Rapporten er en viktig kunnskapskilde for alle som er involvert i tvangssaker overfor rusgiftavhengige, og den peker på flere forhold som gir grunn til ettertanke:

  • Fylkesnemndene har de siste årene fått stadig flere saker etter sosialtjenestelovens §§ 6-2 og 6-2a, selv om omfanget, sammenlignet med tvangssaker i psykisk helse­vern fortsatt er lavt. Mens fokuset innen det psykiske helsevernet har vært rettet mot å redusere tvangen, har de politiske og faglige signalene innenfor rusgiftfeltet gått på bruk av mer tvang.
  • Kvinner blir i langt større grad enn menn tvangsinnlagt etter sosialtjenesteloven.
  • Brorparten av de tvangsinnlagte har en narkotikarelatert problematikk, noe som er svært overraskende, tatt i betraktning at alkoholproblematikk er langt mer utbredt enn narkotikaavhengighet. Særlig for gravide er den lave forekomsten av alkoholrelaterte innleggelser et tankekors, når vi tenker på at alkohol er regnet som det mest skadelige stoffet for et foster å bli utsatt for.
  • Fylkesnemndene viser en vedvarende høy forekomst av midlertidige vedtak. Etter § 6-2 er dette i praksis den altomfattende hovedregelen, men forekomsten er også høy etter § 6-2a. At unntaket er blitt hovedregelen, skaper en form for legitimitetskrise når det gjelder dette regelverket. §§ 6-2, 6-2a og 6-3 i sosialtjenesteloven blir også videreført i Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, som gjøres gjeldende fra 01.01.2012 (§§§ 10-1, 10-2 og 10-3). Det ligger dermed ikke an til noen endring i sosialtjenestens monopolstilling når det gjelder tvangsvedtak overfor rusgiftavhengige.
  • Det eksisterer også regionale forskjeller i praktiseringen av regelverket, noe som viser at sosialkontorene har lagt seg på ulike tilnærminger til tvang.

Bestemmelsen i Sosialtjenestelovens § 6-3 om frivillig tvang, er i forarbeidene presentert som hovedbestemmelsen om tvang, som normalt skal være tilbudt før innleggelse etter §6-2 og 6-2a kan være aktuelt (Ot.prp. 2 (1990) s. 92). Denne bestemmelsen blir i praksis lite brukt, 158 innleggelser i 2008. Denne paragrafen bør tas i bruk i langt større grad. Og da tenkes det ikke bare overfor den målgruppen som i dag blir lagt inn på tvang etter § 6-2, men også overfor en større gruppe som i dag legges inn i behandlingsinstitusjon på frivillig grunnlag. Grunnen til dette forslaget er at motivasjonen hos stoffbrukere i behandling er svært skiftende, og at en stor andel av dem som legges inn, dropper ut i løpet av de første to-tre ukene. Vi vet at gjennomføring av behandlingsopplegget er en svært sterk indikator på behandlingens vellykkethet. Å forhindre dropout i behandlingsstarten vil forbedre behandlingsresultatet ved en rekke institusjoner kraftig. Men forutsetningen for en mer rutinemessig bruk av § 6-3, slik man gjør på Tyrili, er at langt flere av behandlingsinstitusjonene blir utpekt av de regionale helseforetakene til å ta imot avhengighetspasienter på frivillig tvang etter § 6-3.

Det er også grunn til å henlede oppmerksomheten på de muligheter som ligger i overføring til behandling fra kriminalomsorgen, for eksempel etter Straffegjennomføringslovens §12. Dette er pasienter som befinner seg i fengsel eller i friomsorg, og som kan overføres til behandlingsinstitusjon dersom de selv er enige i dette, og hvor alternativet er ordinær soning. Dette er personer som ofte på ett tidspunkt kan befinne seg i fengsel, men som på andre tidspunkter befinner seg i spesialisthelsetjenestens behandlingsinstitusjoner. Det ”riset bak speilet” som en alternativ soning innebærer, er å bli tilbakeført til kriminalomsorgens domene dersom vilkårene for behandlingen blir brutt, dvs. hvis pasienten for eksempel dropper ut. Dette kan være nok til å hjelpe pasienten til å motstå impulsen til å gi opp, særlig i den første fasen av behandlingen. Andre måter å oppnå det samme på er for eksempel gjennom Narkotikaprogram med domstolskontroll, hvor domstolen rett og slett dømmer en lovbryter som selv ønsker det til behandling. Også ordningen med påtaleunnlatelse på vilkår, som i dag benyttes en del overfor lite belastede lovbrytere med avhengighetsproblemer, kan brukes som et ytre press for å få rusgiftavhengige tidligere inn i behandling.

Et grunnlag for dagens behandlingspessimisme er nettopp den høye andelen av pasienter som dropper ut av behandling. Alle tiltak som kan bidra til å øke gjennomføringsgraden av behandling, bør vurderes. Økt bruk av Sosialtjenestelovens §6-3 og økt bruk av Alternativ soning er to av dem.