Når kunnskap blir avmakt

Det er å særlig grad de tradisjonelle forebyggingsaktivitetene og behandlingsindustrien som skal styres ut fra dette prinsippet. Disse områdene kjennetegnes ved at det er andre som gjør jobben, og da er det lett for politikerne som sitter på pengesekken å si hvordan de vil ha det.

Det som er påfallende, er at på de områdene hvor politikerne selv skal gjøre jobben, er det ikke samme krav til kunnskapsbasert virksomhet. Det gjelder eksempelvis avgifter og tilgjengelighet. Her har politikerne bukta og begge endene, men da er det plutselig andre hensyn enn hva en vet virker som skal være styrende. Da vil en heller satse på det personlige ansvar og den personlige frihet, til tross for at en ikke har noen forsknings om tyder på at det er veien å gå. Snarere tvert i mot, vi har lassevis med forskning som påviser at det ikke nytter å overlate avhengighetsskapende substanser til den personlige frihet. Og her handler det slett ikke bare om psykisk og fysisk avhengighet av rusgiftene, men like mye om den økonomiske avhengigheten. Store deler av skjenkebransjen er nå så avhengig av alkoholomsetningen, at de ikke har råd til å ta smålige hensyn til hva de skjenker eller hvem de skjenker til. Konkurransen i det frie markedet er så sterk at det å gå utenom regelverket er en forutsetning for mange for å kunne greie seg. Dette forsøker ikke regjeringa engang å problematisere.

Det er etter hvert mange organisasjoner på rusfeltet som har mer enn 100 års virksomhet bak seg. Når politikerne snakker, høres det nesten ut som om det å arbeide etter prinsippet om kunnskapsbasering står i kontrast til disse organisasjonenes virksomhet og standpunkter. Men faktum er jo at det er disse – i stor grad innenfor avholdsbevegelsen – som mest konsekvent ønsker at rusfeltet ble drevet ut fra det vi har forskningsmessig belegg for virker, og ikke ut fra helt andre hensyn og prinsipper.. Eivind Jahren