Kom til oss - bli så lenge du vil

Av Knut T. Reinås

Publisert 2004-08-05

I Norge er ett av de store problemene knyttet til døgnbehandling, at pasientene/klientene/elevene greier seg bra så lenge de oppholder seg på institusjonen, men får tilbakefall så fort de skrives ut. Mange har på denne måten opplevd en rekke døgninstitusjonsopphold, som ender med utskrivning og nytt tilbakefall.

Spørsmålet er: Kan det tenkes en form for varig eller svært langvarig rehabilitering, hvor ex-stoffbrukeren kan få tilbud om å bevare tilknytningen til, og delvis oppholde seg i institusjonsmiljøet også etter at det en kunne kalle spesialisert rusbehandling med rimelighet kunne sies å være over? Kunne man få til smidige ordninger med finansiering, slik at en slapp krangler mellom kommunen som har ansvaret for omsorg, og helseforetakene som har ansvar for behandling, slik at en varig/langvarig rehabilitering kunne finne sted for noen personer. I Italia har de prøvd ut dette i stor skala.

San Patrignano

Fellesskap i San Patrignano
I 1978/79 ble San Patrignano-samfunnet grunnlagt ca. 15 kilometer utenfor Rimini i Italia. På den tida hadde kollektivet ca. 30 beboere, som alle hadde store narkotikaproblemer. Vincenzo Muccioli var grunnleggeren. Ett av hovedpoengene med kollektivet var at man ikke tok i mot tilskudd til behandling fra noen offentlig instans, men baserte seg på å tjene inn det man trengte gjennom egen produksjon fra jordbruk og håndverk. Et annet poeng var at oppholdstiden i prinsippet var ubegrenset. Man kunne være der så lenge man hadde behov, og man kunne komme tilbake. Et tredje prinsipp var at man var som en eneste stor familie. Når kollektivet vokste, bygde man bare flere hus, og når flere trengte sysselsetting, kjøpte man bare mer jord til jordbruk, eller satte i gang med flere virksomheter som kunne gi inntekter, eller som var nødvendige etter hvert som "familien" vokste. Et viktig prinsipp, som gjelder i de fleste familier, er at måltidene inntas i fellesskap. Sånn er det også på San Patrignano. Pr. i dag er det ca. 1500 beboere der, og alle spiser samtidig.

Medleverskap som prinsipp

Man har 160 miljøarbeidere/terapeuter der, hvorav mange er tidligere stoffavhengige. De er medlevere, dvs. at de har valgt å dele hele tilværelsen med beboerne på San Patrignano, de har både sine boliger og sitt arbeid der. I tillegg er det ca. 200 øvrige profesjonelle som fra utsiden hjelper landsbyen med treningsprogrammer, undervisning, helsestell osv. I dag er San Patrignano 60% selvforsynt, og det er beboerne som står for produksjonen. Man har sine egne butikker, verksteder, sitt eget sykehus og sine egne skoler. Også fritidstilbud finnes det rikelig av.

Juletre i San Patrignano
Fellesskapet er viktig, og hver enkelts velvære er alles ansvar. Med en sterk indre justis har kollektivet et sterkt press på hver enkelt. Selvfølgelig er det ikke tillatt å bruke stoff der, og det sterke samholdet sørger for at det ikke skjer. Så her kan man finne eks-stoffbrukere som har vært dopfri i 6-8 år. Noen vil kanskje stille spørsmålet: Hva med sirkulasjonen, når behandlingstiden blir så lang? I prinsippet er antallet behandlingsplasser fleksibelt, slik at det at det er fullt, ikke er noe varig argument på San Patrignano. Dessuten betaler jo alle for seg gjennom deltakelse i produksjonen. Men sirkulasjonen er likevel betydelig, og på de vel 25 årene siden starten, har landsbyen tatt imot ca. 20 000 stoffavhengige, og har rehabilitert og reintegrert 70 prosent av dem i det italienske samfunnet. Dette kommer altså i tillegg til dem som til enhver tid oppholder seg på San Patrignano, og til tross for at enkelte kan oppholde seg der i 8-10 år. De to beboerne som viste oss rundt, Marcello og Christoff, hadde vært i landsbyen i henholdsvis 8 og 4 år.

Vi går ikke inn på hele innholdet i San Patrignano-konseptet. De som ønsker mer informasjon kan gå til landsbyens egen hjemmeside på Internett (www.sanpatrignano.org). Men her er det nok å henvise til at langtids miljøterapeutisk og sosialpedagogisk behandling kan se ut til å være effektiv, og at langvarig behandling heller ikke ser ut til å føre til skadelig institusjonalisering. Muligheten for langvarig opphold ser ikke ut til å føre til en overopphopning av omsorgstrengende i San Patrignano. Her kan alle bli så lenge de er villige til å gjøre nytte for seg. Når de føler seg klar for det, kan de flytte over i et ordinært samfunnsliv. Og de kan komme tilbake. Spørsmålet for oss i Norge blir: Vil rusreformen gjøre det lettere eller vanskeligere å etablere et slikt tilbud i Norge? Og vil det bli lettere eller vanskeligere å etablere et oppholds-/omsorgstilbud, hvor relasjonene fra institusjonsoppholdet kan ivaretas etter at også langtidsinstitusjonene ble en del av spesialisthelsetjenesten?