Dette er en kritisk tid i vår globale debatt om narkotikapolitikken. Det passer godt at vi er samlet i Sverige, et land med en av de mest lærerike og varierte erfaringer i narkotikafeltets historie. For nesten femti år siden gjennomførte den svenske regjeringen et slikt sosialt eksperiment som legaliseringstilhengerne har foreslått: «legal forskrivning» av narkotika til avhengige, under statlig og medisinsk overoppsyn. Men eksperimentet ble raskt problematisk, ettersom deltakerne begynte å spre narkotika inn i det illegale markedet og fyrte opp under narkotikabruken. Da prosjekteksperimentet gikk mot slutten i 1967 fant man at andelen av arresterte med stikkmerker etter injeksjonsbruk av narkotika hadde økt i Stockholm med 65 prosent, sammenlignet med 1965. Kort tid etter ble programmet avsluttet 1. Sveriges erfaringer med narkotika­liberalisering er spesielt slående i dag. I løpet av de siste årene har jeg sett debatten om narkotikakontroll svinge mellom to ytterpunkter. På den ene siden står folk som mener at narkotikalegalisering er universalløsningen på narkotikakontroll. Men vi behøver ikke gjette hvordan det ville slå ut – lærdommene fra en laissez faire-tilnærming her i Sverige er ikke glemt. På den andre siden står folk som tror at en «Krig mot narkotika»-orientert, lovsentrert innstilling fortsatt er drivkraften bak USAs tilnærming til narkotikapolitikk, og at suksessen kan måles i antall arresterte eller hvor mange fengsler som er bygd. Sannheten er at ingen av disse tilnærmingene er humane, effektive eller evidensbaserte. Derfor støtter Obama-administrasjonen en tredje tilnærming til narkotikakontroll – en som er basert på resultatene av svære investeringer i forskning fra noen av verdens fremste forskere når det gjelder sykdom og narkotikaproblematikk. Vi tror på effektiviteten av denne tredje tilnærmingen, fordi en balansert narkotikapolitikk, slik som den i Sverige har gitt gode resultater for de landene som har implementert den.

Narkotikapolitisk framgang i USA

I USA har vi også hatt betydelig framgang, spesielt når det gjelder kokain. Ifølge National Survey on Drug Use and Health har andelen brukere av kokain i USA gått ned med 40 prosent i løpet av de siste fem årene. Denne enestående reduksjonen i total kokain­bruk er blitt fulgt av lavere forekomst av kokainbruk blant unge, og betydelig nedgang i antallet arresterte som har testet positivt for kokain i mange byer, og også med historiske reduksjoner i andelen av voksne som tester positivt for kokain på arbeidsplassen. Disse bruksreduksjonene fører til mindre kokainskader for folk. Faktisk viser data fra the Centers for Disease Control and Prevention at det har vært en 42 prosent nedgang i antallet kokainoverdoser i USA fra 2006 til 2009. På det globale plan er det faktum at vi alle er samlet her i dag for å lære av hverandre en prestasjon i seg selv. Vi skylder WFAD (World Federation Against Drugs. Red.) stor takk for å ha brakt oss sammen. Vi må også være fornøyde med framgangene i medisinsk vitenskap som gjør oss bedre i stand til å forstå hvordan vi effektivt kan behandle narkotikaavhengighet. Den økende kunnskapen har hjulpet millioner av borgere i hele verden til å overvinne sin stoff­avhengighet og å vedlikeholde sin tilfriskning. Når jeg besøker behandlings­sentre og snakker med pasienter, både i USA og rundt i verden, blir jeg dypt rørt av de personlige historiene til mange som har brutt seg fri fra avhengighetens grep og tatt tilbake sine liv. I USA i september feirer vi hvert år med opptog og massemøter dem som er i tilfriskning fra avhengighet. Det er virkelig inspirerende å gå sammen med de tusener av personer som er i tilfriskning og som lever sunne og produktive liv.

Narkotika som folkehelse­spørsmål

Til tross for den framgangen vi har hatt, vakler den offentlige debatten om narkotikapolitikk mellom to ekstreme standpunkter. På den ene siden er det svært veltalende, organiserte og velfinansierte talspersoner som insisterer på at narkotikaliberalisering er en universalløsning for å hanskes med verdens narkotikaproblem. De presenterer ofte sin politikk som «dristige reformer», mange av disse talspersonene er tilhengere av en slik politikk fordi de støtter ideologien at bruken av illegale rusgifter er en fundamental rett for individet, og at kriminal- og retts­vesen ikke burde ha noen rolle når det gjelder å forstyrre markedene for illegale rusgifter. På den andre siden i debatten befinner de seg som insisterer på en ensidig vekt på rettshåndhevelse og en «war on drugs»-tilnærming. Logikken er at dersom vi fortløpende fyller våre fengsler med narkotikabrukere, vil narkotikaproblemet på ett eller annet tidspunkt i framtiden bare forsvinne. Jeg vil være den første til å si at i USA i den tiden som har gått, har vi, sammen med mange andre land, historisk sett vært alt for sene med å bygge ut vår infrastruktur for folkehelse, for å sikre at evidensbasert forebygging, tidlig intervensjon, behandling og tilfriskning skal være tilgjengelig for alle dem som trenger det. Men, i løpet av det siste tiåret er det kommet en eksplosjon av nyttig forskning om vitenskapen bak stoffavhengighet og behandlingseffektivitet. På bakgrunn av denne kunnskapen arbeider Obama-administrasjonen hardt for å utvide og samtidig fortløpende evaluere og for­bedre disse helsetjenestene.

En tredje vei

Det er grunnen til at vi forrige måned lanserte en nasjonal narkotikakontrollstrategi som følger en «tredje vei» for nasjonen når det gjelder tilnærming til narkotikakontroll. Denne tilnærmingen vektlegger forebygging og behandling, mens man bruker kriminal- og rettsvesenet til å overføre ikke-voldelige narkotikalovbrytere til behandling i stedet for fengsel. Allerede, i løpet av de siste tre årene har vi brukt mer penger på narkotika­forebygging og behandling enn vi har brukt på lovhåndhevelse og fengsling. Med vedtaket av den nye loven om nasjonal helsereform, vil vi også forlange at helsevesenet behandler narkotikalidelser på samme måte som de behandler andre kroniske sykdommer, og få til et revolusjonerende løft i vårt arbeid for å gripe inn tidlig, før narkotikabruk noensinne blir et strafferettslig spørsmål. Men fremdeles må vi gjøre mer. Vi må følge opp vår argumentasjon for folkehelse­intervensjoner ved å utvikle tilstrekkelig kapasitet og vie flere ressurser til å hjelpe de mange som fremdeles trenger det. Videre må ikke USA og andre utviklede land bare stille disse helsetjenestene til rådighet for sine egne borgere, men også hjelpe våre internasjonale partnere til å utvikle sin egen kapasitet for etterspørselsreduksjon. Mitt land, som finansierer 85 prosent av all forskning i verden på narkotikabruk, kan og vil gjøre mer for å dele det vi kommer fram til med våre partnere. Vi har selvfølgelig lenge gitt dem assistanse når det gjelder narkotikaforbud, lovhåndhevelse og utryddelse av narkotikaavlinger – viktige programmer som vil fortsette. Vi samarbeider faktisk med våre partnere i opprinnelses- og transittland for å oppdatere og forbedre den internasjonale lovhåndhevelsen og programmer for å begrense narkotikatilgangen. Men vi må også se oss om etter måter å utvide og dele de beste metodene for å oppnå etterspørselsreduksjon, tekniske og profesjonelle utvekslinger, og programmer for å utvide kapasiteten.

Et nytt dokument

Som en del av våre anstrengelser for å fremme narkotikapolitikk for det 21. århundre offentliggjør vi i dag et nytt dokument med tittelen «Principles of modern Drug Policy», som i et enkelt språk vil forklare hva vi står for – en «tredje vei», som avviser falske valg mellom en lovhåndhevingssentrert «krig mot narkotika» og en ekstrem idé om narkotika­legalisering. Dokumentet legger ut en tilnærming som anerkjenner den fortsatte rollen FN-konvensjonene om narkotika vil spille – i sin nåværende form – som et solid grunnlag for utviklingen av en ny, evidensbasert og moderne tilnærming til å redusere narkotikabruken og dens konsekvenser i det 21. århundre. Jeg håper dere vil finne dokumentet nyttig, og vil dele det med deres venner og kolleger 2

Vi må sikre en balansert, empatisk og human narkotika­politikk

Moderne narkotikapolitikk må erkjenne at narkotikaavhengighet er en kronisk hjernesykdom som både kan forebygges og behandles. Initiativer som gjelder folkehelse og offentlig trygghet er komplementære og tilsvarende viktige for å oppnå reduksjon i narkotikabruken og dens konsekvenser. Den narkotikapolitiske utfordringen som verden står overfor i dag er ikke et valg mellom bare lovhåndhevelse på den ene siden og ideen om legalisering på den andre. Utfordringen ligger heller i å kombinere kostnadseffektive og evidensbaserte tilnærminger som beskytter folkehelse og sikkerhet. Det bør ikke være noen tvil om at å hjelpe dem som lider av narkotikaproblemer å slå seg fri fra avhengighet er empatisk og humant. Å opprettholde lovmessige restriksjoner på narkotika er grunnleggende i en folkehelsetilnærming for å få til en reduksjon i sykdommen avhengighet. Vår tilnærming sikter mot å forebygge at noen begynner med narkotikabruk, mens vi på samme tid tilveiebringer helsetjenester for dem som trenger det.

Vi må beskytte menneskerettighetene

Respekt for menneskerettigheter er en integrert del av narkotikapolitikken. Borgere, og spesielt barn, har rett til å være i sikkerhet fra illegal narkotikabruk og medfølgende kriminalitet, vold og andre konsekvenser – både i sin familie og i nærsamfunnet. Lovbrytere med narkotikaproblemer som har kontakt med rettssystemet fortjener å bli møtt med respekt for deres grunnleggende menneskerettigheter og bli henvist til tjenester som kan behandle deres underliggende stoffavhengighetslidelse. Ved å redusere narkotikabruken beskytter vi menneskerettighetene til våre borgere og spesielt barna. Men samtidig må vi være forsiktige så vi ikke blir utsatt for anklager om krenking av menneskerettighetene for dem som er kommet inn i rettssystemet på grunn narkotikabruk. Alle de som har en narkotikarelatert avhengighetslidelse bør motta evidensbaserte behandlingstjenester, uansett om de befinner seg i fengsel, er i friomsorg eller i den generelle befolkningen. Vi må være veldig forsiktige så vi ikke forveksler straff med behandling. Det er ingen evidens som underbygger at fengsling hjelper for å kurere avhengighetslidelser. Ikke under noen omstendighet bør fengsling, eller ufrivillig innesperring av dem som er arrestert for narkotikarelaterte anklager i arbeidsleire, bli sidestilt med evidensbasert avhengighetsbehandling. Slike tilnærminger må fases ut og erstattes med moderne, forsknings­underbygde beste praksiser.

Vi må arbeide for å redusere narkotikabruken og dens konsekvenser

Den beste måten å redusere de betydelige skadene som er forbundet med narkotika er å redusere narkotikabruken i seg selv. Offentlige helsetjenester for narkotikabrukere, inklusive HIV-tiltak for personer som injiserer narkotika, bør iverksettes i en sammenheng hvor omfattende tilfriskningsorienterte folkehelsesystemer også gir stoffavhengige tilgang til behandling for avhengighet. Politikk og programmer som øker eller vedlikeholder skader, slik som sprøyterom og narkotikalegalisering bør bekjempes fordi de ikke vil føre til nedgang i narkotikabruk eller dens konsekvenser. Vi bør støtte forskning på ulike behandlingsmetoder, inkludert bruken av medikamentassisterte terapier. Vi bør erkjenne at det kan ta litt tid – og flere tilbakefall – for dem som sliter med en avhengighetslidelse – å befeste sin tilfriskning. Ikke desto mindre kan vi ikke miste av syne det faktum at hensikten med offentlige helseintervensjoner for personer med avhengighetslidelser er å få en slutt på narkotikabruken. Enhver politikk eller program som aksepterer permanent narkotikaavhengighet bør motarbeides. Denne motstanden bygger på den erkjennelsen at avhengighet er en sykdom, og den overbevisning at vi ikke kan gi opp overfor de personene som strever med avhengighetslidelser.

Vi bør reformere retts­systemene slik at de ivaretar både folkehelse og offentlig sikkerhet

Rettssystemet spiller en avgjørende rolle når det gjelder å bryte den onde sirkelen rundt narkotikabruk, fengsling og nye arresteringer. Individer skal selvsagt holdes ansvarlige dersom de bryter loven, men strafferettssystemet bør hjelpe til med å sette dem i kontakt med behandlingstjenester dersom de lider av en stoffavhengighet. Dette inkluderer å tilveiebringe behandling i forbedringsanstalter, og å skaffe alternativer til fengsling, som for eksempel drug courts (i Norge: Narkotikaprogram med domstolskontroll. Red.) for ikke-voldelige lovbrytere med narkotikaproblemer, og bruke tilsyn, narkotikatesting og andre tiltak for å sikre tilfriskningen fra illegal stoffbruk. Strafferettssystemet er et viktig innslag i kampen mot narkotika, men det må brukes med forstand. Jeg har tilbrakt min karriere med å håndheve loven, før jeg ble president Obamas narkotikarådgiver. Det er viktig at vi gjør en klar distinksjon mellom dem som begår kriminelle handlinger som følge av sin stoffavhengighet, også om de er involvert i narkotikasalg, og dem som er grunnleggende kriminelle. Den første gruppen må ledes inn i overvåket behandling, slik at deres underliggende avhengighet kan bli tatt hånd om. Den andre gruppen må stå til rette overfor loven. Profesjonelle lovhåndhevere vet forskjellen mellom hardbarkede kriminelle og voldelige gjengledere på den ene siden og de som er blitt dratt inn i kriminelle aktiviteter på grunn av sitt avhengighetsproblem. Vi må være veldig forsiktige så vi ikke blander de to gruppene sammen.

Alternativer til fengsling

Når jeg har diskutert kriminalreformspørsmål med kolleger rundt om i verden er det blitt svært klart at mange land ikke har tilstrekkelige alternativer til fengsling tilgjengelig. For å få disse programmene på plass må det ofte gjøres grunnleggende politiske og lovmessige endringer. USA er ivrig etter å tilveiebringe den tekniske assistanse vi kan i disse spørsmålene – og etter å lære av erfaringene fra andre land. Vi må gå sammen om å øke tilgjengeligheten til effektive alternativer til fengsling i alle land. Disse er bare fire av de ti prinsippene. Jeg håper dere vil ta dere tid til å lese hele dokumentet og kan finne måter å bruke det på i deres egne land. Jeg innser at det vil behøves en langvarig, vedholdende og alvorlig anstrengelse for å sikre at sannheten vinner i den globale narkotikapolitiske debatten. Agenda-drevne talsmenn som står i veien for en vitenskapsbasert narkotikapolitikk vil alltid prøve å underminere generelle tiltak for å beskytte folkehelse og sikkerhet. Men vi forblir enige og ser fram til å samarbeide med dere alle for å sikre at alle som strever med narkotikaavhengighet får den hjelpen de så sårt trenger, samtidig som vi beskytter offentlig sikkerhet. Takk for oppmerksomheten og for det avgjørende viktige arbeidet hver enkelt av dere gjør på dette kritiske temaområdet.

(Mellomtitler satt til av redaksjonen) 

1. Kilde: The United Nations Office of Drugs and Crime, “Sweden’s successful drug policy: a review of the evidence” side.12 (Februar 2007)

2. Dokumentet, som er vedlagt i fulltekst til den trykte versjonen av denne talen, inneholder ti prinsipper. De dekker hele spekteret av narkotikapolitiske temaer. Jeg vil gjerne prate om fire av disse prinsippene på den lille tiden jeg har igjen å snakke i dag, og viser til dokumentet selv for å gjennomgå de andre.