I Norge hadde vi Ungdomsfengsel på 60-tallet, hvor unge lovbrytere ble idømt lengre fengselsstraff enn den ville ha blitt dersom de bare var blitt dømt etter sitt lovbrudds alvorlighet og ordinær rettspraksis. De lange dommene, som ble idømt med den begrunnelse at det skulle være behandling, ble opplevd som dypt urettferdige. Etter noen år ble ordningen avskaffet av rettssikkerhetsmessige grunner.
I en artikkel i dette nummeret av Mot Rusgift ser vi at Nederland nå har etablert en tilsvarende ordning for langtkomne stoffavhengige. Det kan se ut som om nederlenderne har vært mer systematiske i behandlingsarbeidet i dette tiltaket enn det som var tilfelle ved det norske ungdomsfengselet. Kjennetegnende er bl.a. den gradvise overgangen fra kriminalomsorgen til lokalsamfunnet, og kommunens forpliktelse til å skaffe til veie bolig, jobbmulighet eller skolegang og et offentlig oppfølgingsnettverk.
Nødvendigheten av en slik systematikk i rehabiliteringsarbeidet er også mange innen norsk kriminalomsorg opptatt av, og i enkelte tiltak lykkes man, men i mange tilfeller er dette fortsatt vanskelig å få til. At avhengighetsbehandling trenger tid, har det vært problematisk å få tatt tilstrekkelig høyde for, bl.a. på grunn av dommenes kortvarighet.
En annen mulighet er at stoffavhengige ilegges betinget fengselsdom med vilkår om behandling i døgninstitusjon eller dagbehandling. En tredje mulighet er at fengselsdømte i langt større utstrekning enn nå gis anledning til å sone alternativt etter Straffegjennomføringslovens §12. To viktige grunner som taler for dette er for det første at det er de samme rusgiftavhengige personene som på ett tidspunkt sitter i fengsel som på neste tidspunkt står i kø for å få behandling på spesialisthelsetjenestens institusjoner.
For det andre vil drop out-tendensen synke dersom pasientene har tilbakeføring til soning i fengsel som et pressmiddel ved eventuelle ønsker om å droppe ut. Og evnen til å gjennomføre hele behandlingen er et viktig suksesskriterium for avhengighetsbehandling.
Men dersom kriminalomsorgen og domstolene skal bli en viktig leverandør av pasienter til tverrfaglig spesialisert avhengighetsbehandling, må disse pasientene også få prioritet i spesialisthelsetjenesten. Det har de ikke i dag. Til syvende og sist handler dette derfor om ressurser og tilgang på behandlingsmuligheter i spesialisthelsetjenesten, om samarbeid mellom kriminalomsorgen, spesialisthelsetjenesten og kommunene, og om vilje til å gjøre kriminalomsorgen til en viktigere innslusningsport til avhengighetsbehandling og rehabilitering. Vi venter spent på Storberget.
Knut T. Reinås