endring i narkotikapolitikken.
SV vil avkriminalisere besittelse av brukerdoser med narkotika. Det innebærer at all narkotikabruk i praksis skal være straff-fri. Det samme vil Miljøpartiet De Grønne. De vil også utrede modeller for strengt regulert omsetning av «lettere» rusgifter.
Rødt har ikke lagt ut noe dokument som viser deres nåværende ståsted i narkotikapolitikken etter sitt landsmøte, men det ryktes at det også der er et ønske om å omorganisere etter Portugalmodellen.

Det kan derfor være av interesse å se på hva det er som har skjedd i Portugal. De aller fleste har liten informasjon eller statistikk som underbygger politikken, bare at det går bra. For å forstå den politiske situasjonen, bør man kjenne forhistorien.  Portugal var et diktatur fram til midten av 1970-tallet. Befolkningen hadde erfaringer med et repressivt politiapparat de ikke hadde tillit til. Etter at narkotikaproblemet hadde vokst i kjølvannet av hjemvendte soldater fra koloniene, fikk man en heroinepidemi på 90-tallet, og økende forekomster av overdoser og HIV-AIDS-tilfeller blant injiserende stoffbrukere. Dette var bakgrunnen for at det i 2001 ble iverksatt en ny, omfattende narkotikastrategi, som også ble fulgt opp med svært store helse – og sosialbudsjetter,  øremerket for behandling og omsorg for stoffavhengige. Portugal avkriminaliserte også bruk, for å unngå at folk skulle være redde for å søke helsehjelp.  Det ble en økt satsing på behandling og forebygging, og det ble iverksatt sprøyteutdeling og andre HIV-forebyggende tiltak. Omsetning og bruk av større kvanta enn 10 dagers forbruk er fortsatt ikke straffefritt i Portugal. Det var altså ikke snakk om legalisering, men en praktisk tilnærming til den portugisiske situasjonen og de rusgiftproblemene man hadde. Mange av tiltakene ligner på mye av det vi har gjort i Norge, også hva gjelder unge førstegangsbrukere som ikke blir registrert i politiets arkiv hvis de godtar en ruskontrakt. I Portugal blir de fremstilt for en nemd, hvor de forklarer seg. De som blir definert som stoffavhengige blir tilbudt behandling.

Det var få som brydde seg om problemene i Portugal før en rusgiftliberal tankesmie i 2009 , Cato Institute i USA, lagde en rapport om Portugal som eksempel på at rusgiftproblemene avtok fordi narkotika til eget bruk hadde blitt avkriminalisert. Rapporten spredde seg raskt via en effektiv markedsføring, og plutselig snakket alle om Portugal. Konklusjonene ble også tilsynelatende understøttet av tallmateriale, men her begynner også tvilen å melde seg. Statistikken er mangelfull, men viste at i perioden 2001-2007 minket narkotikabruken i aldersgruppen 15-19 år, mens den økte i alle andre aldersgrupper. Narkotikarelaterte dødsfall ble færre de første årene etter reformen, men økte til det høyeste noensinne i 2008. Så endret man kriteriene for registrering av rusgiftrelaterte dødsfall og det ble umulig å følge utviklingen over tid, og heller ikke å sammenstille tallene med andre europeiske land.  Når dagens statistikk starter med 2008 viser de etterfølgende år reduserte narkotikarelaterte  dødsfall, men den sier lite om effekten av reformen fra 2001.  Andre undersøkelser om narkotikavaner , som bygger på stabile spørreundersøkelser  , viser at det var en økning i alle typer narkotikaforbruk innenfor alle årsklasser  hvert år de første 6 år etter reformen og fram til 2007. Deretter minket det frem til 2012. Den all-europeiske skoleundersøkelsen ESPAD som ble publisert i 2015 og som bare omhandler 15-16 åringer viser derimot en stadig økning , særlig av cannabis. Nå ligger Portugal på gjennomsnittet i EU etter å ha vært på den nedre delen  i bruk av cannabis blant 15-16 åringer. I samme tidsperiode har EU –gjennomsnittet vært stabilt, mens Portugal altså har økt. I flere Europeiske land, bl.a. Norge, har cannabisbruken blant 15-16åringer gått sterkt ned. En av hovedarkitektene bak den portugisisiske reformen sier at det var den samlede innsatsen innenfor helse og rehabilitering, hvor budsjettene økte fra 25 til 75 mill Euro i løpet av kort tid som ga resultater, og at det ikke er noen årsakssammenheng mellom avkriminalisering og minsket problem. Denne konklusjonen har dessverre ikke kommet frem i den norske debatten.  I dag kan man se at narkotikaselgerne på Lisboas gater, ofte unge ressurssvake menn,  har etablert seg med et finmasket detaljsalg hvor alle doser er innenfor legale brukerdoser.  Politiet registrerer lite og det synes selvfølgelig i kriminalstatistikken, som faller. Men problemene er der, i form av en betydelig økning av personer som søker behandling for sin cannabisbruk.

I fjor på denne tiden diskuterte  FN den internasjonale narkotikapolitikken på en spesialsesjon om narkotika, UNGASS 2016. Legaliseringsbevegelsen, som styres fra England og USA, håpet å få endret de internasjonale narkotikakonvensjonene i liberaliserende retning, men fikk heldigvis ikke gjennomslag. Ordet «Legalisering» kom ikke engang inn i slutterklæringen, og det gjorde heller ikke begrepet «skadereduksjon».  Sluttdokumentet erkjenner det felles globale ansvaret for å håndtere verdens narkotikaproblem og peker på FNs tre narkotikakonvensjoner og FN-institusjonene som hjørnesteinene i det internasjonale samarbeidet på narkotikafeltet. Narkotikapolitikken skal også ses i sammenheng med FNs utviklingsmål om sosial og økonomisk utvikling. Dette er et resultat vi bør være godt fornøyd med, og FMR krever at Norge internasjonalt aktivt går inn for at USA og enkelte andre land, som URUGUAY og Canada opprettholder de forpliktelsene landene har underskrevet på at de vil påta seg i narkotikapolitikken.

Men kampen er på ingen måte vunnet, hverken her i landet eller internasjonalt. FMRs parole for dagen, ”Kamp mot økte rusgiftskader – nei til legalisering av hasj” er derfor stadig aktuell. Vi ser at hver gang et narkotikapolitisk tema kommer opp til debatt, kommer det også nye mediautspill om legalisering eller utvidelse av de s.k. «skadereduserende» tiltakene, som for eksempel sprøyterom og heroinutdeling. Enkelte aviser, som Dagbladet og Aftenposten vil mye heller ta inn innlegg fra personer med en liberal narkotikapolitisk agenda enn fra oss motstandere. Sentralt plasserte journalister gjentar og gjentar påstandene fra legaliseringsbevegelsen. Dette skaper inntrykk av at legalisering er et folkekrav, selv om en relativt ny undersøkelse viser at et stort flertall av befolkningen ønsker et fortsatt forbud.

Vi har sagt at et fortsatt forbud mot innehav og bruk av narkotika er et godt verktøy for å holde narkotikabruken nede. Dette betyr ikke at vi ønsker narkotikaavhengige brukere satt i fengsel. Tvert i mot, de trenger, og bør få behandling. Alternativ soning, narkotikaprogram med domstolskontroll, prøveløslatelse og påtaleunnlatelse på vilkår,  ungdomskontrakter, motivasjonssamtaler og et mer omfattende intervensjonsprogram er noen av de reaksjonsmulighetene som samfunnet har under nåværende lovverk. Disse forutsetter at alt innehav og bruk av narkotika fortsatt skal være forbudt og straffbart. Dette vil ikke legaliseringsbevegelsen være med på. NORMAL – en av legaliseringsorganisasjonene vedr. cannabis, oppfordrer på sine nettsider ungdom som får tilbud om ungdomsstraff, eller deres foreldre å nekte. De vil heller at ungdommene skal komme i bøte- eller strafferegisteret, enn at de skal slutte med narkotika.

Akkurat nå ser det ut til at mye av aktiviteten i legaliseringsbevegelsen går ut på å få til en avkriminalisering eller legalisering av cannabis. Argumentet er at omsetningen av cannabis er i hendene på organiserte kriminelle, og at det er bedre at staten tar over kontrollen og omsetningen, som med alkohol. Vårt hovedsynspunkt er at dette argumentet er naivt. For det første er det jo hasjrøykerne selv som forer den organiserte kriminaliteten med penger, ved at de kjøper narkotika. For det andre foregår det jo en betydelig svart omsetning også av alkohol. I den siste tiden er det gjort store beslag av smugleralkohol. Her snakker vi ikke om liter, her snakker vi om tonn. Dette til tross for at den legale omsetningen av alkohol aldri har vært mer liberal enn i dag. Juventes ølkjøpsaksjoner har for eksempel vist at en rekke dagligvarebutikker selger alkohol til mindreårige.  En legalisering av narkotika vil ikke hindre at det fortsatt vil være en svart omsetning for eksempel til ungdom under 18 år, som er en foreslått aldersgrense, og det vil være en svart omsetning av andre og sterkere cannabistyper enn det staten eventuelt ville omsette. Men det viktigste er at en legalisering vil føre til en sterk økning i bruken av cannabis – og dermed også av problemene med cannabis – i tillegg til det alkoholproblemet vi allerede har.

Hva gjør så FMR? Vi tror mye av motstanden mot narkotikaliberalismen må komme fra de unge. For tredje år på rad arrangerer FMR i samarbeid med Juvente og Ungdom Mot Narkotika i mai et stort nordisk kurs om narkotika for unge rusgiftmotstandere i Norge og Sverige. I år også noen fra Finland. Den narkotikapolitiske kompetansen i ungdomsorganisasjonene øker og det er å håpe at  legaliseringsbevegelsen etter hvert vil møte større motstand i den offentlige debatten. I dette arbeidet er også Actis en veldig viktig alliert.

FMR har i flere år arrangert kurs for fagfolk om «Tegn og symptomer på narkotikabruk». I år har vi arrangert ett slikt kurs og et nytt står for tur til høsten. Hensikten er at kunnskaper i tyding av tegn og symptomer på narkotikapåvirkning skal gjøre mye av den urinprøvetakingen som i dag foregår både i barnevernet, i behandlingsinstitusjonene og i kriminalomsorgen overflødig, fordi tjenestefolkene kan «se» på en person – ikke bare at han er påvirket – men også med stor treffsikkerhet kan si hvilken stofftype han eller hun er påvirket av.

FMR har søkt og fått et tilskudd fra Helsedirektoratet til en kampanje mot legalisering av cannabis. Denne er nå under planlegging og vil bli gjennomført i løpet av høsten. FMR avsluttet for to år siden et flerårig arbeid med et nytt prinsipp-program, som også er blitt distribuert på våre nettsider under mottoet «Nasjonal dugnad for en bedre alkohol- og narkotikapolitikk». På årsmøtet i år ble det også vedtatt et nytt, revidert narkotikapolitisk program. Her tar vi et kunnskapsbasert oppgjør med den faktaresistens som den narkotikapolitiske debatten har vært preget av fra legaliseringsbevegelsens og mange liberale politikeres side.

Ellers er vi aktive på sosiale medier. FMRs facebookside blir oppdatert så å si daglig, med informasjon fra den rusgiftpolitiske fronten. På FMRs egen nettside blir også min twitter-konto speilet, hvor jeg stort sett twitrer om rusgiftpolitiske temaer, men ikke så mange tweets som Donald Trump.

Men det nytter ikke å avslutte en 1. mai-tale uten å omtale det største rusgiftproblemet vi har, nemlig alkoholproblemet. Nåværende regjering står for en liberal alkoholpolitikk. Selv ikke Kr. F. greier å holde den i tømme. Gårdssalg av alkohol, utvidet antall salgsdager på Vinmonopolet og økte kvoter for taxfree er noen av de sakene regjeringen har fått i stand. Den store debatten i året som kommer vil sannsynligvis være spørsmålet om taxfree ved norske flyplasser og ferjetrafikk.

FMRs årsmøte i slutten av mars uttalte seg om dette: «Bort med taxfree-ordningen!» Taxfreesalget utgjør i dag om lag 12 prosent av den totale alkoholomsetningen. Dette er et betydelig tillegg til det avgiftsbelagte salget. Beregninger anslår at en avvikling av taxfreeordningen ville medføre en nedgang i den totale alkoholomsetningen. En avvikling av taxfreeomsetningen av alkohol og en nedgang i alkoholforbruiet ville kunne bety en bedring av norsk folkehelse, som ville resultere i færre alkoholrelaterte dødsfall (bl. Annet dødsulykker, og alkoholforgiftninger), færre selvmord og drap, færre domfellelser for voldskriminalitet, mindre sykefravær i arbeidslivet.

Taxfree-salget er med på å undergrave Vinmonopolets legitimitet og egnethet som begrensende alkoholpolitisk redskap.

Inntektene fra taxfree-ordningen brukes av Avinor til å subsidiere ulønnsomme flyplasser og flyruter. På denne måten holdes en viktig del av norsk infrastruktur utenfor det norske statsbudsjettet, og blir på denne måten ikke underlagt de samme prioriteringshensyn som resten av kommunikasjonsnettet, som veier og jernbaner.

Taxfree-ordningen bidrar til at fly- og fergereiser blir vesentlig billigere for passasjerene. Nordmenn er blant de folkeslag i verden som reiser mest. Dette bidrar mye til klimautslipp.

EU har avskaffet taxfreesalg EU-landene imellom.

Forbundet Mot Rusgift anbefaler at Norge gjør tilsvarende, både for reiser til EU og til andre land, og avskaffer taxfree-ordningen, av hensyn til folkehelse, Vinmonopolets legitimitet og for å oppnå reduserte klimautslipp. Det virker imidlertid som om et flertall av partiene på Stortinget vil gå inn for enten Status quo, Regjeringen, eller at Vinmonopolet skal overta taxfree-ordningen, Arbeiderpartiet. Dette siste vil naturligvis styrke Vinmonopolets stilling, men for øvrig ikke innvirke på alle de øvrige innvendingene mot taxfreesalget.

I tillegg gikk FMRs årsmøte inn for at Oljefondet skal selge seg ut av alkoholindustrien, og satte søkelyset på eksponeringen av alkohol i norske fjernsynsprogrammer, bl.a. i Mesternes Mester i NRK.

Årsmøtet uttalte seg også om de arbeidsmetoder som noen narkotikaliberale organisasjoner har benyttet seg av i sine forsøk på å kartlegge sine meningsmotstandere, bl.a. ved henvendelser til myndighetene med ønske om å få korrespondanse med narkotikarestriktive organisasjoner utlevert. Også offentlige instanser og forskningsorganer blir sjikanert.

FMR har det siste året gjennomført en s.k kunnskapsturne om idrett og alkohol. Gjennom denne har vi økt vår kompetanse om dette temaet, og ser fram til et fortsatt samarbeid med idrettsbevegelsen. Årets første nummer av tidsskriftet Mot Rusgift oppsummerer arbeidet så langt og er nå i trykken.

Det kunne nok vært sagt mye mer, men en tale skal være kort. Denne er allerede lang nok, så derfor avslutter jeg med å ønske dere alle en fortsatt fin 1. mai, og en fin deltakelse i årets 1. mai-demonstrasjon.

Takk for oppmerksomheten.