Boken Beruselsens porter, kapittel 9:

Massemedia og rusgifter

Av Knut T. Reinås

Den amerikanske medieforskeren Neil Postman påstod i boka "Vi morer oss til døde" at det viktigste problemet ikke var hva folk så på TV, men at de så på TV.

De fleste nordmenn vil være uenige. Vi har generelt hatt et mer positivt syn på massemedia. Pressens frihet er oppfattet som et umistelig, demokratisk gode, bl.a. nedfelt i grunnloven. Pressen er blitt omtalt som den fjerde statsmakt. Noen mener til og med at det er en undervurdering av massemedia å rangere dem som nummer 4, etter Storting, Regjering og domstoler. Også på rusgiftområdet kan en ofte få inntrykk av at politikken i like stor grad styres og ressursene prioriteres i forhold til massemedias oppslag. Et klassisk eksempel kunne jo være eldremilliarden for noen år siden, der proposisjonen ble lagt fram i Dagsrevyen, og vedtaket så og si ble gjort i Antenne 10 samme kveld. Noen er bekymret over at massemedia har for stor makt. Men mange fler er prinsipielt opptatt av hva media bruker denne makta til, eller hva det er mulig å bruke den til. Er det slik at massemedia forandrer alt - og er nødt til å forandre alt til underholdningspakker, slik Postman hevder?

De fleste som arbeider i massemedia på ett eller annet nivå er klar over at pressens frihet er relativ.

  • Markedskreftene spiller en viktig rolle, i form av annonsører, leser- og lytteroppslutning. Det kan komme til å koste å formidle nyheter og synspunkter som noen av disse gruppene ikke liker. Og i alle fall kan det komme til å lønne seg å formidle vinkler som disse gruppene vil ha.
  • Nyhetsutvelgelsen går ofte gjennom mange ledd før det endelige knippe av nyheter når fram til den enkelte redaksjon. - Spalte-plass og tidsknapphet gjør at enkelte stoffområder kanskje ikke får den behandling de fortjener.
  • Enkelte samfunnsområder er sterkt myte-omspunnet, et fenomen som også slår inn i hver enkelt redaksjon, og som gjør at nyheter eller reportasjer fra området får en vinkel som kanskje ville vært annerledes om kunnskapsnivået hos den enkelte medarbeider i redaksjonen var høyere.

Når det er sagt, så er jeg ofte imponert over kunnskapsnivået blant en del medarbeidere i norsk presse og kringkasting. Når en journalists lodd her i livet er å vite lite om mye, er det spennende å se hvordan enkelte, ofte av egen interesse og utenfor arbeidstid, graver seg ned i et område og kommer opp igjen med ny kunnskap og formidler ny innsikt om sammenhenger,og forhold, enten det gjelder kokainhandelen i Sør-Amerika, gatebarnproblemet i Oslo, søkelys på restaurantbransjen eller eldres vilkår i dagens Norge.

Rammebetingelsene for å bevare pressens og øvrige massemedias frihet er det vanskelig å påvirke for oss utenforstående. Men pressefriheten kan også påvirkes positivt fra innsiden på hvert enkelt temaområde. Hver enkelt journalist og redaksjonsmedlem kan bidra ved å erkjenne at f.eks. rusgiftområdet ikke får den seriøse dekning som det fortjener, med mange hederlige unntak, og ved å vise vilje til å søke økte kunnskaper.

Mitt utgangspunkt i forhold til massemedia er positivt. Jeg tror det er mulig å oppnå en bedre dekning av rusgiftområdet. Jeg tror det vil være mulig for oss som har spesialkompetanse på alkohol- og narkotikaområdet å bidra til å heve kunnskaps- og holdningsnivået hos en del medarbeidere. Men dette forutsetter også et ønske hos de samme medarbeidere om å utvikle sine kunnskaper og ferdigheter på området. Og det forutsetter en økende bevissthet hos dem om det interne konkurranseforhold de står i til vinspaltister, restaurant- og kjendisjournalistikk, glamour- og stash-skriblerier og mer og mindre oppfinnsomt vane-underholdningsstoff, hvor bruk av rusgifter har en sentral plassering. Det eksisterer f.eks. et eget "språk" for omtale av alkohol. 4 rusgiftpolitiske organisasjoner ga i 1991 ut en "rusgiftpolitisk ordliste" hvor pressens måte å beskrive alkoholfenomener ble framstilt på en treffende måte som "nytale", omskrivning av fenomener:

Nytale Hva ordene uttrykkene betyr
Avholdsfanatiker Person med kritisk holdning til bruk av alkohol. Eks: Olav Hestenes.
Fanatiker En som ikke drikker alkohol Eks: Arthur Arntsen.
Gledesdreper En hver som ikke drikker alkohol, eller som ikke setter pris på andres fjolleri i fylla. Eks: Wenche Myhre, Sissel Kyrkjebø.
Mørkemann Se "Gledesdreper"
Formyndermenneske Alle som ønsker at samfunnet skal gripe inn og regulere alkoholtrafikken.
Moralisme Enhver oppfatning som stiller krav om å følge forsiktighetsregler for omgang med alkohol i samfunnet. F.eks. at folk som har drukket alkohol ikke bør kjøre bil hjem.
Moralist En som stiller og gir uttrykk for slike krav
Ny-Moralisme Oppfatning om at en bør stille de samme krav til folk som før når det gjelder hvilke alkoholregler som skal følges og ikke liberalisere alkoholpolitikken.
Barnepikementalitet Ethvert krav om regulering av folks alkoholbruk ved hjelp av restriksjoner, stengetider, kontroll etc.
Alkoholmisbruk Alkoholbruk som er høyere og mer utagerende enn det man selv har.
Måteholden alkoholbruk Den alkoholbruk man selv har.
Avslappet forhold til alkohol En flaske rødvin eller mer pr. dag.
Alkoholkultur De drikkevaner man har i Frankrike og Danmark.
Fest Å drikke en flaske brennevin eller en kasse øl.
Festligheter Grove historier, spy på golvteppet, betroelser til sidemann/-kvinne om mislykket kjærlighetsliv.
Spritsmugling Morsom hobby
Typisk norsk Fylla på danskebåten.
Krise Streik på Vinmonopolet
Skål Høytidelig, flokkvis inntakelse av en væske med kjemisk formel C2H5OH, etanol.
Tribunefyll The Cop i Liverpool
Idrett og alkohol Skihopper med promille.
Hendelig uhell Å brekke beinet i fylla.
Edle dråper Beslaglagt smuglerbrennevin
Alkoholekspert Vinsmaker, Whiskykjenner, Einar Joys
Moderne alkoholholdninger De holdninger Einar Joys har.
Alkoholproblemer Uteliggere, institusjonsliv
Frihet Å få drikke så mye alkohol en vil, når en vil og hvor en vil.
Børsten Alkoholpåvirket
I godt humør Alkoholpåvirket
Animert Alkoholpåvirket
Lett oppstemt Alkoholpåvirket
Innvendig brun Alkoholpåvirket
Noen dråper for mye Sterkt alkoholpåvirket
Alle sier Jeppe drikker Alkoholproblemet har ingenting med alkohol å gjøre.
Forbuden frukt smaker best Folks alkoholforbruk er konstant og upåvirkelig av restriksjoner og holdningsarbeid.
To pilsnere i en snor etter en båt Vårstemning i Nitimen, i Nattradioen, i Ukeslutt osv.
Gammeldagse alkoholstandpunkter Synspunktene i avholdsbevegelsen, norsk alkohollovgivning. Alkoholfritt OL på Lillehammer.
Forutinntatte alkoholholdninger Holdningene i avholdsbevegelsen.
Frisinnede alkoholholdninger Alkoholpolitikken i FrP og Høyre.
Kontrollert, offentlig alkoholbruk Restaurantfylla.
Part i saken Avholdsbevegelsen

Denne litt ondskapsfulle harselasen over den måten massemdia ofte omtaler alkohol på, peker likevel på det ubestridelige faktum at det sitter mange representanter for pilsens venner, med eller uten medlemskap, i NRK-redaksjonene, i TV2, i nærradioredaksjonene, i avis- og tidsskriftredaksjonene. Faren er stor for at enhver ny medarbeider lett vil dras inn i denne generelle måten å nærme seg alkoholstoffet på, på samme måten som nyansatte dras inn i bedriftskulturen på en hvilken som helst annen arbeidsplass. Men den som har en ærlig vilje til å søke, vil kunne bryte denne trenden.

Det finnes fagstoff, det finnes populærvitenskapelige tidsskrifter og artikler, det finnes ideologi-pregede og perspektivrike framstillinger og publikasjoner, som idag stort sett ikke leses av journalister. Til tross for at rusgiftproblemet er ett av våre største sosiale og helsemessige problemer, er det ytterst få medier som har medarbeidere med spesialkompetanse på dette feltet. På rusgiftfeltet finnes det også seriøse og ikke-seriøse informatører. Du skal være i besittelse av både kunnskaper, tid til rådighet og en ærlig vilje for å skille godt fra dårlig for å gjøre en god jobb her. Konkurransen med andre nyheter og andre typer dokumentasjon er også stor. Spørsmålet er derfor ikke bare om f.eks. rusgiftpolitiske organisasjoner og fagfolk vil samarbeide med pressen, men om pressen er åpen for informasjon fra den kanten og er villige til å ta kunnskaper også fra de frivillige organisasjonene, fra faginstanser og folk som arbeider i feltet.

Uttrykket den mediaskapte virkelighet har vært brukt i mange sammenhenger. Samsvarer denne med den virkelighet folk vanligvis opplever? En rimelig antakelse er at jo fjernere et forhold blir fra folks daglige erfaringer, jo større betydning vil mediadekningen ha for folks oppfatninger. De fleste nordmenn har aldri truffet en AIDS-pasient. De er henvist til de oppfatninger om emnet som blir formidlet gjennom massemedia. De fleste nordmenn har også et fjernt forhold til narkotika. Pressens og radio-TVs dekning blir derfor viktige.

De fleste nordmenn har et nært og relativt positivt forhold til alkohol. Bare ca. 15 prosent av voksne drikker ikke alkohol. Likevel observerer så godt som alle nordmenn i sitt nærmiljø følgende:

  • skadene av alkohol er langt større en skadene av narkotika.
  • at alkohol ikke er en vanlig handelsvare, som brus og melk, men at en stor del av konsumet er knyttet til problematferd og skader.
  • at billig og lett tilgjengelig alkohol øker drikkinga, fylla og skadene(Fekjær 87).

Det er likevel vanskelig for menigmann å ha oversikt over sammenhengene på samfunnsplan. Pressens dekning har derfor stor betydning for hvilke alkoholpolitiske oppfatninger folk til syvende og sist gjør gjeldende.

En undersøkelse av rusgiftstoffet i seks Oslo-Aviser de tre første månedene av 1984 viste følgende:

Fordeling av omtale av alkohol og narkotika i seks Oslo- aviser januar-mars 1984
Positiv omtale Nøytralt stoff Negativ omtale
Narkotika 0 21 1855
Alkohol 317 552 535

Negative oppslag om narkotika fikk gjennomsnittlig dobbelt så stor spalteplass som negative oppslag om alkohol. Tilsynelatende har alkohol fått mer negativ enn positiv omtale. Men de fleste negative oppslag om narkotika handler primært om narkotika, mens negativ omtale av alkohol ofte fantes i bisetninger under andre overskrifter. Hvis en ser bort fra omtale av ulykker og kriminalitet, var det 50 prosent flere positive enn negative omtaler av alkohol (Brattegard 1984).

Konklusjonen, dersom en ikke hadde andre orienteringspunkter, måtte bli at det er narkotika og ikke alkohol som er det store rusgiftproblemet her i Norge. De som får sine kunnskaper om ulovlige stoffer fra massemedia, må tro at bruk av narkotika alltid gir skader og aldri gleder, mens med alkohol er det bortimot tvert om. En forledes dermed til å tro at rusgiftene er langt mer forskjellige enn det som i virkeligheten er tilfelle.

La oss se litt på hvordan massemedias nyhetskriterier gir seg utslag i dekning av alkohol- og narkotikaområdet.

I et "Lørdan"-program i NRK-TV våren 1989 ble tre Dagsrevy- journalister "grillet" bl.a. om sin dekning av valget året før. Bjørn Hansen spissformulerte det da slik: "At en hund biter en mann er ingen nyhet, men at en mann biter en hund, det er en nyhet". M.a.o. det uventede vil alltid være et nyhetskriterium. Overført til alkoholområdet må det omtrent bli: At avholdsbevegelsen og helsedirektøren sier at vi må holde alkoholprisene på det nivået vi har for å hindre økning i forbruk og skader, det er ingen nyhet. Men at en politimester i Norges største by går ut og sier at vi må senke alkoholprisene til halvparten for å bli kvitt smugling, det er en nyhet, så det må på Dagsrevyen. Hvordan den faglige holdbarheten er, det får heller komme i annen rekke.

Men Antenne 10,forløperen for Antennetimen i NRK, som forøvrig lager mange gode og underholdende programmer, ville følge opp saken. Så de inviterte samme politimester i studio igjen, for å gjenta det han hadde sagt tidligere. Som debattmotstander ønsket de en person som var hardtslående og satte sakene på spissen, slik at det kunne bli en riktig god, verbal boksekamp. Derfor var det mindre interesse for en myndighetsperson som kunne representere norsk alkoholpolitikk eller alkoholforskning på en autoritativ måte. Det ble et riktig underholdende program, der ingen av debattantene vant noen knock out-seier, men hvor publikum kanskje satt noe forvirret tilbake. At politimesteren med sitt utspill hadde utfordret hele det offisielle Norge, det fikk man ingen følelse av i dette programmet.

Dermed er vi over til neste utvelgelseskriterium for nyheter og reportasjestoff, nemlig det underholdende. Av og til kan en få inntrykk av at dette kriteriet har forrang foran de andre.

Det må være dette kriteriet som ligger til grunn for at relativt mange media ofrer spalteplass og omtale på "Årets Beaujolais", for noe mindre uventet enn dette kan en vel ikke tenke seg. Den 15. november hvert år har dette vinhusets markedsstrateger satt som deadline for prøvesmaking og frigivelse for salg. Og det er klart dette åpner muligheten for mange underholdende reportasjer og omtaler. Som med den tilsvarende "nyheten" at "årets juleøl er kommet", eller "juleølet kommer" eller "juleølet slutt". Men en bør også innse den uheldige markedsføringseffekt det kan ha. Her befinner vi oss inne i et problematisk område. Som Halvard Flatland har sagt om Casino-programmet sitt: "Vi mottar ikke penger for det - altså er det ikke reklame". De fleste journalister og Norsk Journalistlags presseetiske utvalg vil nok være tilbøyelige til å være uenige. Men hvem har her holdt sin sti ren?

Jeg har tidligere relativt ofte kommet i kontakt med folk som presenterer utklipp fra avisene med eksempler hvor de mener forbudet mot alkoholreklame må være overtrådt. Dette gjelder ikke bare annonser, men i høy grad også redaksjonelt og journalistisk stoff, som f.eks. avisenes vinspalter. Her blir fordelene og egenskapene ved de forskjellige vinmerkene gjennomgått i detalj. Men ettersom stoffet blir presentert i reportasjeform, rammes det ikke av alkoholreklameforbudet. Hans Olav Fekjær hevder i sin siste bok at ingen alkoholprodusent ville ha råd til å betale på annonseplass for den tekstreklame som de på denne måten får helt gratis (Fekjær 1987). Og dette gjelder ikke bare de enkelte vin- og brennevinsmerker, men også stoffet alkohol generelt. Like underholdende som årets første blåveis i en lokalavis, like underholdende er "årets første utepils" i Oslo-avisene. Og vi kan være sikre på at når vi har hørt "To pilsnere i en snor etter en båt" i ni-timen, da er det vår.

Nord-Norske vitser over en halvliter i restaurantmiljø, eller en skikkelig champagne-sprut når cup-finalen er vunnet, det hører med til bildet av alkoholen som underholdningsobjekt.

Dette med idrett og alkohol er forresten et motsetningsfylt område også for massemedia. Idrett og alkohol er en blanding som bl.a. Norges Idrettsforbund gjenom sitt etikk-utvalg har forsøkt å bekjempe. Det har også gått henstilling derfra til presse og kringkasting om ikke å glorifisere champagne-feiring av idrettsprestasjoner , utfra den uheldige signaleffekt det kan ha, spesielt overfor yngre idrettsutøvere.

Massemedia har da også regelmessig dekning av publikumsfylla og promillekjøringa f.eks. i forbindelse med cupfinaler. For noen år siden beskrev Aftenposten Oslo på lørdagen før cupfinalen som en svinesti, hvor berusede fotballpatrioter ravet omkring. Andre aviser meldte at Brann hadde vunnet i promille med 24 mot 4 overnattinger i arresten etter kampen.

Både aviser og TV dekket samme høsten at Rosenborgs spillere hadde deltatt i en promilletest. Den viste at selv små mengder alkohol, tilsvarende 1 lettøl senket prestasjonsevnen. Rosenborgs direktør, Arne Dokken gikk på dette grunnlaget ut og støttet kravet om nullpromillegrense for bilførere.

Hele året hadde Rosenborg spilt med draktreklame for Motorførernes Avholdsforbund. Jeg er enig i at det på det grunnlaget kunne være vanskelig å avgjøre om Sportsrevyen skulle formidle samme lags champagne-feiring etter at seieren var sikret, ut fra uventethetskriteriet. Men når programlederen som eneste kommantar sier at "Dette kan da ikke kalles champagne-misbruk", da svikter NRK sine seere like mye som Rosenborg svikter sitt publikum.

Ved siden av nyhets- og underholdningskriteriet, og prioriteringen av det uventede, er to andre kriterier at stoffet skal være aktuelt, og at det skal være vesentlig. EØS-forhandlingene og EF-medlemskapsspørsmålet er både aktuelle og vesentlige. Massemedia har vært fulle av reportasjer om dette, Og bra er det. Men dekningen av at Norsk Medisinaldepot må gi opp sin enerett til import og salg av medisiner til norske apotek, og at behovsparagrafen i legemiddelloven må vekk, har vært sparsom.

Konsekvensene er ikke blitt klarlagt på en slik måte at folk kan ta stilling til det. At Vinmonopolet som alkoholpolitisk instrument kanskje vil lide samme skjebne, det har også vært relativt sparsomt dekket, selv om det har vært nevnt som en av de anstøtssteinene som vil gjøre det vanskelig å overbevise en motvillig opinion om at EF-medlemskap er ønskelig. At dette er vesentlig i journalistisk forstand, kan det ikke være tvil om. Heldigvis har en del innsiktsfulle debattanter bidratt til at pressen likevel har hatt stoff om dette. Når jeg likevel tar opp dette, skyldes det ikke bare at EØS-avtalen er ferdigforhandlet og at EF-medlemskap i øyeblikket diskuteres, men at det høsten 1990 ble lagt fram en omfattende rapport om virkningen av EØS og et eventuelt EF-medlemskap på norsk alkoholpolitikk (Kolstad 1990).

På pressekonferansen i Oslo, var så vidt jeg husker, to Oslo-dagsaviser, og hverken radio eller TV. Og bortsett fra i Vårt Land, var dekningen svært sparsom. Våren 1993 la den svenske alkoholpolitiske eksperten Kenth Karlsson fram sine vurderinger av den rusgiftpolitiske virkningen av en nordisk tilslutning til EF i en ny bok (Karlsson 1993). Bortsett fra i "Vårt Land" var interessen for denne grundige dokumentasjonen svært liten i redaksjonene rundt om.

Dette bringer meg over til et spørsmål som jeg tror vi kan ha godt av å tenke litt på: Hvem er troverdige informanter for media når det f.eks. gjelder alkohol? Hvem er konsultasjonsverdige? I det konkrete tilfellet fra 1990 var utredningen foretatt av Helge Kolstad i Avholdsfolkets Landsnemnd, på oppdrag av Norsk Råd for Anvendt samfunnsvitenskapelig forskning (NORAS). Er han konsultasjonsverdig i et så viktig spørsmål? Var Einar Joys i Vinmonopolet konsultasjonsverdig? Dersom en ser på hvilke mediaoppslag om EF de to fikk dette året, kan det ikke være tvil om hvem som ble betraktet som mest konsultasjonsverdig.

Er Rusmiddeldirektoratet konsultasjonsverdig? Er Statens Institutt for Alkohol- og Narkotikaforskning konsultasjonsverdig? Er Sosialdepartementet konsultasjonsverdig? Er f.eks. enkelte avholdsorganisasjoner konsultasjonsverdige?

Det finnes organisasjoner som har greidd å tiltvinge seg en viss mediadekning. Særlig på narkotikasida har både Ungdom Mot Narkotika og Landsforbundet Mot Stoffmisbruk fått noe gjenomslag for sine utspill. Men pressens oppgave er vel også å oppsøke informasjon hos dem som antas å ha kunnskaper, men som ikke akkurat løper til media med dem? Hvis ikke vil jo de mediaorienterte, ressurssterke og flinke alltid vinne i konkurransen om mediadekning. Og flinkhet eller mediateft er jo ikke alltid synonymt med innsikt, kunnskaper og overblikk.

Og oppgaven er jo ikke bare å innhente opplysninger fra en kilde. En-kilde-journalistikken begynner å bli en av de største problemene vi har i norske massemedia. Vår Forsknings- og Undervisningsminister, Gudmund Hernes, skrev i 1978 en artikkel som heter "Det mediavridde samfunn".

(Hernes 1978). Her beskrev han de teknikkene som media bruker for å fange oppmerksomheten, teknikker som langt på vei må oppfattes som rammebetingelser for journalistisk virksomhet i et konkurranseutsatt mediasamfunn.

  1. For det første er det vanlig med tilspissing, at en må fatte seg i korthet, og omfattende materialer bare gjengis i hovedpunkter. Innholdet i budskapet må kvesses til
  2. og detaljene erstattes med spissformuleringer.
  3. Det er også vanlig med forenkling. Kompleksiteten i budskapet må reduseres, mangfoldigheten begrenses, nyansering innskrenkes, og det innviklede framstilles enkelt og konsist.
  4. Den tredje teknikken er polarisering. Skal en holde på oppmerksomheten, må kontraster i synsmåter holdes fram, gjerne ved å la dem representere av meningsmotstandere. En duell hører med i et drama.
  5. For det fjerde intensivering. Et heftig utbrudd tiltrekker seg mer oppmerksomhet enn et sindig innlegg.
  6. For det femte, konkretisering. Det er enklere å rapportere om et enkelt problem enn å framstille hva som er felles for en serie - en problemtype som krever abstrakte kategorier. Å ta for seg et særtilfelle kan gi historien "human touch".

Disse fem teknikkene gjør det ikke lett å dekke såpass kompliserte og innfløkte forhold som alkohol og/eller narkotikaproblemet.

Halvor Kongshavn ved Institutt for Kriminologi gjorde en studie av dekningen av boka "Den gode fiende", som Nils Christie og Kettil Bruun ga ut i 1985. Han gir der eksempler på bruk av disse teknikkene (Kongshavn 1985). Sandefjords blad hadde tittelen "Krass samfunnskritikk i omstridt Christie-bok". Dette var etter mitt skjønn en relativt dekkende overskrift for innholdet i boka, men ble av journalister vurdert som dårlig journalistikk, lite fengende, lite konkret. De fleste avisene brukte imidlertid overskriften "Hasj på apoteket" eller lignende, som et eksempel på forenkling av et komplisert saksforhold. Andre aviser kvesset det til med ord som "brannfakkel i narkotikadebatten", eller polariserte det gjennom overskrifter som "narkokrigerne". Kongshavn finner likevel at det først og fremst er gjennom overskriftene og bildebruken at avisene forenkler, men at vridningen i artikkelstoffet er mindre enn en kan få inntrykk av. Hans spørsmål blir dermed: I hvilken grad kan mer nyanserte framstillinger nå fram til publikum når overskrifter, ingresser og bilder preges av tilspissing og forenkling?

At folk flest og samfunnet generelt har hatt en så positiv holdning til pressen og pressefriheten, henger nok også sammen med at det gamle folkeopplysningsidealet har stått høyt i kurs i Norge. Gjennom et variert pressemønster og oppbygging av en og nå to TV-kanaler og snart tre-fire riksdekkende radioprogram og rundt 400 nærradiostasjoner, har en håpet å øke folks kunnskapsnivå. Riktignok er både utenrikskronikkene og radioforedragene forsvunnet. Mitt spørsmål er likevel ikke om norske massemedia ivaretar folkeopplysningsidealet, men i hvilken grad de gjør det, og hvordan kan de på alkohol- og narkotikaområdet gjøre det bedre?

Mitt inntrykk er at presse/kringkasting ofte legger vekt på de dramatiske enkelthendelser, eller de triste enkeltskjebner som knytter seg til bruk av alkohol og narkotika. Sjeldnere makter massemedia å knytte disse enkelttilfellene til en helhetlig samfunnsmessig sammenheng. Den skjeve representasjonen av henholdsvis alkohol- og narkotikastoff er allerede nevnt. Men i mange tilfeller lar det seg gjøre å knytte sammenhenger. Det er f.eks. sannsynlig at det er de samme kretsene som står bak alkoholsmugling som også finansierer narkotikasmugling, og at pengene er i ferd med å bygge seg opp til et svart finansmarked. Vi vet at blant mange unge med avhengighetsproblemer, er alkohol, sniffestoffer og narkotika ofte utbyttbare rusgifter, avhengig av hva som er å få tak i for øyeblikket.

Vi vet at hos mange storforbrukere av narkotika har det eksistert et alkoholproblem i familien i forrige generasjon. Vi vet at ungdom som ikke drikker alkohol, de bruker heller ikke narkotika. Forskeren Torild Hammer ved Institutt for medisinske Atferdsfag ved Universitetet i Oslo har lagt fram dokumentasjon for at den største forskjellen mellom risikogrupper som røyker hasj og risikogrupper som ikke gjør det, er at hasjrøykerne drikker langt mer øl enn de andre (Hammer 1989).

Det finnes mange slike paralleller og tilknytningspunkter mellom alkohol og narkotika som en kunne dra, og som kunne gi både uventede, vesentlige og aktuelle innsikter. Det gjelder bare å tenke i de baner.

Tilsvarende har pressen og NRK vært opptatt av HIV-AIDS-situasjonen, naturlig nok, selv om det her også gjelder spesielle forsiktighetsregler, og det gjelder å unngå å dekke temaet på en slik måte at en skaper panikk eller hat-stemning mot enkelte grupper. Myndighetenes viktigste informasjonsmålgrupper var i startfasen sprøytebrukere og homoseksuelle. Gjennom denne informasjonen, som også massemedia har bidratt til, har en oppnådd både å redusere rekrutteringen til sprøytebrukermiljøene og å få homoseksuelle til å ta langt større HIV-AIDS ansvar i forhold til sin seksualitet. Men i det siste har en også begynt å legge større vekt på sammenhengen mellom HIV-AIDS-smitte og alkoholbruk.

Ved en ungdomsundersøkelse i 1978 fant Træen og Kraft at 41 prosent av undom som hadde debutert seksuelt, hadde hatt samleie med en person de møtte for første gang samme kveld. Av disse oppga bare 27,4 prosent av guttene og 23,3 prosent av jentene at de hadde brukt kondom siste gang de hadde slik, tilfeldig sex. Ved samme tilfelle var 83,1 prosent av guttene og 74,4 prosent av jentene alkoholpåvirket(Træen og Kraft 1978). Disse tallene, sammen med allminnelig erfaring og sunn fornuft forteller oss at alkohol kan være en viktig medvirkende faktor ved tilfeldig sex og framfor alt ved manglende kondombruk. Ca. 2/3 av de HIV-smittede nordmenn med heteroseksuell legning har pådratt seg smitten under utenlandsturer til områder hvor HIV-smitten er mer utbredt enn her. Også ungdom reiser mye i utlandet, hvor alkoholvanene ofte er annerledes enn i Norge, og hvor nordmenn ofte drikker annerledes og mer enn de ville gjort hjemme. Å sette søkelyset på alkoholvanene våre i denne sammenhengen ville sannsynligvis øke den forebyggende effekten av HIV-informasjonen, ettersom den ville berøre langt bredere grupper enn de målgrupper en tidligere har konsentrert seg om.

Et tredje område hvor det kunne være mulig å knytte sammen enkeltfenomener med forskningsbasert kunnskap, er når det gjelder forekomsten av hverdagsvold, gatevold, restaurantvold og kriminalitet på den ene sida, og den skjenkebevillingspolitikk som er blitt ført. Det har som kjent vært en relativt kraftig økning i antallet skjenkesteder i Norge på 80-tallet. Og det har vært en markant økning i voldskriminaliteten. Selv om det totale alkoholforbruket har gått ned i dette tidsrommet, har omsetningen gjennom skjenkestedene økt. En svensk studie har vist at alkohol omsatt på restaurant har 5-10 ganger så sterk effekt på enkelte typer voldskriminalitet som den som drikkes hjemme. Hvis man ønsker det, er det her en mulighet for å knytte sammenhenger opp på et samfunnsnivå. Jeg sier ikke at det er den eneste muligheten.

Endelig, har svært mange presseorganer og NRK vært opptatt av helsetilbudene våre. Sykehuskøer har vært et stikkord. Manglende tilbud i primærhelsetjenesten har vært et annet. I Stortingsmelding nr. 17 1987-88 om alkohol og folkehelse, er det gjort forsøk på å anslå en del av omfanget av alkoholens bidrag til belastningen i helsevesenet. Det heter her at en anslår ca. 100 000 alkoholrelaterte innleggelser i somatiske sykehus årlig og dessuten 700 000 konsultasjoner i primærhelsetjenesten. Her burde det være muligheter for kobling mellom alkoholforbruk og helsekøer.

Det finnes noen vanskeligheter omkring nyhetsformidling på såvel alkohol- og narkotikaområdet som på andre samfunnsområder, som kan være verdt å vurdere.

Nyhetsformidling kan ta sikte på:

  • Å øke mottakernes kunnskaper om verden omkring.
  • Å endre publikums holdninger til f.eks. partene i en konflikt eller til samfunnsspørsmål mer generelt.
  • Å mobilisere publikum til en bestemt adferd.

At formidlingen skal øke mottakernes kunnskaper, er det ingen diskusjon om. Men fungerer det alltid slik i praksis?

At det er legitimt å gå inn for å endre publikums holdninger, vil avhenge av hvilke områder det er snakk om. Men de fleste journalister vil ikke være i tvil om at det er viktig og riktig å bekjempe rasisme også gjennom media. Mitt spørsmål blir: På hvilke premisser ville det være grunnlag for å forsøke å endre publikums holdninger på alkoholområdet?

I hvilken retning? På hvilket grunnlag, et forskningsbasert, et mytologisk, eller på grunnlag av sunn fornuft?

Skal media la seg bruke til å mobilisere publikum til en bestemt adferd? I noen grad gjør media det. Jeg tenker her f.eks. på TV-aksjonen, som både mobiliserer til å yte midler, og legtimerer dette gjennom konkret informasjon om den problemstilling en mobiliserer på vegne av. I det daglige kunne en tenke seg at en reportasje om hvor mange nye lungekrefttilfeller det var blitt oppdaget siste år, endte opp med en oppfordring om å stumpe røyken. Og dersom noe slikt var tenkelig, hva skulle da budskapet bli på alkoholområdet? Drikke mindre? Slutte å drikke alkohol? Gå over til dyrere merker?

Det finske kringkastingsselskapet har et innslag i sine nyhetskriterier som tar hensyn til hva nyhetene gjør med publikum. Som en følge av dette har det også latt seg engasjere i en helsekampanje, hvor bl.a. offentlige helsepolitiske mål blir fulgt opp. Ville noe slikt kunne tenkes i norsk presse eller kringkasting? Vel, Arbeiderbladet gjorde det høsten 1978, Stavanger Aftenblad gjorde det høsten 1990. Begge avisene har fokusert på alkohol i lengre serier og forsøkt å bygge opp under offsielle norske alkoholpolitiske målsettinger. NRK P2 brukte en hel kveld i påska for noen år siden til å informere om alkohol. Journalistene fikk til og med en pris for dette programmet.

NRK-TV hadde en serie for enda lenger siden som het "oss måteholdsdrankere imellom" og en ny serie litt seinere som het "Som ringer i vannet", som også gikk i reprise. Våren 1992 hadde Sosialkanalen et program om barns forhold til alkohol, og uka etterpå viste TV en australlsk film om hjerneskader som følge av alkoholbruk. Alle disse tingene kunne en diskutere vinkelen på, og der vet jo journalister ofte best. Men forekomsten av den slags fenomener innimellom, viser at slike tanker som å endre folks holdninger heller ikke er fraværende i massemediakretser, og at det rusgiftpolitiske mediabildet langt fra er helsvart.

Så mitt ønske for framtida blir at journalister i større grad begynner å tenke helhet og se på hvordan de kan bruke sitt medium i et arbeid for å redusere alkohol- og narkotikaskadene. Men det forutsetter at både journalister og desk ser på sitt medium som et folkeopplysningsorgan og ikke bare som et profittorgan. Redaktør i Dagbladet, Arve Solstad sa, engang han ble presset angaående avisas dekning av rusgiftpolitikken: "Dagbladet er et aksjeselskap". Så her finnes det tydeligvis lite håp. "Naken greve jager neger med øks" kommer nok også i framtida til å gi større aksjeutbytte enn "Lærerikt sommerkurs i Forbundet Mot Rusgift". Men trolig er det fortsatt mulig i de fleste media i Norge å drive folkeopplysning.

Jeg forutsetter at det finnes pressemedarbeidere som vil. Vi som arbeider med rusgiftområdet som fag eller på frivillig basis kan naturligvis heller ikke fraskrive oss ansvaret for å finne disse, informere dem om vårt arbeid og om rusgiftområdet generelt, og sørge for at temaet blir holdt varmt i redaksjonene. Men hovedansvaret og hovedutfordringen ligger i redaksjonene, hos journalistene og deskmedarbeiderne: Norge har sannsynligvis verdens mest vellykkede og gjennomarbeidede rusgiftpolitikk. Hvor mange pressemedarbeidere har bidratt til at det norske folk vet det?