Innlegg i NRKP3 Dokumentar om cannabis.

Nei til legalisering av hasj

Av Knut T. Reinås

Publisert 2013-04-25

Under parolen ”Kamp mot økte rusgiftskader – Nei til legalisering av hasj!” demonstrerer rusgiftmotstandere 1. mai mot den bagatellisering av spesielt hasj, men også andre narkotika, som har forekommet i legaliseringsdebatten de siste årene. Dette er i samsvar med det syn som også kom fram i Regjeringens stortingsmelding om alkohol- narkotika- og dopingpolitikk sist sommer, og som igjen ble bekreftet i stortingsbehandlingen.

Et skadelig stoff

Utgangspunktet for forbudet er at cannabis (hasj og marihuana) er et skadelig stoff som det fra et folkehelsesynspunkt er ønskelig at færrest mulig – helst ingen – befatter seg med. Psykiske problemer, avhengighet og passivisering har vært beskrevet som noen av skadene. Noen har forsøkt å problematisere dette utgangspunktet ved å peke på at for eksempel alkohol i Norge i dag forårsaker langt større skader enn cannabis. Dette er riktig, i den forstand at 90 prosent av den voksne befolkningen er brukere av det legale stoffet alkohol, mens bare 15 prosent voksne over 15 år noen gang har brukt cannabis, og andelen som har brukt det siste år er 3,8 prosent (2009). Mens alkoholen når alle sårbare befolkningsgrupper, når cannabis foreløpig bare en mindre del av befolkningen. Vi må gå ut fra at om utbredelsen av cannabisbruk skulle øke, vil også skadeomfanget øke. Det interessante her er ikke om alkohol eller cannabis er farligst eller mest risikabelt, individuelt sett, men om det fra et folkehelsesynspunkt er ønskelig med økte skader fra cannabis, i tillegg til de skadene vi allerede påføres av alkohol. Slike økte skader vil sannsynligvis oppstå dersom forbudet skulle bli opphevet og forbruket av cannabis av den grunn skulle øke.
 
Alkohol eller hasj?
Noen tror at vi står overfor et valg mellom alkohol og cannabis. For enkelte kan det kanskje være mulig å gjøre et valg av cannabis istedenfor alkohol, men forskning viser at de fleste brukere av cannabis også er brukere av alkohol, og at de fleste situasjoner hvor cannabis brukes også kombineres med bruk av alkohol. Dersom cannabisbruken skulle øke, må vi derfor regne med å få økte cannabisskader i tillegg til de alkoholskader vi allerede har.
 
Heldigvis ser cannabisbruken blant unge ut til å ha gått sterkt ned det siste tiåret, og norske 15-16-åringer bruker minst cannabis i hele Europa. Et forbud alene løser naturligvis ikke alle problemer, men det kan bidra til at cannabis oppfattes som skadelig, det kan bidra til mindre sosial akseptering, det kan bidra til lavere tilgjengelighet og høyere pris, noe som alt sammen bidrar til at forbruket holdes nede.
 
Vil forbruket øke?
Har vi så noen indikasjon på at forbruket ville øke dersom cannabis ble legalisert? En vanlig økonomisk antagelse er at det er samsvar mellom tilgjengelighet og forbruk. Øker tilgjengeligheten, øker forbruket. Flere forskere er enige om at en legalisering ville redusere prisen på cannabis, med en forbruksøkning som resultat. Annen forskning har vist at legale stoffer, som alkohol og tobakk, er mer tilgjengelige enn illegale, også blant mindreårige. I Norge må vi gå ut fra at pappas barskap og foreldres tobakksforsyninger gjør det forholdsvis lett for unge å få tak i alkohol og tobakk. Juventes ølkjøpsaksjoner har vist at også mange dagligvareforretninger selger øl til mindreårige. Totalt sett må vi altså gå ut fra at en legalisering vil øke tilgjengeligheten, og dermed forbruket.
 
Heldigvis er det ingen vestlige land som ennå har legalisert cannabis, selv om det er uklart hva det blir til i statene Washington og Colorado i USA. Men i noen land har man forsøkt seg med en større eller mindre grad av avkriminalisering, som kan ha hatt problematisk betydning for forbruket. I Nederland førte innføringen av salg av cannabis fra coffeeshops på 80-tallet til en økning i forbruket som man ikke så tilsvarende i andre land. I Portugal økte utbredelsen av cannabis med ca. 40 prosent blant unge voksne (15-34 år) fra 2001, det året man avkriminaliserte bruk av all narkotika, og til 2007, mens det i de fleste andre europeiske land var en nedgang.
 
Men hva med problembrukerne?
Men hva så med dem som til tross for forbudet prøver cannabis, eller som blir regelmessige brukere? Skal det sees på som et strafferettslig eller et sosial- og helsepolitisk problem? Det vi kan slå fast er at et cannabisproblem ikke nødvendigvis utvikler seg fra en dag til neste. Men over tid går den tilfeldige bruken over til regelmessig bruk for mange av brukerne, og etter hvert ender det ofte med avhengighet og/eller psykiske problemer, eller generell sløvhet. Det kan ta lang tid før brukeren innser at han/hun har et problem. Den ulovlige hasjrøykingen vil pågå, brukeren vil påvirke kamerater og andre omgivelser til å akseptere bruken, han/hun vil kanskje selv delta i salg eller omsetning. I denne tiden vil motivasjonen for endring være lav, og helse- og sosialtjenesten vil på egen hånd ha små muligheter til å få til en endring. Men at innehav og bruk av cannabis oppfattes som kriminelt og straffbart kan gi politi og andre hjelpeinstanser et redskap for å sette inn tidlige tiltak overfor grupper eller enkeltpersoner i risikosonen, med sikte på å forhindre et brudd med vedkommendes nettverk og sosiale miljø, før avviket er så markant at en gjenforening/tilbakeføring blir vanskelig. Påtaleunnlatelse på vilkår og betingede dommer med vilkår om å holde seg borte fra cannabis og andre narkotika, kan bidra til å stoppe en uheldig rusgiftkarriere i starten.
 
Også personer med en utviklet cannabisavhengighet, men med lav behandlingsmotivasjon, kan gjennom ordninger som alternativ soning, narkotikaprogram med domstolskontroll og tilsvarende komme inn i et behandlings- og rehabiliteringsopplegg som de ellers ikke ville ha deltatt i eller snarlig droppet ut fra. Forbudet mot innehav og bruk av narkotika behøver altså ikke nødvendigvis å føre til at flest mulig blir fengslet, men skaper grunnlag for et samarbeid mellom sosiale instanser, helsevesen og politi om å hjelpe cannabisproblematikere.
 
Forbundet Mot Rusgift har lenge hevdet et helhetssyn på narkotika, hvor helse- og sosialpolitisk innsats må gå hånd i hånd med strafferettslige tiltak. Det finnes heller ikke eksempler på moderne samfunn som ikke har koblet strafferettslige tiltak til narkotikaproblemet på ett eller annet nivå. I Norge mener vi de strafferettslige tiltakene kan brukes for å forhindre uheldig karriereutvikling og bidra til gjennomføring av behandlings- og rehabiliteringstiltak. Og forskning viser at jo større gjennomføringsgrad i behandling – dess bedre behandlingsresultat.
 
Oppsummeringsvis finnes det ingen type narkotikapolitikk som kan ”løse” narkotikaproblemet, som cannabis er en del av. Men et forbud, som blir tatt alvorlig av befolkningen og håndhevet, er sannsynligvis den tilnærmingen som kan holde skadene nede på et lavest mulig nivå. FMRs narkotikapolitiske program kan leses her:
Du kan lese hele NRKP3 Dokumentars reportasje om cannabis her: