Rusmiddeldirektoratet hva nå?

Det skal, ifølge vedtaket i Stortinget, skje en prinsipiell omlegging av den rusgiftpolitiske forvaltningen. Ansvaret for forebygging skal legges ut til de 7 regionale kompetansesentrene. Rusmiddeldirektoratets dokumentasjonsvirksomhet skal overføres til Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning. Restene av Rusmiddeldirektoratet skal på forebyggingssiden bare ha ansvaret for nasjonale kampanjer og tilskudd til frivillige organisasjoner. Statskonsults konklusjon ved gjennomgangen av Rusmiddeldirektoratet i fjor høst var at vi trenger et nasjonalt ekspertorgan på forebygging. Departementet gjør det motsatte: Det nasjonale ansvaret for forebygging blir sterkt oppdelt. Samtidig skjer det en sentralisering av utøvende direktoratoppgaver til departementet, ved at den direkte styring av kompetansesentrene skal skje derfra. Dersom man ønsker å styrke den rusgiftforebyggende innsatsen og integrere frivillig og offentlig forebyggingsvirksomhet, henger ikke dette på greip.

Forslaget er fremmet i rekordfart, uten høring eller dialog med de frivillige organisasjonene eller fagfeltet for øvrig. Det er vanskelig å forstå hastverket og de begrunnelser som blir gitt for den foreslåtte løsning.

Selv med en tilførsel av 2 nye forebyggingsstillinger hver, vil kompetansesentrene likevel være små og sårbare miljøer. Forebyggingskompetanse må bygges opp over tid og følger ikke automatisk av disse sentrenes tilknytning til kliniske miljøer. Det er behov for en styrking av den lokale rusgiftforebyggende innsatsen. Men kompetansesentrene ligger på siden av de ordinære kommandolinjene i fylker og kommuner, og vil ikke på egen hånd og hver for seg kunne endre mye på den mangel på koordinert innsats som har festnet seg mange steder i skoleverk og lokalforvaltning. Argumentet om at kompetansesentrene ligger nærmere kommunene kan ha noe for seg, men den politiske og administrative avstanden til de 60-80 kommunene som hvert senter i verste fall skal betjene, vil fortsatt være betydelig

De frivillige organisasjonene, som i festtaler blir framhevet som viktige forebyggere, vil gjennom den foreslåtte løsning ikke få noen naturlig tilknytning til den statlige forebyggingsinnsatsen. De skal få sine foreslåtte forebyggingsprosjekter vurdert av det "gamle" Rusmiddeldirektoratet, som etter den foreslåtte skissen skal være et rent forvaltningsorgan, og ikke ha noen direkte tilknytning hverken til kompetansesentrene hvor den statlige forebyggingsinnsatsen i hovedsak skal utøves, eller til dokumentasjon/forskning.

Det er ikke her plass til å ta opp alle sider ved den forestående omorganiseringen. Men tilskuddsordningene til rusgiftpolitiske organisasjoner bør forvaltes av et organ som besitter forebyggingskompetanse. Denne kompetansen kan best utvikles og styrkes i en kunnskapsbasert sammenheng. Det samme gjelder statens egne kampanjerettede tiltak og andre nasjonale forebyggingstiltak. Jeg mener derfor statens forebyggingsinnsats burde ha vært knyttet opp mot det nye forsknings- og dokumentasjonsinstituttets oppgaver, og at tilskuddsordningene også burde ha vært forvaltet i samme enhet. Organisasjonene ønsker å få sine ordninger forvaltet av et organ som står i løpende kontakt med forebyggingsområdet, og som følger utviklingen forskningsmessig og faglig. Det vil ikke det foreslåtte restdirektoratet gjøre. Dersom man mener alvor med å integrere frivillige organisasjoners og offentlig forebyggingsinnsats, bør man ikke organisatorisk kutte forbindelseslinjene på statlig hold.