Jeg har jobbet med akutte rusgiftproblemer i Oslo siden 1977. Sist var jeg prosjektleder for Overdoseteamet. I dag er teamets oppgaver integrert i Oppsøkende Tjeneste. På en studietur i fjor høst var jeg i Tyskland, der jeg besøkte Frankfurt am Main, og videre i Sveits, der byene Zürich, St. Gallen og Bern sto på programmet. Sentralt for meg på denne turen var nettopp metadon- og heroinforskrivning og de resultater en hadde oppnådd med hovedvekt på opiatrelaterte overdoser og dødsfall.
På bakgrunn av debatten så langt synes jeg det i dag blir riktig å spørre: Er det i det hele tatt mulig å finne fram til løsninger ved å studere isolerte tiltak? Jeg mener vi bør erkjenne at svaret er nei . Tiltak som metadon og heroin, samt tidsbegrensede politiaksjoner på gata og tvangsbehandling, har kun kortvarig virkning overfor altfor få brukere. Jeg kan ikke skjønne at ett eller to av de nevnte tiltakene alene kan gi håp om å løse problemet. Derfor er jeg redd for at samfunnet bruker opp det lille som er igjen av energi og entusiasme.
Jeg mener å kunne se at politikere i Norge i altfor stor grad vedtar isolerte tiltak som for eksempel tvangsbehandling. Skjer ikke dette hovedsakelig for å tilfredsstille velgere og interessegrupper framfor å løse problemet i sin helhet? Debatten om slike vedtak legger et røykteppe over det som burde være sentralt i den problemløsende prosessen.
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
