Jupskås skisserte følgende bakgrunn for dagens politikk:

  • Forbruket av både alkohol og narkotika viser negativ utvikling.
  • Stadig flere unge har prøvd både cannabis og amfetamin.
  • Nye stoffer, som ecstasy, synes å ha appell til nye ungdomsgrupper
  • Det er anslått en fordobling av antallet sprøytebrukere i løpet av 90-tallet, og man mener nå at det er 9-12.000 aktive injiserende stoffbrukere i Norge.

Målsettinger

Til tross for ovenstående dystre oppsummering slo Jupskås fast at målet for regjeringens politikk fortsatt var "et samfunn fritt for misbruk av narkotika".

Hun skisserte deretter i korthet regjeringens politikk på tre ulike områder:

  1. Det er viktig å opprettholde rusgiftpolitikkens legitimitet. Hun skisserte der motsetningen mellom å holde fast på forebyggings- og kontrollmetoder i rusgiftpolitikken på den ene siden, og å få oppslutning for disse i befolkningen på den andre.
  2. Regjeringen vil styrke den forebyggende innsatsen. Hun la her hovedvekt på å sikre barn og unge gode oppvekstvilkår, noe som innebærer å se rusgiftpolitikken i sammenheng med skolepolitikk, familiepolitikk og kulturpolitikk for eksempel
  3. Til slutt kom hun inn på målsettingen å sikre stoffavhengige nødvendig hjelp og omsorg.

Behandlingspolitikk

Hun slo fast at sammenlignet med de fleste land har Norge et godt utbygd medikamentfritt hjelpe- og behandlingstilbud. Det er nå ikke lenger mangel på slike plasser. Når det kan virke som folk fortsatt står i kø, henger dette sammen med kompliserte forhold som manglende samsvar mellom ønsket behandlingssted og plass på akkurat det stedet, finansieringsavtaler mellom fylkene, avtaler mellom fylker og private behandlinstilbud osv. Hun stilte seg tvilende til at en økning i slike plasser ville løse disse problemene.

Jupskås etterlyste bedre evaluering av de medikamentfrie institusjonene, og mente det var legitimt å stille spørsmål ved hvilke tiltak som nytter, og hva innholdet i disse tiltakene skal være. De medikamentassisterte behandlingsformene har aktualisert denne debatten.

Hun skisserte deretter det pågående "Kost-nytte-prosjektet", en evaluering av 16 Oslo-institusjoner i regi av Statens Institutt for Rusmiddelforskning (SIRUS), med ca. 500 klienter, hvorav ca. 100 deltar i medikamentassistert behandling.

Begrunnelsen for å satse så sterkt på medikamentassistert behanding, var ifølge Jupskås at vi så langt har sett begrensede resultater ev den medikamentfrie behandlingsinnsatsen når det gjelder langtkomne heroinavhengige. Hun understreket at dette likevel ikke betyr at regjeringen tar lett på de etiske dilemmaene som ligger i å tilby behandling som erstatter avhengighet av ett narkotisk stoff med et annet.

Forverringen i helsetilstanden hos de tunge stoffbrukerne og det økende antallet overdoser tilsier også at noe må gjøres.

Når de internasjonale erfaringene så langt tilsier at de fleste langtkomne stoffbrukere får en bedre livskvalitet gjennom substitusjonsbehandnling, så må vi i Norge også nyttiggjøre oss disse tilnærmingsmåtene.

Hun stilte så spørsmål til konferansen: "Selv om ikke legemiddelassistert behandling skal sees på som noen "nest best" behandling, ville det beste være om den medikamentfrie behandling vi har å tilby kunne hjelpe stoffavhengige videre uten hjelp av noe kjemisk stoff. Men når vi ikke får dette til, er det ikke da riktig å tilby legemiddelassistert rehabilitering, dersom dette i større grad bidrar til bedring i livsvilkår og funksjonsevne?"

Samarbeidet med øvrige hjelpeinstanser

Jupskås skisserte erfaringene så langt, hvor samarbeidet mellom de regionale metadonsentrene og resten av tiltaksapparatet, inklusive sosialtjenesten, ikke har fungert godt nok. Dette har ført til at metadonklientene i stor grad er blitt gående i sentrene, spesielt i Oslo og Bergen, noe som har ført til at inntaket i Oslo mer eller mindre er stoppet opp. Et viktig problem har vært å skaffe tilveie nødvendige helsetjenester i kommunene. Dette har i sin tur igjen ført til at departementet har begynt å jobbe med å desentralisere tilbudet om medikamentassistert behandling, slik at flere som fyller kriteriene, skal få slik behandling.

Legemiddelassistert rehabilitering er ikke ment å gå på bekostning av andre hjelpe- og behandlingstiltak, sa Jupskås. Det er meningen at det alltid skal gis i sammenheng med et helhetlig rehabiliteringsopplegg. Det skal ikke gis som ensidig substitusjonsbehandling, men som et hjelpemiddel til rehabilitering, så langt det er mulig i hvert enkelt tilfelle. En vellykket legemiddelassistert rehabilitering vil derfor i stor grad være avhengig av at resten av hjelpe- og behandlingstilbudet er "oppegående"" Den skal altså ikke komme i stedet for, men som et supplement til annen rehabilitering, slik at stoffbrukerne skal bli bedre i stand til å nyttiggjøre seg det øvrige apparatet.

Finansiering og organisering

Jupskås påpekte at Sosialtjenesteloven ikke godt nok presiserer fylkeskommunenens plikt til å ha et tilstrekkelig antall døgninstitusjoner og spesialisttjenester for behandling av rusgiftproblematikere. Midlene til slike tiltak inngår i rammetilskuddet til fylkeskommunene, og de kan derfor bli prioritert ned i konkurranse med andre formål, som for eksempel sykehus. Det er bekymringsfulle tegn til lavere prioritering nå enn tidligere. I det videre arbeidet med regjeringens forslag til statlig overtakelse av fylkeskommunene vil det derfor også bli sett på organiseringen av behandlingsinstitusjoner for alkohol- og stoffavhengige. Hun bebudet at dette ville komme nærmere fram i arbeidet med en statlig handlingsplan for rusgiftarbeidet