Rusreform II - kommunene får resten

Av Knut T. Reinås

Publisert 2003-01-10

Når fylkeskommunenes ansvar for tiltak som i hovedsakelig driver spesialiserte helsetjenester blir flyttet til staten 1/1 2004, foreslår Sosialdepartementet at resten overføres til kommunene. Dermed er en tilbake til en situasjon med bare to forvaltningsnivåer.

Dessuten foreslår departementet at det innføres en rett for russkadde å få en individuell plan, slik passienter med behov for langvarige og koordinerte helsetjenester har det i henhold til helselovgivingen.

Det har vært knyttet spenning til hva slags modell Sosialdepartementet så for seg for de institusjonene som ble liggende igjen da «spesialistinstitusjonene» ble foreslått flyttet til staten. Nå har vi fått svaret: Departementet foreslår at det fylkeskommunale sektoransvaret for etablering og drift av institusjoner for spesialiserte sosiale tjenester og omsorg for rusmiddelbrukere overføres til kommunene. Fylkeskommunene skal, dersom departementet får vilja si (og det får det ganske sikkert), ikke ha noe ansvar for russkadde etter 1. januar 2004.

Dermed har departementet tatt til følge den massive kritikken som fulgte forslaget til Rusreform I, ved at det lå an til tre forvaltningsnivåer. Departementet er enig i at en ordning med tre forvaltningsnivåer økte faren for gråsoner og anvarsfraskrivelse. Departementet innrømmer også at en med to nivåer ikke har noen garanti for koordinering og samlet opptreden, til beste for brukerne. Riktig nok var det en oppdeling som fulgte av sykehusreformen, men den ville blitt sementert og forsterket gjennom rusreformen dersom en hadde valgt eksempelvis å la kollektiv og terapeutiske samfunn forbli på fylkesnivå. Nå er spørsmålet om problemet likevel er løst. Det er nemlig ikke uten videre enkelt for kommunene å ta over slike institusjoner.

Brukerkommunene

Sosialdepartementet foreslår at det er brukerkommunene og ikke vertskommunene som frivillig eller etter pålegg skal overta institusjonene. Det vil i hovedsak være snakk om større kommuner. Men det kan også vise seg hensiktsmessig at flere kommuner går sammen om en slik oppgave. Det er imidlertid ikke bare eierforholdet kommunene tar over – de tar også over de avtalene som fylkeskommunene har hatt om kjøp av plasser i private institusjoner. Tanken er da at disse avtalene overtas og forvaltes av en kommune (eller flere i felleskap), og at plasser selges videre til andre kommuner som måtte være interessert.

Departementet er slett ikke sikker på hvor mange institusjoner det her er snakk om. Det avhenger nemlig av hvilke som skal overføres til staten gjennom Rusreform I. Men det skal dreie seg om mellom 25 og 40 institusjoner. Hvis en dessuten ser bort fra tiltak som eies eller brukes av Oslo kommune (som jo også er fylke), blir det relativt få. Det handler kun om institusjoner som i dag inngår i fylkeskommunenes planer på feltet. Det betyr at reformen ikke berører for eksempel Pinsevennenes Evangeliesentre.

Vridning

Departementet er inneforstått med vridningseffekter som kan følge av at kommunene må betale sine egne tiltak selv (innenfor rammeoverføringene), men kan sende klientene gratis til statlige institusjoner. Det er imidlertid i gang en rekke utredninger hvor slik problematikk er ett av flere spørsmål. Blant annet forsker SIRUS på vegne av Kommunal- og regionaldepartementet på kommunenes kostnader på sektoren og kostnadsvariasjoner mellom ulike kommuner. Kommunene utenom Oslo brukte i 2001 366 millioner kroner på personer med rusmiddelproblemer – ut over økonomisk sosialhjelp. Oslo brukte 607 millioner og de øvrige fylkeskommunene brukte 622 millioner på omsorgs- og behandlingstiltak på feltet.

Rett til plan

I forbindelse med rusreformene, foreslår Sosialdepartementet også at det innføres en lovfestet rett til individuelle planer. Pasientrettighetsloven gir pasienter med behov for langvarige og koordinerte helsetjenester rett til slik plan. Det er pasienten som må kreve planen, og den gir ikke større rett til tjenester enn det som for øvrig er lovfestet. Men departementet mener en slik lovhjemmel kan være et nyttig samarbeidsverktøy, i tråd med det sosialtjenesten i kommunene har etterlyst for å få andre etater på banen.