HjemNyheterBloggTidsskriftet Mot RusgiftOm FMRBli medBestill materiellArrangementerPresseEnglish
10099989796959492/939190898887868584838281807978777674/75737271706968676664/6563626160595857565554Abonnement
 

Temaer fra A til Å


Alkohol Rusbrus Alkohol og helse Alkoholfri livsstil Alkoholpolitikk Arbeidsliv Behandling Bokanmeldelser Cannabis Det Nytter Fakta om rusgifter Foreldre og barn Forskning Historie Avhengighetsbehandling Internasjonalt Kvinner Skadereduksjon Legalisering Linker Lover Metadon m.m. (LAR) Narkotika Narkotikapolitikk Overdoser Ordbok Positiv rus Psykisk helse Publikasjoner Rusgiftpolitikk Russ Skole (lærere og elever) Sprøyterom Studenter Terminologi Test ditt alkoholforbruk Rusgifter i trafikken
Hjem»Tidsskriftet Mot Rusgift»62»Leder: Lengre enn nesa rekker

Leder: Lengre enn nesa rekker

Publisert 1999-05-18

Overdoseproblematikken stiller oss overfor to utfordringer. Den første utfordringen er å finne løsninger som kan redde liv. Den andre er å hindre at overdoser blir gjort til den eneste målestokken for hvorvidt vi har en fungerende narkotikapolitikk.

Disse to utfordringene vil lett kunne stå i motsetning til hverandre når vi skal velge løsninger. De motstridende hensynene i håndteringen av narkotikapolitikken handler også om hvilke tidsperspektiv vi skal ha når vi velger tiltak.

Usikkerhet eller forvirring om den faktiske effekten og årsakssammenhengen innen narkotikaområdet blir et stadig større problem. Delvis skyldes dette at verden, og i særdeleshet markedskreftenes framtredelsesformer, forandres raskere enn samfunnets politikk og innsats. Det oppstår en frustrasjon i kjølvannet av nye utviklingstrekk og problemer som avdekkes. I en slik situasjon skapes det et utvidet rom for panikkreaksjoner og symbolpolitikk.

Den narkotikadebatten og de reaksjonene vi ser i dag er et produkt av disse faktorene. Samfunnets evne til å fange opp endringer og reagere ut fra disse på en måte som forener hensyn på kort og lang sikt er for svak. Delvis skorter det også på viljen til å ta omkostningene av de tiltakene som kunne fungert tilfredsstillende.

Frustrasjonen og følelsen av maktesløshet gir rom for kortsiktige og dårlig funderte tiltak. De som gjennom mange år har ønsket å endre narkotikapolitikken, utnytter situasjonen for det den er verd til å markedsføre sine løsninger. I den offentlige debatten glimrer de kritiske spørsmålene rettet mot liberalistene med sitt fravær. De får dermed i stor grad styre dagsorden og retning i debatten.

Det er et stort problem at vi mangler en handlekraftig regjering i denne situasjonen. Sosialministeren har utvilsomt gode hensikter, men preges av å tilhøre et kollegium som er alt for villig til å kompromisse for å beholde makten. Skylden kan ikke legges på regjeringen alene, siden vi mangler et handlekraftig parlamentarisk flertall. Narkotikapolitikken er ett av de områdene som blir skadelidende under dette. I stedet for at noen står opp å trekker langsiktige linjer, kastes vi inn i debatter som domineres av perspektiver så korte som journalistenes neser. De er som kjent ikke lange.

Det kunne vært en styrke om vi hadde en forvaltning som turde og evnet å stå opp å gi klare råd. Dessverre er det vanskelig å se noen slik faglig korreks. Ikke minst bidrar oppdelingen av tiltakene (forebygging, kontroll og behandling) på ulike forvaltningsledd til å gjøre saken ekstra kilen. I stedet for å stå opp med ansvarlige råd på vegne av det fagapparatet de representerer, sitter de aktuelle administratorer ganske stille. Den politiske ledelsen burde kanskje ønske seg et fagapparat med større freidighet og faglig integritet.

Kalender


Ingen oppføringer.



 
Forbundet Mot Rusgift, Torggata 1, 0181 Oslo, tlf 23 21 45 26, faks 23 21 45 01, e-post: post@fmr.no