Innlegg i Manifest Analyses nettidsskrift:

Narkotika og individualisme

Publisert 2012-08-31

Manifest Analyses nettidssksrift har i dag lagt ut Knut T. Reinås' artikkel om individualisme og narkotika. Her skriver han bl.a.:

 

Kim-André Åsheim går i Manifest Tidsskrift inn for å avkriminalisere og legalisere narkotika, og etterlyser debatt om dette. Denne debatten har pågått i offentligheten og i fagmiljøene i mange år, og Åsheims bidrag inneholder lite nytt. Han etterlyser et klasseperspektiv på debatten, men bidrar selv lite til dette. Plassen tillater heller ikke at jeg går grundig inn på dette. Men arbeiderbevegelsen har i kritiske situasjoner alltid sett på rusgiftene, inklusive alkoholen, som en klassefiende.
 
Ja, det finnes et lite filleproletariat i Norge, knyttet til narkotikaavhengighet, på samme måte som det tidligere fantes et tilsvarende med omtrent samme sosiale bakgrunn, hvor alkohol var den dominerende rusgiften. Men det store flertallet av narkotikabrukere befinner seg ikke der. Det store markedet for narkotika opprettholdes i dag også av s.k. ”rekreasjonelle” stoffbrukere i alle samfunnslag. Deres etterspørsel etter narkotika er med på å muliggjøre den økonomiske kriminaliteten som i dag er knyttet til narkotikaomsetningen. De setter sitt eget ønske om å bruke narkotika framfor solidariteten med sårbare grupper.
 
Åsheim hevder at narkotikadebatten er blitt individualisert. Men et ønske om fortsatt forbud er basert på en folkehelsetankegang, hvor hensynet til sårbare grupper stiller krav til oss alle.
 
Åsheim ønsker nullvisjonen i narkotikadebatten vekk. Det er ingen som tror på et samfunn kjemisk fritt for narkotika. Men ”Et narkotikafritt samfunn” er en visjon om et samfunn hvor stoffbruk forblir en uakseptabel adferd og et marginalt fenomen. Det blir en målestokk som den førte narkotikapolitikken kan vurderes i forhold til: Fører nye narkotikapolitiske tiltak til at vi nærmer oss eller fjerner oss fra målet? I tillegg er det uttrykk for et optimistisk menneskesyn: Stoffavhengige har selv ressurser til, sammen med gode hjelpere, å kjempe seg ut av avhengighet og gateliv og over i en rusgiftfri tilværelse. Denne visjonen er det vel verdt å holde på, slik også trafikksikkerhetsarbeidet har en nullvisjon, selv om det er usannsynlig at antallet trafikkulykker noen gang vil bli null.
 
Nullvisjonen er ikke til hinder for at man innfører skadereduserende tiltak, som sprøyteutdeling, varmestuer, boligtiltak, legemiddelassistert rehabilitering osv. Men hvert tiltak bør vurderes for seg. I FMR går vi således ut mot sprøyterom, som ikke peker ut over stoffbrukertilværelsen, og sannsynligvis er irrelevant i forhold til overdosedødelighet. Men det er med på å bryte ned fronten mot narkotika, og innebærer i Oslo en defacto legalisering av heroin for alle registrerte brukere av sprøyterommet. Forbundet Mot Rusgift går derfor inn for en opphevelse av sprøyteromsloven, og håper dette kan skje i neste Storting.
 
Jeg er enig med Åsheim i at avhengighetsbehandling hører hjemme i helsevesenet. FMR har gått inn for at alle narkotikaavhengige lovbrytere skal få behandling istedenfor straff. Men dette betyr ikke at narkotika ikke skal være forbudt og straffbart. Nettopp forbudet/ straffbarheten gjør at samfunnet kan gripe inn tidlig mot ungdom som eksperimenterer med stoff. Forbudet bidrar også til å få unge fra å begynne med narkotika. Det ser vi bl.a. av internasjonale undersøkelser, hvor norsk ungdom i mindre grad eksperimenterer med stoff enn i mer narkotikaliberale land, som Nederland, England og Portugal. Også langtkomne stoffavhengige som begår kriminelle handlinger vil kunne ha fordel av å få en alternativ soning i behandlingsinstitusjon, istedenfor fengsel, men med straffetrusselen hengende over seg, dersom de avviker fra behandlingen.
 
Åsheim argumenterer for en legalisering av narkotika, med en omsetning gjennom apotek, egne utsalg, eller Vinmonopolet eller legeordinering. Narkotika blir i dag ordinert gjennom leger, bl.a. metadon, subutex osv., men da til pasienter. For det brede publikum må derfor Åsheims løsning ligge i en eller annen offentlig utsalgsordning. At dette vil svekke den folkelige skepsisen mot narkotika er hevet over tvil, og sannsynligheten er stor for at de svekkede motforestillingene vil føre til mer utbredt bruk. Økt bruk vil føre til økte skader. Han argumenterer for at vi skal ha en lovlig omsetning med aldersgrenser og like streng kontroll som for alkohol og tobakk. Det må være lov å spørre: Har aldersgrensene hindret norsk ungdom fra å drikke alkohol eller å røyke? Svaret er nei. Har vi alkoholproblemet under kontroll? Nei, alkoholforbruket har nådd et rekordnivå i Norge, men hundrevis av for tidlige dødsfall og med ødelagte liv for både avhengige og pårørende som resultat. Nettopp i et samfunn som er blitt utropt til ett av verdens beste å leve i, øker alkoholproblemet. Tobakk og alkohol utgjør i dag en langt større belastning for folkehelsa enn illegale stoffer. Er det så noen grunn til at vi skal legalisere narkotika, og skaffe oss et mye større rusgiftproblem enn det vi allerede har?

Du kan lese hele innlegget hos Manifest Analyse