Fekjær er psykiater og psykoterapiveileder, og jobber som overlege ved Blå
Kors senter i Oslo.Boken hans inneholder mye stoff av allmenn interesse,
men også en del stoff av mer snever faglig interesse. Den inneholder en del lite
kjente funn, men er etter min mening først og fremst en oppdatert oversikt over
rusgiftforskning, et godt oppslagsverk for dem som møter rusgiftproblemer i
arbeids- og eller privatliv og for enhver som ønsker å tilegne seg kunnskap om
temaet. Boken er delt inn i seks deler som igjen er delt inn i kapitler.
Første del
tar for seg historikk om bruk, behandling, organisasjoner, politikk og forskning
samt idèhistorie.
Andre del
omhandler bruk og "misbruk" av alkohol og narkotika, og inneholder i følge
Fekjær mange upubliserte forskningsdata. Her diskuteres bl.a
"trappetrinnsteorien", måtehold og påstanden "ungdom bruker alkohol mest til
fyll, eldre som et hyggeritual".
I tredje del
diskuteres motiver for rusmiddelbruk (rusgifter + andre rusmidler). Her er
forfatteren mer opptatt av rusgiftenes symbolske verdi og ritualer enn av de
biokjemiske virkningene (f.eks dopaminteorien) av de ulike stoffene. Han mener
at psykososiale faktorer åpenbart spiller enn mye større rolle enn stoffenes
kjemiske egenskaper, selv om disse selvfølgelig ikke er uten betydning. Alkohol
er for de fleste brukere knyttet til hygge og det å unne seg noe ekstra, mens
narkotikabruk ofte handler om å bli akseptert som likeverdig i "gjengen".
Fjerde del
tar for seg skadevirkninger med bl.a påstanden "Hovedproblemet er fylla, ikke
alkoholisme", farlighetsvurderinger av ulike stoffer og definisjoner på
avhengighet. På slutten av denne delen finner vi også et kapittel med en
diskusjon rundt påståtte positive helsevirkninger av alkohol og cannabis.
Femte del er
mest beregnet på fagfok idet den tar opp ulike typer behandling, inkludert
psykososiale og medikamentelle behandlingsformer, skadereduksjonstiltak som
f.eks sprøyterom, og dobbeltdiagnoser.
Sjette del er om forebygging og
medienes fremstilling av rusgifter og rusgiftproblemer. Forfatteren skriver at
forskning viser at tradisjonelle forebyggingingsprogrammer er lite effektive, og
kommer med holdepunkter for at en annen type forebygging, som han kaller
grensesprengende, vil være mer effektiv.