Et narkotikafritt samfunn?

Offisiell norsk narkotikapolitikk har et narkotikafritt samfunn som mål. Dette ble slått fast, senest midt på 80-tallet1. Begrunnelsen er at det er en målsetting som har sterk forankring i folkeopinionen, i alle politiske partier og i det øvrige organisasjonsliv. Det blir også slått fast at målsettingen er å forhindre enhver bruk av illegale narkotiske stoffer, i motsetning til alkohol, hvor målsettingen er å begrense bruken mest mulig.

De offentlige, narkotikapolitiske målsettingene har fortsatt stor støtte i befolkningen. Ved en landsomfattende undersøkelse i 1989 svarte 91 prosent av et landsomfattende utvalg av den norske befolkningen at bruk av cannabis burde være forbudt, og 97 prosent at bruk av amfetamin burde være forbudt, mens hele 99 prosent mente heroin burde være forbudt2. Dette har ikke endret seg vesentlig siden. De få narkotikaliberale utspillene som er kommet fra partipolitiske sammenhenger, rokker heller ikke ved det hovedinntrykk at den politiske offentlighet i Norge fortsatt motsetter seg en utvikling av narkotikapolitikken i mer liberal retning.

Det er likevel fullt mulig å harsellere over målsettingen et "narkotikafritt samfunn", fordi alle vet at det omsettes og brukes betydelige mengder illegale narkotika i Norge. Dersom en slik målsetting skal fastholdes, trenger den en utdyping. Utdypingen kan være at et narkotikafritt samfunn er et mål som uttrykker samfunnets samlede holdninger til narkotika. Vi ønsker ikke en integrasjon av illegal stoffbruk i samfunnet. Vi sikter mot et samfunn hvor stoffbruk forblir en sosialt uakseptabel adferd og et marginalt fenomen. Et narkotikafritt samfunn er en visjon som uttrykker et optimistisk og positivt syn på mennesker. Narkotikaomsetningen kan stoppes og stoffavhengige kan bli rehabilitert.

Individuell eller kollektiv frihet?

Daværende sosial- og helseminister i Sverige, Bengt Westerberg, satte i 1994 den restriktive svenske narkotikapolitikken (som i det meste er parallell til den norske) inn i en helhetlig sammenheng, da han skrev:

"Sveriges narkotikapolitikk er en del av vår generelle sosialpolitikk, som tar sikte på å gi enhver i Sverige sosial sikkerhet gjennom et system av allminnelige sosiale sikkerhetstiltak. Den restriktive svenske narkotikapolitikken er et ledd i et slikt generelt perspektiv. Alle har rett til et verdig liv, og ingen gruppe bør støtes ut fra samfunnets kollektive ordninger. Jeg anser denne holdningen for å være mer human og mer forenlig med en gjennomføring av menneskerettighetene enn en holdning som reduserer narkotikaproblemet til et ansvar for hver enkelt"

Fordi et narkotikaproblem aldri kan bli et problem som bare berører den enkelte, må samfunnet sette grenser. Fordi vårt samfunn av humanitære årsaker ikke ønsker å la mennesker gå til grunne, er det rasjonelt å gripe inn før det er utviklet et problem. Fordi vi vet at samfunnet måtte utvikle et mer og mer kostnadsbærende hjelpeapparat dersom narkotika skulle bli legalt og alle stoffavhengige skulle få den hjelp de hadde behov for, er det viktig å sette og opprettholde et forbud før det utvikler seg så langt. Alternativt kan det tenkes at samfunnssolidariteten ikke ville strekke til for å bygge opp et hjelpeapparat i et slikt omfang. Dette ville i neste omgang fremme kyniske løsninger og stille krav om helt nye oppfatninger om menneskerettigheter og et verdig liv.

Narkotikaforbud, liberalisme og demokrati

Det har gjerne vært i nyliberale kretser at argumentet om legalisering har fått størst gjennomslag. Men narkotikaliberalismen finner faktisk ingen støtte hos de liberalistiske klassikerne. John Stuart Mill går f.eks. inn for samfunnsinngrep når drikkeproblemer får følger for fler enn alkoholproblematikeren selv4. Når det gjelder ikke-medisinsk bruk av gifter, i tråd med dagens narkotikapreparat, skal ethvert salg forbys, ifølge Mill.

Demokratiets utgangspunkt er at vi lever i et samfunn, vi må finne sammen, leve sammen og styre sammen. Derav ordet samfunn. Liberalismens utgangspunkt er personligheten, dvs.- det som skiller oss fra hverandre. Dette er liberalismens evige dilemma: Den inneholder i seg selv intet som holder et samfunn sammen. Et samfunn må holdes sammen av sosiale overenskomster, ellers splittes samfunnet opp eller det utvikler totalitære trekk. Demokratiet forutsetter at man ikke får gjøre som man vil. Individet må underkaste seg begrensninger for å oppnå kollektive fordeler.

Det kan kanskje hevdes at en eksperimentering med narkotika skjer som et resultat av individets frie valg. Men når et stoffbehov og en stoffavhengighet har utviklet seg, eksisterer ikke lenger noe slikt fritt valg. Det eksisterer heller ikke noe valg for de foreldre som har et stoffavhengig barn, for den stoffavhengiges søsken, for ikke å snakke om for de barn som har en eller to stoffavhengige foreldre. For et samfunn som ønsker å legge til rette for størst mulig personlig utfoldelse, utvikling og vekst for den enkelte samfunnsborger, blir det dermed naturlig å begrense eller bekjempe fenomener som krenker enkeltmenneskers og omgivelsenes frihet. Stoffbruk er et slikt fenomen. Og det blir naturlig å gripe inn på et tidlig tidspunkt, ved å sette og håndheve et generelt forbud, og ved å gripe inn overfor enhver eksperimentering med illegale stoffer så tidlig som mulig.

I et slikt perspektiv kan det diskuteres om ikke også Hassela-kollektivets gamle parole "Tvang til frihet" har noe for seg. Det som kan oppfattes som tvang og represjon, ut fra den enkelte stoffavhengiges subjektive vurdering av situasjonen, kan på lengre sikt virke frigjørende for individet selv, og i alle fall for foreldre og pårørende, hjelpeapparat og samfunn.

Passiviseringsaspektet

Forbundet Mot Rusgift oppfatter seg som forsvarere av individets frihet, men har likevel vært klare og konsekvente forsvarere av en restriktiv narkotikapolitikk. Hvordan er dette mulig? I FMRs prinsipp-program heter det:

"FMR vil arbeide for en demokratisk samfunnsutvikling, der hvert enkelt menneske har frihet til å utvikle seg selv etter sine egne evner og anlegg, innenfor rammer hvor andre menneskers frihet ikke blir krenket. I en slik sammenheng blir det naturlig å ta avstand fra all bruk av alkohol og andre rusgifter. Med "demokratisk samfunnsutvikling" mener FMR en maksimal folkelig deltakelse i avgjørelsen av spørsmål som angår folks velferd og nærmiljø, såvel som i nasjonale og internasjonale spørsmål"

Det heter også:

"FMR vil peke på at undertrykking og tvang både direkte og indirekte har sammenheng med spredning og bruk av rusgifter".

Dette perspektivet er kanskje ett av de viktigste, men svært undervurdert i debatten:

All rusgiftbruk passiviserer i forhold til løsning av egne og samfunnets problemer. Etterhvert som stoffavhengigheten øker, vil evnen og ønskene om å bearbeide og løse problemer for mange bli erstattet av ønsket om - og strevet etter å oppnå stoffrus og unngå stoffabstinens og dysfori (nedtur). Mesteparten av energien blir kanalisert inn i aktivitet for å skaffe stoff, skaffe penger til stoff, unngå politiet, snakke med andre stoffavhengige om stoff osv. Det blir ikke mye samfunnsdeltakelse ut av det.

Noen, med stabil personlighet, gode ressurser, godt nettverk og sikker samfunnsposisjon kan sikkert greie å kontrollere sin bruk av narkotika. Men for mange som strever med oppløste hjem, skoleproblemer, mobbing, nervøse problemer, arbeidsledighet, fritidsproblemer, blir stoffbruk allerede nå det avgjørende loddet på vektskåla, eller møllesteinen rundt halsen, som hindrer dem i å få noenlunde orden på livet sitt. Langt mindre vil de, som mest føler hvor skoen trykker, kunne delta i løsningen av disse problemene på samfunnsbasis. Med en avkriminalisering/ legalisering vil utbredelsen av stoffbruk øke, og denne skjebnen vil ramme langt fler.

Passiviseringsperspektivet, utslagningsperspektivet må tas i betraktning. Legalisering er ett av flere skritt på veien mot to tredjedelssamfunnet. Ønsker vi å gå den veien?

Kilder

  1. St.meld. nr. 13 (1985-86) Om narkotikaproblemene og narkotikapolitikken.
  2. Skretting, Astrid: Nordmenns holdninger til narkotika", Stoffmisbruk nr. 1/91.
  3. Westerberg, Bengt: "Reply to Arthur Gould: "Pollution rituals in Sweden: the pursuit of a drug-free society"" , Scand.J. Soc. Wellfare 1994: 3: 94-96
  4. Mill, John S.: "On liberty" 1859 . Svensk utgave 1984.
  5. FMRs prinsipp-program, s. 3, vedtatt 1992.