1. mai-tale

Slå legaliseringsbevegelsen tilbake

Publisert 2019-05-02

FMRs leder, Knut T. Reinås, holdt en tale ved organisasjonens 1. mai-markering, hvor også representanter for andre organisasjoner var tilstede.

Kjære venner.

Gratulerer med dagen

På vegne av Forbundet Mot Rusgift vil jeg ønske dere alle vel møtt til årets 1. Mai-markering av rusgiftmotstanden i Oslo. Dette gjelder både medlemmer og tilhengere av FMR og representanter for andre likesinnede organisasjoner, som IOGT, Ungdom Mot Narkotika og Edru Livsstil. 1. Mai er en internasjonal solidaritets- og kampdag. Dagen ble første gang feiret i 1890 som arbeidernes egne internasjonale kamp- og festdag. I daværende Kristiania gikk 3600 mennesker i tog fra Youngstorget. Det blir nok enda fler i dag.

Rusgiftmotstand – nyttig for både avhengige og avholdne
Men mange interesseorganisasjoner innenfor miljøvern, kvinnesak, fred og andre innsatsområder markerer i dag sine kampsaker. Slik vil også vi markere vårt solidaritetsarbeid for de rusgiftavhengige og deres pårørende, beskyttelse av barn mot narkotika og vårt forebyggingsarbeid overfor alle dem som ikke blir rusgiftavhengige takket være innsatsen fra oss og en rekke andre rusgiftpolitiske organisasjoner.

Alkohol – det største problemet

Det absolutt største rusgiftproblemet i samfunnet er alkoholen. Et stort antall menneskeliv blir ødelagt som følge av alkoholavhengighet. Andre blir utsatt for skader, ulykker eller dødsfall som følge av alkoholpåvirkning. Familier blir brutt opp som følge av fyll, utagering og vold, og mange barn lider av å måtte vokse opp i hjem som er preget av alkohol. Likevel ser vi at alkoholen sprer seg til stadig nye områder, som til idrettsarenaene, til møter og sammenkomster i frivillige organsasjoner. Skjenkebevilling gis til frisersalonger, kinoer, teatre. Det blir stadig vanskeligere for mennesker som har behov for det å finne alkoholfrie samlingsarenaer. Byrådet i Oslo ønsker å få fjernet den åpne narkotikascenen utenfor Gunerius, men er lite bekymret for den uten sammenligning største offentlige rusgiftscenen i Oslo, som hver lørdag åpenbarer seg på Karl Johan, hvor fyll og slagsmål stadig forekommer, hvor overstadig berusede personer må kjøres til legevakten, mens politikerne lukker øynene og politiet har en umulig oppgave. Me too ser ut til å være et tilbakelagt stadium.

Rusgiftmotstanden en viktig del av demokratiet

Den internasjonale situasjonen er usikker. Ytringsfriheten er under press i mange land. Også i Norge bør man helst være politisk korrekt for å slippe til med synspunkter. Slike tilstander roper på felles kamp og innsats for å komme igjennom. Men situasjonen kan også ende i passivisering og sløving gjennom økt bruk av alkohol og narkotika. Legaliseringsbevegelsen på narkotikasida arbeider tydeligvis for at det skal skje, både her hjemme og internasjonalt. Alkoholindustrien likeså. Men vi trenger klare hjerner, innsatsvilje og god dømmekraft, for å kunne forsvare demokratiet hver dag. Dagen i dag er en slik dag, hvor kampen for demokratiet har mange ytringsformer, som kampen mot rusgiftpassivisering og sløvhet, hvor FMRs innsats glir naturlig inn.

Narkotikapolitikken - et stridstema i Norge, og i andre land
I mars i fjor nedsatte regjeringen et utvalg, «Rusreformutvalget» som skal utrede framtidig norsk narkotikapolitikk, basert på Stortingets ønske om at «samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av narkotika til eget bruk skal flyttes fra justissektoren til helsesektoren».

I mandatet heter det at: «Utvalget står fritt til å se til andre lands erfaringer, men skal særskilt vurdere erfaringer fra Portugal og om deres modell, eller deler av denne modellen, er egnet i en norsk sammenheng». Portugalmodellen innebærer bl.a. at det skal være straffefritt å ha på seg inntil 10 dagers forbruk av narkotika.

Fra Regjeringens side ligger det et ønske om å avkriminalisere narkotika. Avkriminalisering er et begrep som er vanskelig å skille fra legalisering. Debatten om dette har bidratt til at ungdom flest nå tror at bruk av narkotika snart skal bli lovlig, eller allerede er blitt det. Da hjelper det lite at Bent Høie sier at bruk og besittelse av narkotika fortsatt skal være ulovlig. Norge kan ikke avkriminalisere handlinger som Norge har skrevet under på skal forbli kriminelle ifølge FNs narkotikakonvensjoner. Begrepet avkriminalisering finnes ikke der, men blir brukt flittig av legaliseringsbevegelsen.

Vi deler mange politikeres ønske om at tunge stoffbrukere skal få hjelp. Vi forstår bekymringen for at disse ikke får god nok hjelp i dag.

Stoffavhengige blir ikke fengslet for sin stoffavhengighet
Samtidig ligger det i kortene en misforståelse, nemlig at stoffavhengige, etter flertallet av politikernes mening, blir straffet for sin avhengighet. Alle stoffavhengige fikk imidlertid pasientrettigheter allerede ved rusreformen i 2004. At man ikke gjennom spesialisthelsetjenesten og kommunen har greid å gi disse et godt nok og raskt nok behandlings- og oppfølgingstilbud, er en annen sak som vi gjerne er med på å diskutere, og som også de politiske myndighetene bør diskutere enda mer, og gjøre mer med. Helsetjenesten, både primær- og spesialisthelsetjenesten har i dag sin fulle hyre med å oppfylle oppgavene sine overfor personer med avhengighetsproblemer. Her er det ikke bare snakk om ressurser, men også om kompetanse og gode behandlingsmetoder. I tillegg er rusgiftavhengighet en svært vanskelig tilstand å behandle, og drop-out, tilbakefall og nye behandlingsforsøk er det vanlige, selv om det ofte går godt til slutt med mange. Men heldigvis er det «bare» ca. 10 prosent av alle narkotikabrukere som har behov for behandling.

Skal pengene tas fra kriminalomsorgen – eller politiet?
Men, hvis innsatsen skal økes, skal pengene da tas fra justissektoren? Skal det overføres ansvar, må det vel også overføres penger?

Noen tror at narkotika i dag er politiets viktigste arbeidsoppgave, og at de fyller fengslene med narkotikaavhengige. Slik er ikke situasjonen. Ingen kommer i fengsel for kun bruk og besittelse av narkotika. Men mange innsatte har også et rusgiftproblem i tillegg til andre saker de er blitt dømt for, som vold, innbrudd, biltyveri etc.. Kriminalomsorgen trenger større ressurser, ikke mindre for å kunne hjelpe disse. Og politiet trenger, sammen med andre instanser, å forsterke sitt narkotikaforebyggende arbeid, både i skolen, på gata og ved de fysiske og postale grensene. Da trengs det større politiinnsats og mer penger – ikke mindre.

Ca. 60-70 prosent av alle innsatte har et rusgiftproblem. Kriminalomsorgen forsøker å gi disse et tilbud. Det som gjøres i dag er helt utilstrekkelig. Her trengs det etter vår mening større innsats, og ikke mindre ansvar.

Hva er så problemet med kriminalomsorgens tilbud?
Gjennomsnittlig soningstid er ca. 4 måneder. Vi i FMR mener at alle rusgiftavhengige som blir dømt til soning i fengsel, skal som alternativ få et tilbud om soning i institusjon. Og dette må skje fra dag en. I dag tar søknader om alternativ soning så lang tid at de fleste dette er aktuelt for har sont ferdig før søknaden om overføring til behandling utenfor fengselet er ferdigbehandlet. Her tenker vi oss en mye smidigere samhandling mellom spesialisthelsetjenste og kriminalomsorg.

Jeg vil også henlede oppmerksomheten på de nye alternative soningsalternativene som er tatt i bruk, som Narkotikaprogram med domstolskontroll, som soning med fotlenke, som Ungdomsstraff og Ungdomsoppfølging. Nylig er også bøtesoning overført til friomsorgen, dvs. at man ikke soner i fengsel, men må gjøre en arbeidsinnsats for samfunnet.Dette er relativt nye ordninger, og de trenger å få satt seg, før man nok en gang går til drastiske endringer.

Er stoffavhengige ansvarlige for sine handlinger?
Noen framhever at stoffavhengige er syke mennesker. Men spørsmålet er: Skal stoffavhengige stå ansvarlige for sine handlinger? Hvis de kjører i narkotikapåvirket tilstand. Hvis de stjeler i butikker. Hvis de utøver vold. Hvis de selger narkotika til andre. Skal de da ikke betraktes som like ansvarlige som alle andre som begår de samme lovbruddene? Noe annet ville etter vårt syn innebære en avhumanisering og stakkarsliggjøring av stoffavhengige. Dette er en etisk dimensjon som vi føler ikke er tillagt sterk vekt i den aktuelle narkotikadebatten så langt.

FMR mener vi trenger et samarbeid mellom justissektoren og helsesektoren om de tyngste stoffbrukerne, ikke at man skal ta penger og ansvar fra den ene og overføre til den andre..

90 prosent av narkotikabrukerne er ikke avhengige
Den største misforståelsen ved et avkriminaliseringsvedtak eller et vedtak om å flytte ansvaret for narkotikapolitikken over fra justis til helse, er at alle de som bruker narkotika er behandlingstrengende.  De fleste narkotikabrukere, ca. 90 prosent, er ikke avhengige, og trenger ingen oppfølging i helsevesenet. Men dersom de fritt og uhemmet får anledning til å fortsette å bruke narkotika, vil mange av dem utvikle avhengighet og må slutte seg til den køen av pasienter i helsevesenet som allerede er inne i eller venter på behandling. Hvilke tilbud skal de 90 prosent ikke-avhengige stoffbrukerne få i helsevesenet?

Etter min mening skal bruken av narkotika blant alle de rekreasjonelle brukerne først og fremst holdes nede ved at det settes grenser, ved  at forbudet håndheves, og det er først og fremst politiets jobb. Vi har lyktes ganske godt med å holde forbruket nede blant de aller yngste, ja best i Europa. Vi må altså ha gjort noe riktig. Men bruken av cannabis er nå på vei opp blant norsk ungdom, ifølge bl.a. Ungdata. Det betyr at vi må gjøre mer for å forebygge – ikke mindre.

Internasjonale avtaler mot narkotika
Jeg vil henlede oppmerksomheten på FNs Konvensjon om illegal omsetning av narkotiske og psykotrofe stoffer av 1988 , inkludert plikten i artikkel 3: 2 til å kriminalisere besittelse av ulovlige stoffer til personlig bruk. Ved å signalisere og gjøre det motsatte av det som er ratifisert, bryter Norge en juridisk bindende internasjonal forpliktelse.

Jeg vil også henlede oppmerksomheten på artikkel 33 i FNs barnekonvensjon (the Convention on the Rights of the Child -CRC), som forplikter alle stater til å beskytte barn mot ulovlig narkotikabruk og involvering i produksjon og handel med illegale rusgifter. Denne uttrykkelige minimumsstandarden for barnevern er ikke nevnt i mandatet til rusreformutvalget, og har tilsynelatende ikke blitt tatt i betraktning. Dette er spesielt merkelig siden Norge ikke bare har ratifisert barnekonvensjonen, men senere også vedtatt den som norsk lov. Det eneste stedet i den internasjonale menneskerettighetslovgivningen hvor narkotika er nevnt, er i barnekonvensjonen, og den velger norske politikere helt å se bort fra.

Kriminalisering – et uttrykk for en sosial norm
Kriminalisering er både et forsøk på forebygging og et uttrykk for en sosial norm, som fastslått av den aktuelle konvensjonen (i dette tilfellet FNs narkotikakonvensjon av 1988). Derfor er det ingen logikk som gir en mulighet til å "avkriminalisere" (ved å formulere det motsatte av forpliktelsen som er fastsatt i konvensjonen). Det er ingen juridisk omtale eller definisjon av begrepet "avkriminalisering" i noen konvensjon. I ordinær tale vil de fleste tolke det dithen at "avkriminalisering" (av alt) betyr nøyaktig det samme som legalisering. Ved å kreve avkriminalisering (eller legalisering) uttrykker de politiske myndighetene en vaklende forpliktelse overfor en etablert norm, nemlig at rekreasjonsbruk av narkotika ikke skal være akseptabelt. Slik det ser ut i dette tilfellet ønsker avkriminaliseringstilhengerne, inklusive regjeringen at innehav og bruk av narkotika ikke lenger skal være uakseptabelt. Som nevnt står slike signaler i motsetning til generell internasjonal lov og menneskerettighetslovgivningen.

Inspirert av legaliseringsbevegelsen
Hele avkriminaliseringstankegangen er inspirert av legaliseringsbevegelsen i USA, med en ny cannabisindustri i spissen, og kanskje også av enkelte stoffbrukeres egne ønsker om å slippe å måtte stikke seg unna når de skal røyke en joint. Et helt propagandaapparat er utviklet for å så tvil om de faremomentene forskningen er kommet fram til og for å spre en narkotikaliberal idelologi. Men utviklingen i USA viser hvor ille det kan gå dersom vi gir etter for den slags ideologi. Bruken av cannabis der i landet er den høyeste i verden. På grunn av den amerikanske legemiddelindustriens pushing av legeforskrevne opioider er også overdosedødeligheten mange ganger høyere enn i Norge. Når det hevdes at narkotikapolitikken i Norge er mislykket, ser man bort fra at situasjonen er mye verre i landet som går i spissen for en liberal narkotikapolitikk, nemlig USA.

Norsk legaliseringsbevegelse og narkotikaliberale journalister
Situasjonen er naturligvis en stor inspirasjon for legaliseringsbevegelsen også her i landet, en bevegelse som også mottar penger fra USA. FMRs parole for dagen, ”Kamp mot økte rusgiftskader – nei til legalisering av hasj” er derfor mer aktuell enn noen gang. Vi ser at hver gang et narkotikapolitisk tema kommer opp til debatt, kommer det også nye mediautspill om legalisering eller utvidelse av de s.k. skadereduserende tiltakene, som for eksempel sprøyterom og heroinutdeling. Massemedia er også drivkrefter i denne sammenhengen. Sentralt plasserte journalister gjentar og gjentar påstandene fra legaliseringsbevegelsen.

Vi må organisere oss
Som disse betraktningene skulle vise, er det mer enn nok å engasjere seg i for rusgiftpolitisk interesserte mennesker. Men for at vi skal kunne øve innflytelse, må vi organisere oss, og vi må være mange. Forbundet Mot Rusgift er en organisasjon som også vil bruke denne 1. mai-dagen til å slå et slag for solidaritet med rusgiftskadde og deres pårørende, for beskyttelse av barn mot illegale rusgifter, for et alkohol- og narkotikafritt sosialt omgangsliv og for en restriktiv rusgiftpolitikk, ikke bare i dag, men alle de andre dagene i året også. Alle som er enige med oss i dette, er velkomne til å slutte seg til.

Med dette ønsker jeg dere alle en fortsatt fin 1. mai, og en fin deltakelse i årets 1. mai-demonstrasjon.
Takk for oppmerksomheten.