I kampen for økte bevilgninger, oppmerksomhet og økte opplagstall settes det systematisk søkelys på de sider av narkotikaomsetningen eller problemet som øker fra det ene året til neste. Dette gir en fortegning av tendensene i narkotikapolitikken, og bidrar til å ta motet fra oss. En viktig oppgave i arbeidet for en god narkotikapolitikk vil derfor være å beskrive de gevinster narkotikapolitikken faktisk gir.

Forebyggingen gir resultater

Gjennom de siste 20 årene har rekrutteringen til narkotikabruk vært ganske stabil i det norske samfunnet. Dette betyr at vi har klart å stabilisere omfanget av narkotikabruk i de nye årskullene, mens vi stadig har fått en tilvekst av voksne som dro med seg sine stoffvaner fra ungdomstida. Det totale antall brukere har dermed vokst, men innen ungdomsgruppa som hele tiden har vært prioritert i det forebyggende arbeidet, har vi sett positive tendenser. Særlig innen de yngste årskullene har en lykkes i å redusere eksperimenteringen. Det er nettopp denne gruppen som nås gjennom forebyggende arbeid i skolen, og til dels gjennom ungdomsklubber og frivillige organisasjoner. Målgruppen nås gjennom en forholdsvis bred og sammensatt virksomhet. Resultatet er at vi har oppnådd en lavere frekvens av eksperimentering med narkotika enn nesten alle andre vestlige land.

Ruskulturens fremste arenaer

Rekrutteringen ser i dag ut til å skje i eldre ungdomsgrupper og blant unge voksne, dvs. i grupper som faller utenfor det systematiske forebyggende arbeidet. En lærdom det er nærliggende å trekke er at generell forebyggende virksomhet og represjon alene ikke er tilstrekkelig for å nå disse gruppene. Vi vet at disse gruppene befinner seg i den livsfasen da bruk av alkohol er mest intensiv. Eksperimenteringen med narkotika er mest utbredt i den delen av aldersgruppa som bruker mest alkohol, og i de samme miljøer hvor alkohol brukes. Eksperimentering og bruk av narkotika ser ut til å ha fått en stadig tydeligere plass også innen utelivet. Selv om distribusjonen i hovedsak går gjennom ulike kanaler for alkohol og illegale rusgifter, ser arenaene og kulturen ut til å henge nøye sammen. Nettopp denne kommersielle skjenke- og underholdningsnæringen, med unge voksne som sin viktigste målgruppe, ser ut til å være en prioritert vekstnæring både fra bransjen selv, politikere og næringer i randsonen.

Bedre enn man kunne forventet

Frekvensen av arbeidsledighet, påtrengende globale problemer, økende press i utdanningssystemet og uklart verdigrunnlag i samfunnet, tilsier at ungdom burde bli mer sårbare for normbrudd som narkotikabruk. Når hyppigheten av slike reaksjoner likevel ikke har økt, kan dette forklares ut fra at forebyggende arbeid og en generelt restriktiv rusgiftpolitikk (i hovedsak formidlet gjennom holdningen til alkohol) virker. Vi står imidlertid ovenfor to problemer: Det forebyggende arbeidet mangler kanaler og legitimitet i forhold til unge voksne. Dessuten mangler vårt samfunn endel av de kvalitetene som er nødvendig for at rusgiftavhengige skal makte å leve et liv uten rusgifter. Men disse to problemene er ikke noen rasjonell grunn for å oppgi den sammensatte narkotikapolitikken, hvor represjon inngår som en av flere tiltak.

Straff alene er urimelig

Bruk av tvangsmidler overfor narkotikabrukere skaper sterke følelsesmessige reaksjoner hos folk som er satt til å hjelpe utslåtte narkomane. Selv om strafferammene for bruk av narkotika er svært beskjeden, oppfatter endel jurister og sosialarbeidere straffene som urimelig harde overfor en gruppe som fra før har kommet galt ut. Det er viktig å innse at represive tiltak ikke alltid virker til den enkelte straffedes beste. Det er da heller ikke meningen. Straff er ikke ment som behandling eller som et individualprevantivt tiltak. Like lite som tyver eller promillekjørere blir "kurert" for sin uakseptable adferd gjennom straffer, blir heller ikke narkomane kvitt sitt problem gjennom bruk av straff. Slik sett vil en alltid kunne finne individuelle historier, innen alle områder av strafferetten, hvor straffen i lys av den individuelle historie kan fortone seg som sten til byrden.

Medfølelsen med den straffede fører oss likevel galt av sted. Fravær av straff fjerner ikke sporene av omsorgssvikt og overgrep i barndommen, det har ingen dannende, skolerende eller oppdragende virkning, det skaper ingen nye jobber og gode sosiale nettverk, det avskaffer ikke fremmedgjøring eller ideen om rus som kanal til et godt liv. Den narkomane vil dermed i fraværet av straffen sitte igjen med alle hindre for et godt liv. Det er viktig å kreve en politikk og et hjelpeapparat som faktisk gjør noe med disse forholdene. Gjennom de siste årene er samfunnet blitt hardere, mer rusfixert og hjelpeapparatet er bygget ned. Ensidig bruk av straff og tvangsmidler gir urimelige utslag. Menneskeverdet gjenopprettes imidlertid ikke ved å ta vekk straffen og la de narkomane seile sin egen sjø, men gjennom et krafttak for å gi de narkomane (og alle andre) en realistisk mulighet for hjelp og kvaliteter som virker oppdragende og integrerende. I lys av dette synes enkelte sosialarbeideres rop om reduserte straffer som en grell resignasjon. Avkriminaliseringen kan i høyden bedre statistikken innen den enkelte sosialarbeiders ansvarsområde, men neppe gi et godt eller akseptabelt liv for den narkotikaavhengige.

Lærdom for den som vil finne svar

Viktigst er det likevel å se at det finnes kunnskaper om hva slags rusgiftpolitikk som fungerer bra. At Norge har kommet gunstig ut på det rusgiftpolitiske verdenskartet skyldes nettopp at vår politikk har tatt i bruk endel av de virkemidlene som nytter. Men det finnes rom for å bedre denne politikken. Peter Bell, som er leder av Minnesota Institute on Black Chemical Abuse, oppsummerte i et foredrag tidlig på 80-tallet følgende 6 spørsmål som sentrale for en fungerende narkotikapolitikk:

  1. Hvilke rusgifter er godtatt i samfunnet, nabolaget og familien? Jo færre rusgifter som er godtatt, jo færre vil få problemer hevder Bell.
  2. Har samfunnet etablerte regler for rusgiftbruk? Jo mer restriktive holdninger til hvor rusgifter godtas, jo færre vil få skader og problemer. Klare grenser for hvor alkoholbruk godtas vil både begrense alkoholskader og forebygge annen rusgiftbruk i de samme situasjonene.
  3. Har samfunnet metoder for å få fram selve grunnholdningen mot misbruk? Det er rimelig å utvide Bells spørsmål til også å gjelde grunnholdninger til rusgiftbruk generelt. Tradisjonelt har familie, organisasjoner og lokalmiljøer formidlet slik holdninger i det norske samfunnet. I overføringen av holdningsskapingen til offentlige kampanjer, offentlige etater osv. har endel av de restriktive grunnholdningene gått tapt. Her finnes det et klart potensial for forbedring.
  4. Er reglene forutsigbare? I dette legger Bell at grensesetting og oppdragelse må være konsekvent og forståelig. Forståeligheten av sanksjoner økes ved at disse kombineres med omsorg og kjærlighet. Ensidighet, det være seg av omsorg eller straff, vil svekke tydeligheten og muligheten for at signalene oppleves som konsekvente hevder Bell.
  5. Finnes det gode måter å forhold seg til stress på? Et samfunn i endring trenger gode kanaler for å møte stress. Alkohol og narkotika vil lett få en slik funksjon hvis samfunnet mangler gode alternativer. Denne argumentasjonen underbygger satsingen på et rikt samfunns- og kulturliv med mulighet for deltagelse og engasjement. Denne dimensjonen er også en viktig brikke i rehabiliteringen av rusgiftavhengige.
  6. Har samfunnet adekvate overgangsseremonier? Det er behov for overgangsriter, hevder Bell. Etter hvert som de tradisjonelle overgangsritene er svekket har vi fått nye, destruktive riter, som tidlig alkoholdebut, eksperimentering med narkotika, tidlig sex-debut, vold og kriminalitet.

    Med klare og entydige svar på disse seks spørsmålene oppnår vi tre ting konkluderer Bell: Grensene blir klarere, noe som vil gjøre at flere velger rett side av streken. Videre blir det lettere i vite når en har gått over en grense. Dette vil hjelpe oss til å oppdage et normbrudd tidlig, og til å reagere på dette. Til sist mener Bell at klare, entydige regler vil muliggjøre hjelp og rehabilitering på et tidlig stadium i en misbrukskarriere.

    De seks spørsmålene kan også brukes som en innfallsvinkel til å vurdere viktige sider ved det norske samfunnets håndtering av narkotikaproblemet. Poenget er at arbeidet mot narkotika gir gevinster, og at vi fortsatt kan forbedre denne politikken.