Rusdebatten på villspor

"Det var med stor nysgjerrighet jeg så overskriften «Nye tanker om rus» i Dagsavisen 1. august. Forventningene ble ikke mindre av at Rune Gerhardsen sto som forfatter av artikkelen. Han klarer ofte å bringe nye og utfordrende perspektiver inn i debatter, og han er en person jeg med glede både leser og hører på.

Denne gang ble ikke mine forventninger innfridd, dessverre. Det som blir presentert som «nye tanker», er til dels gamle tanker. OK.

"Verre er det at flere av Gerhardsens hovedpoenger ikke bare er gamle, de er også gammeldagse. Det er ikke vanskelig å være enig med Gerhardsen når han skriver at vi må være på «hvileløs jakt etter stadig bedre metoder og tiltak» både for å forebygge og behandle rusproblemer.

Men på én forutsetning: Vi må alltid bygge videre på det beste av det som vi har av kunnskap og erfaring. Hvis ikke, vil nytenkning bare bli en hvileløs blindebukk-jakt der vi alltid vil lete og aldri finne.

"Jeg er enig med Gerhardsen i mange av enkeltpoengene hans. Men jeg er redd han bommer kraftig på noen av premissene og strategiene, spesielt hans eget hovedpoeng: At løsningen på rusproblemene skulle ligge i å definere dem som en sykdom som må behandles medisinsk.

Dette er en gammel tanke, tilbake til 40-åra da «alkoholismen» ble oppfunnet. En medisinsk tilnærming kan ha noe for seg når det gjelder å rydde opp i noen rusproblemer som allerede er oppstått. Men som helhetlig grep for både å forebygge problemer og behandle og rehabilitere de skadde, vil en komme til kort med en sykdomstilnærming.

"Det er besnærende å stemple alkohol- og narkotikaproblemer som en sykdom. Da retter vi søkelyset mot den enkelte bruker, vi finner årsakene i svakheter hos enkeltmennesker, og vi setter inn tiltakene mot en gruppe utstøtte. En slik sykdomstilnærming er mye behageligere for alle oss andre enn en sosial og sosialantropologisk forståelse av rusbruk.

I en sosial tilnærming er fokus på hvordan fellesskapets vaner - og ruskultur spesielt - produserer rusproblemer, riktignok som en uønsket bi-effekt. Etter det jeg har lest, hørt og erfart er dette en mye mer produktiv strategi. I tillegg til at den er solidarisk ved at den involverer oss alle.

"Vi unngår den glassveggen som oppstår når alle vi som har «klart oss» skuer med forferdelse på det tragiske livet på Plata og roper på ambulanse og legehjelp.

Dermed ikke sagt at ikke rusproblemet har en veldig sterk helsedimensjon, både for den enkelte bruker og for samfunnet. Alkohol- og narkotikabruk er nært knyttet til nesten hele katalogen av helseskader, sykdommer og kroniske lidelser.

"Sykdom og svekket helse er en veldig vanlig konsekvens av rusbruk, mer enn en årsak. Derfor må folk med rusproblemer ha et helsetilbud som kan håndtere helseskader, også. Noen trenger akuttbehandling etter å ha falt ned trappa i fylla. Andre trenger medisinsk hjelp på en lang vei ut av avhengighet. Og noen trenger akutt lindring av helseplager som følge av både rusbruk og av en livsstil med dårlig ernæring og et liv på gata.

Gerhardsen har et viktig poeng når han argumenterer for at også de som har fått helseproblemer pga. rusbruk, har like mye rett til å få hjelp med sine plager som oss andre som må til doktoren en gang imellom.

"Den som har brukket et bein, har rett til både gips og krykker og trøst fra helsevesenet, enten bruddet skjedde i fylla, i narkorus eller på en fotballbane eller på en sykkeltur i nykter tilstand. Slik har det ikke vært, og slik er det dessverre fortsatt ikke. Men de nye lavterskel helsetilbudene ser lovende ut og bør bygges videre ut.

Men når en skal forebygge rusproblemer her i landet, strekker ikke sykdomsteorien til. Vi vet i dag ganske mye om hva som virker og ikke virker, uten at rusproblemet blir enkelt å løse av den grunn. Ofte er det dessverre slik at det er de mest populære tiltakene som er de minst effektive. Og omvendt.

"Det er også strategisk feil når Rune Gerhardsen tar utgangspunkt i at norsk ruspolitikk ikke er spesielt vellykket og at vi må avskrive «alminnelige ungdomstiltak» som elementer i en forebyggende strategi. Disse kortslutningene er forresten svært vanlige i dagens rusdebatt.

Jeg tror kilden til feilslutningene ligger i bildet mange debattanter har av rusproblemet. Jeg vil kalle det «Plata-hypnosen», som dominerer media og politikk om dagen. Fascinasjonen for Plata-fenomenet får oss til å tro at rusproblemet her i landet utgjøres av de utslåtte gatenarkomane i Oslo sentrum. Da må både problemforståelsen og løsningene nødvendigvis bli feil - i hvert fall om en har større ambisjoner enn bare å drive nødhjelp rundt Oslo S. Og det må vi ha.

Hele dette innlegget kan du lese i Dagsavisen.