Lang dags ferd mot natt

Av Knut T. Reinås

Publisert 2003-01-10

Stortingsrepresentanten John Alvheim hadde 16. februar 1999 en interpellasjon til Sosialministeren om overdosedødsfallene blant de narkomane og de narkomanes krav på livskvalitet og differensierte hjelpetiltak. Han etterlyste tiltak som sprøyterom, sammen med blant andre Gunnhild Øyangen fra Arbeiderpartiet. Dette var opptakten til en lang prosess som foreløpig er konkludert med at Stortinget instruerte regjeringa til å legge til rette for forsøk med sprøyterom. Knut Reinås redegjør her for det som har skjedd så langt.

I juni 1999 år ble forslagene som ble fremmet i interpellasjonsdebatten diskutert i Stortinget. Ett av forslagene var: «Etablering av ”sprøyterom” bemannet med helsepersonell». Statsråden opplyste at departementet vil utrede de faglige og rettslige sidene ved sprøyterom. Ap og Frp anmodet om at det ble igangsatt et prøveprosjekt, mens H, KrF, Sp og SV så mange betenkeligheter med opprettelse av sprøyterom. Forslaget om sprøyterom ble, sammen med andre mulige tiltak vedtatt oversendt regjeringa.

Pro-senteret prøver

I perioden desember 2000-januar 2002 etablerte PRO-senteret i Oslo et prøveprosjekt med sprøyterom. Prosjektet var ikke autorisert, og ble stoppet så fort det kom politiske myndigheter for øre. Diskusjonen for og mot stenging av prosjektet, og den evalueringsrapport som senteret i etterkant publiserte, ga imidlertid tilhengerne av sprøyterom sterk vind i seilene. En heftig offentlig sprøyteromsdebatt pågikk hele sommeren 2001.

I forlengelsen av stengningen av sprøyterommet ved PRO-sentret reiste Jon Alvheim, og Odd Einar Dørum i Stortinget i februar 2001 spørsmål om regjeringas syn på om det kunne etableres sprøyterom i Norge og om det ville bli tatt initiativ til gjenåpning av det stengte sprøyterommet. Daværende sosialminister Guri Ingebrigtsen henviste til at internasjonale konvensjoner satte begrensninger for slike forsøk.

Felles nordisk holdning?

I juni 2001 bebudet sosialminister Guri Ingebrigtsen at hun ville ta sprøyteromssaken opp med sine nordiske kolleger, slik at de nordiske land om mulig kunne få en felles holdning til sprøyterom.

Saken ble drøftet på nordisk plan på et møte i september 2001, og både representantene fra Sverige og Danmark frarådet at Norge skulle tillate sprøyterom.

Flertallet i Oslo bystyre gjorde høsten 2001 i forbindelse med sak om «Utvikling av lavterskeltilbud for rusmiddelmisbrukere» vedtak om å etablere et prøveprosjekt med ett eller to sprøyterom i Oslo, dersom Sosialdepartementet fant dette forenlig med norsk lov og internasjonale forpliktelser. De sosialistiske partiene, Fremskrittspartiet og Venstre sto bak dette vedtaket.

Ja fra sosialministeren

Omtrent samtidig, i oktober 2001 sa daværende sosialminister Guri Ingebrigtsen at hun var tilhenger av sprøyterom.

Hun fikk også utarbeidet en utredning om sprøyterom, som ble sendt på høring til utvalgte kommuner og berørte organisasjoner.

Kritiske høringsinstanser

I januar 2002 hadde et stort antall høringsinstanser svart, og bare et fåtall gikk inn for tiltaket, blant annet Oslo og Bærum kommuner. De fleste faginstanser var skeptiske. Man hadde i mellomtiden også fått en ny regjering, hvor i alle fall to av de tre regjeringspartiene, Høyre og Kristelig Folkeparti, var skeptiske til sprøyterom.

I sin høringsuttalelse uttrykte riksadvokat Tor-Aksel Busch bekymring for at de planlagte sprøyterommene skal bli fristeder for kriminelle.

Helsetilsynets høringsuttalelse konkluderte med at tja til sprøyterom. Det er interessant at Helsetilsynet ikke ønsker at eventuelle sprøyterom skal bemannes med helsepersonell, slik den tidligere regjeringa foreslo. – Å bemanne sprøyterom med helsepersonell reiser en rekke vanskelige juridiske og etiske problemstillinger, blant annet i forhold til helsepersonelloven. Så lenge disse ikke er utredet tilfredsstillende, kan vi ikke gå inn for å bemanne sprøyterom med helsepersonell, sier helsedirektør Hanssen, som understreker at sprøyterom ikke må bli en unnskyldning for ikke å hjelpe de narkomane også på andre måter.

Forbundet Mot Rusgifts høringsuttalelse utmerket seg ved at man hadde fått en jurist i høyesterett, Christofer Heffermehl, til å utrede om sprøyterom ville være i samsvar med norsk lov og internasjonale forpliktelser. Konklusjonen var negativ til begge.

Nei fra sosialministeren

I begynnelsen av mai 2002 la regjeringa fram sitt utkast til revidert nasjonalbudsjett. Der satte sosialminister Schou et foreløpig kroken på døra for sprøyterom i Norge. Hun ville heller satse på andre tiltak for de narkomane.

I mediespekulasjonene som fulgte ble det klart at det tilsynelatende var flertall mot sprøyterom i Stortinget. Man antok at regjeringspartiene ville stå sammen, og at de dessuten ville få støtte fra SV. Gruppeleder Gunnar Ballo fra SV uttrykte skepsis til tiltaket. Senterpartiets gruppe var delt. Men SVs stortingsgruppe ble satt under sterkt press fra Oslo SV, og snudde og gikk inn for et prøveprosjekt med sprøyterom. Det var dermed klart at det var flertall i Stortinget for sprøyterom.

Regjeringa instruert

På sin siste arbeidsdag før ferien, 21. Juni 2002 vedtok Stortinget ved behandlingen av revidert nasjonalbudsjett med 55 mot 45 stemmer å instruere regjeringa til å legge til rette for forsøk med sprøyterom. Sosialministeren sa at hun selvsagt ville etterkomme Stortingets pålegg.

Etter at Stortinget vedtok at det skal gjennomføres forsøk med sprøyterom, har Sosialdepartementet satt i gang ny innhenting av informasjon. I slutten av august gikk det brev til Helsedepartementet, Justisdepartementet, Utenriksdepartementet og Oslo kommune med ønske om ytterligere innspill i prosessen.

Svar fra Helsedepartementet og Utenriksdepartementet foreligger nå. Dessuten har Oslo kommune gitt en beskrivelse av hvordan en tenker seg forsøket med sprøyterom satt ut i praksis. Justisdepartementet ventes å svare ved årsskiftet. Svaret fra UD er unntatt offentlighet, men svaret fra Helsedirektoratet og Oslo kommune har Mot Rusgift fått tilgang til.

Frarår fortsatt

"Helsedepartementet vil bestemt fraråde at det etableres sprøyterom i Norge." Helsedepartementets svar understreker de problemene det skaper å etablere sprøyterom som en helsetjeneste, og departementet advarer nok en gang mot slike fasiliteter.

Departementet konkluderer med at helsepersonelloven vil gjelde for helsepersonell som yter hjelp i et sprøyterom, selv om tilbudet organiseres av sosialtjenesten. Og helsepersonellets rolle har hele tida vært et sentralt ankepunkt her: Helsepersonelloven krever at de som yter helsehjelp skal føre journal for den enkelte pasient og at de viderefører nødvendig informasjon til andre etater (blant annet barnevernet). Men først og fremst skal arbeidet utføres "i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes".

Departementet mener det kan oppfattes å være i strid med god yrkesetikk å rettlede ved bruk av narkotika, selv om formålet er skadereduksjon. «Slikt misbruk er både ulovlig og klart helsefarlig, og medvirkning til dette vil for mye helsepersonell kunne oppleves å være i stor konflikt med deres egentlige oppgaver», heter det i departementets svar.

Miljøarbeidere

Oslo kommune omgår innvendingene fra så vel Statens Helsetilsyn (under høringsrunden) som de nylig framkomne synspunktene fra Helsedepartementet ved å foreslå at sprøyterommet bemannes med erfarne miljøterapeuter og miljøarbeidere. Men kommunen forutsetter at Sosialdepartementet avklarer spørsmål om hva slags ansvar disse pådrar seg ved å være til stede når injeksjoner settes – så de ikke risikerer søksmål dersom noen skulle dø av overdose etter besøk i sprøyterommet. Det skal være to ansatte til stedet i sprøyterommet til en hver tid.

Oslo kommune ønsker å bruke lokaler i Tollbugata 3 som Kirkens Bymisjon eier til dette formålet. Lokalene ligger hensiktsmessig til i forhold til brukerne. Faren for stoffomsetning i nærheten av sprøyterommet gjør det lite ønskelig å etablere det i tette bomiljøer, skriver kommunen.

Sprøyterommet vil bli etablert i tilknytning til en ny Feltpleiestasjon og dessuten vil sprøyteutdeling bli flyttet fra sprøytebussen til disse lokalitetene. Her vil det også være samtalerom som blant annet Uteseksjonen kan benytte. Stortinget har vedtatt at sprøyterommet skal kombineres med et prosjekt for lavterskelutdeling av Subutex. Dette mener Oslo kommune er godt ivaretatt av MARIO.

Sprøyterommet vil holde åpent fra 12 til 14 og 15 til 18. En ønsker ikke en ordning med forhåndsgodkjenning av brukerne og heller ikke noen øvre grense på hvor mange som kan gjøre seg nytte av tilbudet. En er imidlertid åpen for å pålegge brukerne om å identifisere seg.

Ansatte skal ikke ha anledning til å hjelpe brukerne med å injisere stoffet. Vold, trusler om vold eller salg av stoff i umiddelbar nærhet vil medføre bortvisning og utestenging.

Oslo kommune ønsker å komme i gang med forsøket så snart som mulig og mener det bør pågå i to år. Oslo kommune er beredt på å ta på seg kostnadene med driften av sprøyterommet, men forutsetter at Sosialdepartementet dekker utgiftene til evaluering av forsøksordningen.

Statsbudsjettet for 2003

Statsbudsjettet som ble lagt fram i oktober 2002 bruker ikke mange ord på sprøyterom, men nevner bl.a. forsøk med sprøyterom, videreutvikling av metadontilbudet og lavterskel helsetiltak. På omtrent samme måte er saken også omtalt i regjeringas nye rusgiftpolitiske handlingsplan.

I Oslo kommune pågår forberedelser til opprettelse av et sprøyterom et par måneder over nyttår 2003.

13 organisasjoner krever stopp i planene

Etter at departementet ble pålagt av Stortingsflertallet å gjennomføre forsøk med sprøyterom, har 13 rusgiftpolitiske organisasjoner i Oslo gått sammen i Alkohol- og Narkotikaforum (ANF) og skrevet brev til sosialminister Ingjerd Schou, hvor de påpeker at et slikt forsøk ikke kan gjennomføres, ikke bare på grunn av faglige motforestillinger, men også fordi det vil være juridisk ugjennomførbart.

Et destruktivt signal

ANF, som består av 13 lokale alkohol- og narkotikapolitiske organisasjoner i Oslo uttrykker sterk skuffelse over dette vedtaket, som de i sitt arbeid med rehabilitering og forebygging oppfatter som et destruktivt signal.

ANF har satt seg inn i den narkotikapolitiske utviklingen i land hvor sprøyterom og andre typer såkalte skadereduksjonstiltak har fått en dominerende plass i narkotikapolitikken. Med bakgrunn i en norsk restriktiv tradisjon, virket mange av disse tiltakene fremmedartede. Spørsmål som kan stilles er:

Overedosedødelighet og nyrekruttering

Den norske sprøyteromsdebatten pågår mot et dystert bakteppe, hvor den kraftig økte overdosedødeligheten på 90-tallet er det mest markante trekket. Stor tilgang på billig og konsentrert heroin er utvilsomt noe av bakgrunnen. Men fra de fleste synsvinkler er det atskillig større grunn til å være bekymret over den kraftige økningen i antallet injserende stoffbrukere, som er kommet til i løpet av 90-tallet. Fra et anslag på ca. 4-6.000 aktive injeksjonsbrukere rundt 1990 (Skog 1990), opererer man i 1999 med et antall på 9-12.000, dvs. en fordobling (Bretteville-Jensen og Ødegård 1999). Rekrutteringen skjer sannsynligvis både ved et tilsig av unge brukere for eksempel fra utelivsmiljøene, og av eldre brukere med en lang alkohol- og pillekarriere bak seg. Noe av denne rekrutteringen skjer via synlig og lett tilgjengelige markedsplasser i de største byene, som for eksempel «Plata» på sjøsida av Oslo S og Nygårdsparken i Bergen. Men rekruttering og omsetning skjer også andre steder, ikke minst på utestedene.

Mens overdosedødsfallene i begynnelsen var mest konsentrert i Oslo, skjer den største økningen i slike dødsfall nå utenfor Oslo. Overdosedødeligheten må antas å ha sammenheng med økningen i antallet aktive injiserende stoffbrukere. Fortsetter rekrutteringen, vil også overdosedødeligheten holde seg høy.

Sprøyterom vil styrke injeksjonskulturen

Heroinbrukerkulturen i Norge er i all hovedsak en injeksjonskultur, hvor nesten alle heroinbrukere bruker sprøyter, mot så lite som 15 prosent i Amsterdam. Mens noen land har et stort innslag av heroinrøyking, er stoffbruken i Norge forbundet med en kick-kultur hvor sprøyter er nødvendige for at et kick skal oppstå. Dette er også den måten å bruke heroin på som innebærer størst fare for overdoser. Det vil være viktig, etter at dette har gått opp for oss, å unngå å tilrettelegge tiltak som kan opprettholde eller forsterke denne kulturen.

At så å si alle langtkomne heroinavhengige i Norge bruker sprøyter, innebærer at de lever med risikoen for å dø i en overdose hengende over seg. Mange sprøytebrukere har 10-15-20 overdoser bak seg, og er blitt reddet av et effektivt hjelpeapparat, eller av tilfeldigheter. Det gjelder derfor å øke aktsomheten hos stoffbrukere mot overdosefaren, og unngå alle tiltak som kan forsterke sprøytekulturen.

Et sprøyterom er et sted hvor politiet holder seg borte. Det vil derfor bli et fristed for ulovlig aktivitet, både illegal rusgiftbruk, stoffomsetning og kriminell selvjustis. Det er et sted som vil vedlikeholde og forsterke sprøytekulturen.

Det er ikke dokumentert at sprøyterom reduserer antallet overdosedødsfall. Tvert i mot er det sannsynlig at de vil øke det. I Frankfurt oppstår det ca. 650 overdoser årlig i de 4 sprøyterommene (Drogenreferat, Frankfurt 2000). Selv om alle ble reddet, kan det skape en falsk trygghet hos så vel brukere som personale. Fra utenlandske forskningsgjennomganger kan man konstatere at overdoser gjerne inntrer 1-3 timer etter injeksjon, mens et sprøyteromsopphold for eksempel ved PRO-senteret varte i 30-45 minutter. Man kan altså teoretisk reise seg og gå ut av sprøyterommet, og dø av den dosen man inntok der en time senere, uten inntak av ny heroin.

Klinger hult

Organisasjonene skriver at det klinger hult når det snakkes om økt verdighet i et sprøyterom. Det innebærer ikke verdighet å gå inn i et rom og måtte sette en injeksjon i halsen eller lysken, fordi hele resten av årenettet er ødelagt, kanskje med en annen stoffbruker til hjelp, mens hele resten av tilværelsen består i kriminalitet, prostitusjon, vold, en døgnlang bekymring for hvordan neste dose skal skaffes, en gradvis ødeleggelse av egen helse, selvrespekt og framtid, oppgitt av alle. Respekt og verdighet handler på den ene siden om å strekke ut en hjelpende hånd, men man må samtidig tilrettelegge muligheter for å komme bort fra den nedverdigende situasjonen. Sprøyterom er et bidrag til å holde stoffbrukere fast i stoffbrukertilværelsen.

Etisk betenkelig

Organisasjonene peker også på det etisk betenkelige i at representanter for det offentlige ikke bare skal overvåke illegale handlinger, men også at de ikke kjenner sammensetningen av eller kvaliteten på det stoffet, eller blandingen av stoffer som skal injiseres. Er det rent heroin? Er det heroin og Rohypnol? Er det blandet med stryknin? Helsetilsynet har på det grunnlaget sagt nei til at helsepersonell skal delta i sprøyteromsaktivitetene. Er det mer etisk høyverdig at andre faggrupper skal gjøre det?

En nærliggende løsning på dette, dersom man velger å gå inn på en sprøyteromsløsning, vil være å dele ut også det stoffet som skal være i sprøyta, slik man gjør i Sveits. Slik sett innebærer et ja til sprøyterom også argumenter for en ytterligere liberalisering av norsk narkotikapolitikk, heter det i brevet fra de 13 organisasjonene som utgjør Alkohol- og Narkotikaforum.

Anmeldelse

I midten av desember leverte ANF inn en anmeldelse av Oslo kommune til Oslo politikammer for forberedelser til straffbar handling. Forumet ber politiet om å gjøre jobben sin, det vil si stoppe planene om et sprøyterom i Oslo.