Store utfordringer i Oslo og Follo

Av Olaf Aasland

Publisert 2004-08-05

Intervju med avdelingsleder Ingunn Grande Aker Universitetssykehus Helseforetak (Aker UHF) overtok fra 1. januar i år ansvaret for de tidligere fylkeskommunalt drevne behandlings- og akuttinstitusjonene i Oslo og Follo-området; Akuttinstitusjonen Ullevål, MAR-ØST/ medikamentassistert rehabilitering i Helse Øst, Folloklinikkens Rustiltak i Ski, Ås og Frogn, tre avrusingsenheter og tre behandlingsinstitusjoner i Oslo.

Ingunn Grande
Til sammen dreier dette seg om 11 institusjoner og tiltak. I tillegg har Aker fått et ansvar for koordinering og faglig oppfølging av 12 private behandlingsinstitusjoner. Avtalene de fleste av disse institusjonene tidligere hadde med Oslo kommune, forvaltes nå av Helse Øst.

Avdeling Rus og avhengighet

På Aker Universitetssykehus HF, Klinikk for psykisk helse er Avdeling rus og avhengighet etablert. Avdelingsleder Ingunn Grande har fått ansvaret for å få Rusreformen til å fungere best mulig i Oslo og Follo-området. Vi har spurt henne om de viktigste utfordringene og erfaringene med å få systemet opp å stå.

Oslo hadde tidligere en felles administrasjon av behandlings-og omsorgsinstitusjoner. Behandlingsdelen sitter din avdeling nå med. Har det vært spesielle utfordringer knyttet til å etablere en egen spesialist-helseledelse for rusfeltet i Oslo og Follo?

- Jeg har bare holdt på siden 1. april, og håper ting gradvis vil falle på plass. Men det oppleves som skikkelig grunnarbeid med strukturer som må bygges helt fra bunnen, og det er selvsagt veldig utfordrende.

Hva er det som gjør nettopp deg skikket til denne jobben?

- Det må du nok heller spørre direktøren for Aker UHF om. Men kort fortalt har jeg fartstid i rusfeltet fra1981 i flere kommuner, åtte år i behandlingskollektiv for stoffmisbrukere, noen år ved Kompetansesenter RUS i Oslo og Akershus og de siste fem årene ved Folloklinikken i Akershus Fylkeskommune. Ut 2004 er jeg beordret til å lede Avdeling rus og avhengighet i Aker UHF, men min faste stilling er fortsatt i Ski som leder for Folloklinikkens Rustiltak.

Hvilke muligheter gir den nye reformen for integrerte behandlingstilbud for stoff- og alkoholavhengige i forhold til psykiatri og somatikk?

- Helse Øst har vedtatt integrerte opptaksområder for somatikk, rus og psykiatri. Det er en spennende oppgave å bidra til at rusfeltet kan forankres i lokale strukturer på linje med andre helsetjenester der folk bor. Dersom reformen kan føre til en "vårløsning" i tverrfaglig teamarbeid, der også legene er med, har vi kommet et langt skritt videre. Men det er mange skjær i sjøen, bl.a. er det viktig for fagfolk i psykiatrien å lære mer om hvordan rusproblemer er i tillegg til psykiske problemer, og for fagfolk i rusfeltet å lære mer om tettere samhandling med psykisk helsevern.

Vil det at legene nå har fått henvisningsrett føre til en økt pågang av pasienter til rusinstitusjonene?

- Det er litt tidlig å si. Sannsynligvis vil mange leger forstå at det er lurt å involvere lokal sosialtjeneste før de henviser til spesialisthelsetjenesten. Legene skal også være med på å initiere individuelle planer.

Er du ikke engstelig for medikalisering - at alle rusproblemer utelukkende blir definert som sykdom, og all behandling som medisin?

- Jo, jeg ser en viss risiko for at rusreformene kan få en slik vridningseffekt. Etter mitt syn er økt involvering av legene i rusfeltet et gode, så lenge de bruker kompetansen sin til mer enn reseptskriving, og det gjør absolutt de fleste legene. Noen ganger ser det ut som mediene er mye mer opptatt av å få mer penger til medikamentassistert rehabilitering enn til medikamentfrie, strukturerte behandlingstiltak, til tross for at resultatene fra sistnevnte område kan være vel så gode. Her har vi en stor utfordring. Leger og andre faggrupper må bidra til å synliggjøre at det fins veier bort fra rus og avhengighet. Det må være minst like "politisk korrekt" å sikre ressurser til medikamentfrie langtidstilbud, som til livslang medikamentavhengighet. Her kan bedre dokumentasjon med sammenlignbar registrering av ressursbruk og resultat være viktige virkemidler.

Etter vanlig praksis i spesialisthelsetjenesten skal man ha en henvisning for å kunne søke om plass. Hvordan fungerer dette nå, og på hvilken måte ønsker dere å gripe problemet an for å få til en kvalifisering av søknader før innleggelse?

- I de tidligere fylkeskommunale tjenestene fantes det stort sett et apparat for å kvalifisere henvisninger fra førstelinjen der faglige og administrative vurderinger foregikk samlet. I Oslo har Rusmiddeletaten gitt lett tilgang til institusjonsbehandling, og det mangler et offentlig apparat for faglig og administrativ vurdering. Noe av det som kan gå tapt i overgangen til spesialisthelsetjeneste, er folks mulighet til selv å ta kontakt med poliklinikker og få gratis behandling. Det fins andre pasientgrupper som ikke må betale egenandeler, og det er så stor samfunnsmessig gevinst av at folk får hjelp med rusproblemene sine, at jeg håper og tror slike tilbud kan opprettholdes. Når folk vil ha hjelp med rusproblematikk, er det ofte mange nære pårørende som er direkte skadelidende. Samfunnet skylder både barn og andre berørte å stille opp med lett tilgjengelige og godt koordinerte tiltak for folk som ønsker behandling.

Er det fare for at prinsippet om fritt sykehusvalg og statlig betaling kan føre oss tilbake til den tiden da all behandling på kursteder var betalt av staten, og uønskede klienter sirkulerte evig i systemet, fra den ene institusjonen til den andre, fordi kommunen ikke ville tilby andre former for hjelp?

- Det må vi forsøke å styre unna. Her kan retten til individuell plan bli et viktig verktøy. Nå vil deler av ansvaret for søknadsprosessen ligge på fastlegene. Det blir spennende å se om vi i spesialisthelsetjenesten kan bidra til å styrke de lokale tjenestene gjennom kompetanseutvikling i stedet for å overta når noe er vanskelig for førstelinja. I Follo har vi sett at 1. linja både kan og vil ta stort faglig ansvar. Ruskonsulentene i Follo sier at god og fleksibel faglig og menneskelig støtte fra spesialisthelsetjenesten gjør at de våger å påta seg store utfordringer med godt resultat.

Vi i spesialisthelsetjenesten må gjøre det vi kan for å sikre kvalitet gjennom hele tjenestenettverket, ikke bare være opptatt av vår egen rolle. Det som virkelig betyr noe for brukere og pårørende er at hver enkelt i hjelpeapparatet opptrer på vegne av et godt, helhetlig og sammenhengende hjelpeapparat fra henvendelse til utredning, behandling og oppfølging. Rusreformen kan bli en kvalitetsreform, men det forutsetter enklere strukturer med klar ansvarsdeling på færrest mulig beslutningsnivå. Jeg ser fram til at vi skal få en nasjonal kvalitetsstrategi for rusfeltet, noe som har vært jobbet med å få avklart i mange år, og som Sosial- og helsedirektoratet har fått ansvar for å utrede i løpet av 2004.

Det er mange private institusjoner i behandlingssystemet i Oslo. Hvordan vil deres rolle se ut i tida framover?

- Det tidligere fylkesnivået som forvaltet offentlige og private tjenester i rusfeltet er nå delt opp slik at Aker UHF har ansvar for det offentlige, og Helse Øst RHF forvalter avtalene med private aktører. Tradisjonelt har dette vært helt sammenvevde tjenester som nå forvaltes på to nivå. I tillegg opprettholdes to nivå i Oslo med bydeler og sentrale byomfattende strukturer. Myndighet og kontroll over ressursene er dessverre ikke helt klare og entydige verken for private eller offentlige virksomheter. Mange av strukturene oppleves foreløpig som uforutsigbare og ubegripelig for de ansatte, noe som naturligvis er en belastning i et krevende arbeidsfelt. Likevel er endringsviljen og innsatsen stor, så jeg håper og tror det gode samspillet mellom offentlig og privat virksomhet vil overleve og styrkes.

I strategisk plan for Helse Øst RHF ser det ut til at man vil redusere oppholdstidene på institusjoner. Er det et signal om at langtidsbehandling, slik man hittil har hatt gjennom kollektiver og terapeutiske samfunn ikke lenger skal ha samme plass i rustiltaksapparatet?

- Jeg håper virkelig ikke det skjer. Vi som har erfaring og kompetanse på rusfeltet må klare å formidle at rusbehandling svært ofte handler om tid og tålmodighet, og at lang tid med varige relasjoner ofte er avgjørende kriterier for vellykket behandling.

På den andre siden hilser jeg en utvikling mot mer fleksibel samhandling mellom lokalbaserte tiltak, poliklinikker og institusjonsbehandling på rusfeltet velkommen, nettopp fordi vi her kan bygge nettverk og lage gode lokale ordninger. I spesialisthelsetjenesten er "utsikter til bedring eller forverring av livskvalitet" sentrale begrep for å vurdere hva som er nødvendig helsehjelp. Et meningsfylt liv og mellommenneskelige relasjoner er ofte avgjørende for opplevelse av livskvalitet. Derfor er det viktig at rusbehandling skal bestå av varierte tiltak slik at mangfoldet kan tiltrekke seg ulike personer som står på vippen til å ville gjøre noe med livet sitt. Troen på at det er bruk for hver enkelt, og at det nytter å finne sin egen vei ut av avhengighet kan være avgjørende for folks mot til å søke hjelp.

Hva er din visjon for rusfeltet i Oslo og Follo de nærmeste årene?

- Rett hjelp til rett tid er et godt prinsipp, og det innebærer at lokalt tjenesteapparat også utenfor helse- og sosialtjenester spiller viktige roller. Skole, arbeidsliv, kultur- og boligpolitikk har stor betydning for om folk finner utveier tidlig i sin problemutvikling. Aller viktigst er det at barn og unge opplever tilgang til voksne som ser og fanger opp gryende signaler om at noe er vanskelig. Rusproblemer er ikke bare noe som oppstår i en enkeltperson, men mellom personer, og ikke minst mellom personer og nærmiljø. Derfor må virksomme modeller for problemløsning også ta hensyn til hva som kreves for å lykkes med å bygge nytt nettverk og få tilhørighet i bolig, skole- og arbeidsmiljø. Det handler litt om hva slags samfunn vi ønsker å utvikle nå som vi ifølge FN-rapporter er verdens beste land å leve i. Min visjon er at det skal finnes mange ulike veier ut av rus- og avhengighetsproblem. Lokalbasert rusarbeid må styrkes slik at vi får til å inkludere folk med ulike problemer i aktiviteter som også er attraktive for folk flest.